Nylig ble det holdt en konferanse på et av Romas pavelige universiteter, Santa Croce, om «Prestenes sølibat – teologi og praksis». Fra denne konferansen tar Zenit med et intervju med p. Laurent Touze, som hadde holdt et foredrag om bakgrunnen for sølibatskravet.
(Personlig kan jeg si at jeg aldri har ment at Kirken bør oppgi sølibatskravet, og at jeg derfor tydelig ser på min egen situasjon som et unntak. Jeg kan også legge til at det opplevdes nokså dramatisk for 16 år siden å brenne alle broer da jeg sluttet som luthersk prest, ble katolikk og ønsket å bli katolsk prest; fire ulike jobber på seks måneder, til sammen fem og et halvt år ventetid før jeg ble presteviet – det er lettere å tenke tilbakepå slike ting enn å være midt oppe i det. Og i dag må jeg legge til at det fortsatt er ganske så uklart hva jeg kan gjøre som gift prest, og hvordan mine (og min kones) levevilkår skal være – der burde bispedømmet ha klart å være litt tydeligere.)
Så til intervjuet med p. Touze:
ZENIT: Is celibacy a dogma of faith or a discipline?
Father Touze: Neither one nor the other. It isn’t a dogma of faith because we see married priests in the Church today such as, for example, some [priests] of the Eastern Catholic Church. Not all but some admit married priests. Or as has been reminded recently in the Holy Father’s motu propio «Anglicanorum coetibus,» published last Nov. 4: Among the ex-Anglicans who want to return to communion with the Catholic Church, there will be married priests admitted.
ZENIT: With this measure, do you think that one day, celibacy might become voluntary also for priests of the Latin rite?
Father Touze: No, because the Church is understanding more and more the relation between priesthood, episcopate and celibacy. It is something that could be likened to the revelation of a dogma, though it isn’t so at this time; one tends increasingly to understand that a practice must be promoted among all priests and also among Eastern Catholic priests which is truly similar to the one lived in the first centuries.