I juni 1994 var jeg ei uke i Amsterdam og omegn, og besøkte da naturlig nok mange kirker – mange byer i Nederland har en gammel og en ny kirke, fra henholdsvis 12- og 1300-tallet. Alle disse kirkene hadde selvsagt vært katolske, og nå var de kalvinistiske. Og alle disse kirkene hadde tømt koret, alter og alt annet var vanligvis tatt bort, og så hadde man satt opp et stort nattverdbord og en prekestol, vanligvis på tvers i kirkerommet.
Denne uka i 1994 var ekstra viktig for meg; jeg hadde sendt brev til menighetsrådet i den lutherske kirken jeg tidlgere hadde jobba i, og fortalt dem at jeg nå var i ferd med å bli katolikk. Jeg reagerte derfor ekstra sterkt på denne raseringa av de gamle kirkene, og på den kalvinistiske forståelsen av nattverden bare som et symbolsk måltid – forskjellig fra lutheranerne, som tror på realpresensen (om ikke på eukaristien som et offer), og som ikke raserte alterne i kirkene de overtok fra katolikkene.
Jeg tenkte en del på denne uka i 1994, da jeg sist uke var i nørd-øst Italia, og besøkte ca 40 kirker. Av disse brukte absolutt alle et bordalter (der presten står vendt mot folket), bare i én kirke så jeg et krusifiks på midten av alteret (som pave Benedikt sterkt har anbefalt), og i to av kirkene var det gamle høyalteret tatt bort (slik man oftest har gjort i Norge). Man lurer på hva denne forandringen av alterne betyr prestenes og de troendes syn på eukaristien, bevisst eller ubevisst.
Posistivt kan man si om bildene under fra 9 kirker i Venezia, at de ofte har flere fine og behagelige (spisebord)stoler bak hvert bord – bortsett fra det siste bildet, der de han en drøss av plaststoler.
