Da jeg i løpet av 1993 nærmet meg Den katolsk Kirke mer og mer, hadde jeg egentlig ingen forhåpninger om at Kirken kunne bøte på det største problemet jeg opplevde innefor moderne teologi, nemlig det skarpe skillet mellom tro og viten. På MF hadde jeg møtt det man kaller fideisme – at man mer tror på tross av enn på grunn av – som jeg må innrømme bød meg sterkt imot, men 15 år senere hadde jeg gentlig resignert, og regnet ikke med at problemet kunne løses. Da jeg så ble katolikk i 1994, ble jeg positivt overraska over at det fantes noen ledende teologer i Kirken som virkelig hadde arbeidd seriøst med forholdet mellom tro og viten, som ikke stod tilbake for noen sekulære filosofer, og som altså virkelig hadde solide svar å komme med. Den viktigste av disse teologene var kardinal Joseph Ratzinger, det oppdaga jeg snart, og derfor har han alltid vært min favoritt innenfor Kirken – og jeg var selvsagt glad da han ble valgt til pave for snart fem år siden.
Dom Elias Carr er også svært positiv til pave Benedikt, og skriver derfor følgende sterke ord om ham i avslutningen av sin artikkel i den nye norske boka om paven:
«Det kan hevdes at ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter. Dette gjør det mulig for ham å yte det pavelige læreembede et enestående bidrag. Hans evne til å føre samtaler med ulike filosofiske og vitenskapelige retninger, og til å bære et levende vitnesbyrd om frelsens budskap, gjør at man skylder ham å lese hans kjernetekster med en særskilt iver og oppmerksomhet. Hjertet i Pavens budskap er hele menneskets frelse. Hans utlegning av frelsen søker å forene de sider ved den menneskelige væren som modernitetens frembrudd adskilte. Det blir således klart at frelse innebærer noe langt mer enn den privatiserte frelse for den individuelle sjel. Hans perspektiv er frelse for hele mennesket som kroppsliggjort sjel, i et vev av mangfoldige relasjoner til andre mennesker, til skaperverket som helhet og til Gud selv. Forkynnelsen av dette budskap nødvendiggjør et åpent forhold til verden og til ulike former for menneskelig erfaring og erkjennelse, slik at evangeliet kan bli forståelig og derved radikalt fornyende, idet det fullbyrdes i kjødets oppstandelse og hele skaperverkets nyskapning.
Formidlingen av dette budskap er Kirkens raison d’étre. Frelsen selv ville settes på spill dersom Kirken skulle komme til å tvile på sin identitet som det privilegerte sted hvor Guds Ord tar sin bolig og bærer frukt gjennom forkynnelsen. Det er derfor Paven gir en korrekt tolkning av Det annet vatikankonsil, en tolkning som er lojal mot teksten – og ikke mot en partisantolkning som beveger seg bort fra teksten – slik at Kirken kan forstå hvem hun er og hva hennes oppgave er. Uten denne korrekte tolkning vil Kirken måtte sløse tid og krefter på innadvendte diskusjoner og feider istedenfor å forkynne evangeliet.
En korrekt tolkning ruster Kirken til å forstå sin identitet som budbringeren av frelsens budskap til verden. Hun kan ikke være seg selv nok. Hun må også kjenne den verden hun forkynner for. Paven valgte derfor i sin første encyklika å konsentrere seg om innholdet i denne forkynnelse – sannheten om at Gud er kjærlighet og at mennesket er skapt i dette mysteriums billede. Kjærlighetens vesen fordrer at denne forkynnelse er fri for tvang. Følgelig vender Paven seg ikke bare til spørsmålet om en riktig forståelse av forholdet mellom Kirken og staten, men også til forholdet mellom tro og fornuft. Paven understreker i denne encyklika at det er en hastesak at hver stat innser at trosfrihet er den grunnleggende menneskerettighet. Hvert menneske har rett til å søke Gud, og Kirken har en universell rett og plikt til å bedrive sin misjon.
I regensburgstalen utdyper Paven dette tema ved å påpeke at trosfrihet krever et mer ydmykt og mindre imperialistisk fornuftsbegrep som i seg selv er rimelig og forstandig. Kjernen i dette program er sammenhengen mellom sannheten om Gud og sannheten om mennesket, og det er ved dette encyklikaens betraktninger dveler. Hvis mennesket skal ha noen fremtid, må det være en fremtid med Gud, for uten ham vil mennesket opphøre å være menneskelig. Pavens endelige påstand er altså at Kirken og hennes budskap om at Gud er kjærlighet, er det vern og den garanti som forsikrer mennesket om at det virkelig har en fremtid.»