«Forkasteleg. Den katolske kyrkja opplever no eit veritabelt jordskjelv gjennom overgrepsskandalane som blir rulla opp rundt heile jordkloden. Det som har kome fram i dagen, kan berre beskrivast som horribelt og forkasteleg. Det gjeld både overgriparane og dei som på ulike vis har dekt over eller mangla mot og handlekraft til å fjerne dei.
Når sant skal seiast, har svært mange hovud – også bispehovud – rulla, og enorme summar vore punga ut til erstatning. Det er hjarteskjerande, men naudsynt at oppgjeret kjem. For eigen del kan eg seie at det som her syner seg, er eit verkeleg skandalon, ein snublestein, noko som går på trua laus.»
Slik åpner p. Arnfinn sin kronikk i Aftenposten tirsdag 23. april, og han har rett i at dette er en ‘skandalon’ for Kirken. Men når han senere i kronikken trekker inn sølibatet og undrer på om en oppheving av dette kan bedre situasjonen, syns jeg han bommer litt – siden jeg ikke ser noen sammenheng mellom disse to tingene.
Det er vel også slik at dette ikke er noe nytt; for ca 15 år siden leste jeg om avsløringa av mange slike skandaler i USA og Irland. Noen bispedømmer i USA rydda opp skikkelig allerede da, mens andre venta til etter den ‘fryktelige våren 2002’, før de fikk ordna opp. I Irland tok man heller ikke skikkelig tak i problemet før nå nylig.
Det nye nå er at noen tidligere overgep i Tyskland og Østerrike har blitt avslørt, og det aller nyeste er nok at noen bruker disse skandalene til å angripe pave Benedikt personlig. Spesielt den siste saken som er kommet opp, i New York Times, egner seg dårlig som kritikk av paven, selv om saken i seg selv er tragisk nok. En prest hadde misbrukt mange døve barn mellom 1950 og 1974, først i 1996 ble dette rapportert til Vatikanet, og anklagen mot paven er at hans medarbeidere da ikke tok fra presten alle presterettigheter, men heller lot ham leve tilbaketrukket i stillhet til han døde kort tid etter. Katolsk.no skriver informativt om dette her.
Kjære Oddvar!
Takk for respons! Eg er samd i at det ikkje er sølibatet som er hovudgreia her, men eg tok fatt i det, fordi så mange fokuserer på det. Og eg skriv eksplisitt at å berre sjå på det, er for enkelt; vidare at overgrep o l skjer innan alle livsformer. Det er også mange som veit lite om sølibatet si stilling, rettesleg og teologisk og eg fann det viktig å seie noko om dette. Eg understreka også dei kyrkjeleg styremaktene sitt ansvar for å gripe inn på ein konkret måte. Eg trur det er viktig å sjå på alle sider ved ei slik sak.
Kronikken blei skriven og sendt raskt fordi eg synst at det hasta med ein reaksjon frå vår side. Det må absolutt fylgjast opp på ein meir fyllestgjerande måte enn det eg greidde på ståande fot.
Pater Arnfinn Haram; Noen betraktninger og et spørsmål?
Når man leser i det mediale rom i dag, får man et inntrykk av at Den katolske Kirke nærmest er «syndens arnested» med ditto perverse utglidninger relatert til seksualitet og en nærmest anarkistisk holdning – uten noen som helst autoritativ kontroll. Pressen insinuerer også sterkt, at alle – inkludert Paven selv, har dysset ned sakene hva gjelder ansvarsfraskrivelse så vel som ren unnfallenhet. – Slik er det naturligvis ikke, noe som bloggens Redaktør Pastor Moi grundig har redegjort for – også med sitater og pålitelige, seriøse henvisninger.
Mange kloke- og vektige ord i denne forbindelse fra katolsk hold, kan man også lese via lenken til svenske Katolsk Observatör;
http://www.katobs.se/
Jeg merker meg derfor hvordan Pater Arnfinn Haram forklarer seg her på bloggen, angående sin argumentasjon i Aftenposten – i forbindelse med paterens noe hurtigskrivende kronikk der. Sølibatet ble nevnt (igjen), som en mulig del av årsaken til ondet. En presumptivt pedofil prest som forgriper seg på ministranter eller andre, ville nok neppe vært å anbefale for noen kvinne som kandidat for den ekteskapelige stand. Det hadde vel vært det siste han trengte, for å si det forsiktig.
Og jeg må tillate meg å spørre, Pater; Er det slik, at når media i sin uetterrettelighet kommer med fordommer og anklager mot Kirken, så nærmest ”springer man dem i møte” og artikulerer på pressens egne (og ofte feilaktige) premisser? For er det ikke bedre, når en geistlig først føler seg KALLET til å uttale seg offentlig, at man driver litt brannslukking- for eksempel og forklarer PÅ VEGNE AV Moderkirken Hennes standpunkter og basis, istedenfor nærmest å åpne for det de sekulære medier egentlig har som en nærmest fast intensjon på sin agenda; nemlig konstante angrep ved å til stadighet rokke ved (og mistenkeliggjøre) Den katolske Kirkes sin AUTORITET og INTEGRITET som en selvstendig moralsk og religiøs institusjon?
Man må huske på at for Kirken og de lavere instanser som har vært i direkte berøring med problemene, så har alltid disse for Kirken så tragiske, betente og avskyelige saker vært både pinlige og opprørende også internt. Det gjelder altså for offer, så vel som den betrodde kirkens medarbeider. Samtidig er slike saker meget skadelige for Kirkens renommé som Kristi sanne Kirke vis-à-vis de troende, som MÅ ha tillit til de menn og kvinner som er kallet av Gud til å være døråpnere for Kristi frelse og tro. Siden katolikker kan få både tilgivelse (absolusjon) og botgjøring gjennom skriftemålets sakrament, så har Kirken da også prøvd å løse problemer av denne art så skånsomt som mulig for å sikre den troende i allmennhet. Sensitiviteten ved bevisstheten om denne grusomme synd gjordt av en som er kallet, og redselen for at Kirkens hellige misjon skulle bli skadelidende har nok også spilt en rolle. – Den store feil som har blitt gjort i disse saker, er at overgripere har fått fortsette sin prestetjeneste, istedenfor avskjed og en eventuell påtale! –
Hadde dagens liberale ”sosialdemokratiske” system (i vid forstand) og den stasstøttede presse stått for moral, norm og ansvarlighet i forhold til seksualitet og dens re-produktive funksjon med hensyn til livets rett og ukrenkelighet – hva gjelder normsmessige grenser og beteende – skulle jeg forstått deres indignasjon, rent moralsk og prinsipielt.
Men det MOTSATTE har vært, og ER tilfelle. Den såkalte ”seksuelle frigjøring” har hele tiden vært store deler av medias mantra de siste 40 år. Denne hedonistiske livsanskuelse er den materialistiske og sekulariserte orden sitt grunnlag, basert på uhemmet individualisme uten ansvar i en felles solidarisk- og oppdragende kontekst. Og massemedia (med noen få unntak) har vårt drivkraften i oppløsnings-trenden.
Vi ser nu det paradoksale, at disse mediale krefter nu er «moralske og indignerte» plutselig – på vegne av ofrene må vite, men så absolutt MOT den UAVHENGIGE moralske bastion, som Den verdensomspennende katolske Kirke vitterlig er – både vedrørende sin morallære og sosiallære. Er denne nærmest hykleriske holdning fra media et utslag av tilfeldighet? Nei – det pågår en slags ”krig” mot religionen i dagens vestlig orienterte sekulariserte ”samfunn”. Og den har pågått lenge. Så – istedenfor likegyldighet, må man tørre å være offensive, tørre å forsvare troens- og moralens evige grunnstein som norm for mennesket livsutfoldelse.
Så avslutningsvis; Kirkens problem relatert til pedofilt missbruk, er noe som vår nåværende Pave Benedikt XVI lenge har vært opptatt av. Ja, Han er den første Pave som offentlig har tatt tak i problemet på alvor. Han behøver ingen ”anklage” fra noen, men gjerne bønn, hjelp og støtte – og kanskje ikke minst; Forståelse – for sin tyngende hellige gjerning! Denne Gode mann av Guds vilje….
Vennlig hilsen Tor
Kjære Tor
Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på lang, lang tid. Men jeg ble så glad over innlegget ditt, og ditt betimelige spørsmål til p. Haram, at jeg kunne ikke la være. Jeg er også en av dem som har vært utrolig frustrert siden jeg leste paterens kronikk i Aftenposten, og så innslaget i Dagsrevyen 28. mars.
Jeg er enig med deg. Litt brannslukking hadde så absolutt vært på sin plass. Istedet ble det gjort vondt verre. At sølibatet skulle være en del av et pedofiliproblem, er så dumt at det er det vel «ingen» som tror lenger. Mediene lot være å kjøre sølibat-pedofilikortet og det var dermed hinsides enhver begripelse at en katolsk prest av alle skulle gå inn på den der igjen. Å problematisere det monastiske sølibatet opp mot sekularprestenes var også helt ubegripelig – i denne sammenhengen og i enhver annen.
Kirken skal sone og gjøre bot for det den har gjort, og ikke noe mer. Interessant derfor at Kirkens prester ligger på bunnen av en ellers trist liste over hvordan disse overgrepene fordeler seg. Interessant fordi det forteller noe om at Kirken, i motsetning til hva som er sensasjonspressens påstander og agenda, tiltrekker seg sunne og friske menn. Det forteller også at presteseminarene er flinke til å sile ut uheldige elementer. Det gir også grunnlag for å spekulere positivt i at kallet i noen tilfeller vinner over fristelsen.
Et utmerket bidrag Tor! Det er ingen grunn for meg å prøve å føye til noe mer. Jeg slutter meg til ditt ønske om forbønn for pave Benedikt, og ønsker velsignet høytid til alle.
Kjære Anna!
En STOR og HJERTELIG Takk for dine fint varmende og støttende ord!
De gledet meg av to grunner;
Den ene grunn er dine sterkt støttende og supplerende ord innen angjeldende sak! DET satte jeg en meget stor pris på!
Og den andre grunnen er at ordene kom fra DEG, som jeg bedømmer som en meget oppegående, intellektuelt sterk og en svært så habil skrivefør kvinne! At du kommenterte igjen på bloggen til Pastor, var et gledelig gjensyn!
Må nesten få nevne, at du selv Anna, fra undertegnedes side, har vært savnet – vedrørende dine kunnskapsrike og innsiktsfulle kommentarer, som hadde både brodd og styrke. Disse mine ord – vil jeg nok også mene, at Redaktøren av denne bloggen langt på vei deler, (selv om vi begge sikkert har vært en ”prøvelse” for ham en gang i blant(:-). Så jeg håper inderlig du får mer lyst til å ta ”pennen” fatt…
I all ydmykhet og grunnet sakens alvor, vil jeg nok også gjerne poengtere, at mine betraktninger og tanker om emnet hertil – nok gjenspeiler hva veldig mange andre katolikker kanskje egentlig tenker – selv om det av naturlige grunner ikke så lett kan formes i ord. Slik sett så er man forhåpentligvis en slags budbringer…
Ønsker deg Anna, en rikholdig og velsignet Påskehelg – og igjen Tusen Takk!
Ønsker naturligvis herved, også den dyktige Redaktør Pastor Moi og alle bloggens lesere –
En riktig god og innholdsrik Påskehøytid!
Hilsen Tor