Jeg refererte også til Olav Rune Ekeland Bastrup for noen dager siden, men i går skrev han en ny (god og nødvendig) kommentar til et innlegg på verdidebatt.no:
«Når Olsen skriver at deler av den katolske kirke har vært et fristed for pedofile menn, så bygger han ikke på fakta, men på inntrykkene som den enorme medieoppmerksomheten i det siste har skapt. Mediene kunne med letthet vendt fokuset mot idrett eller skole og utløst det samme rabalderet om man hadde villet, for seksuelle overgrep mot mindreårige er omtrent dobbelt så ofte forekommende her som i religiøse miljøer. Det viser forskning fra USA. At det slippes lys og luft inn i den katolske kirkes mørkeste kroker, føles som en lettelse, men en uheldig bivirkning av at spotlighten så ensidig nå står på kirken, er at oppmerksomheten tas bort fra det generelle samfunnsonde som overgrepsproblematikken utgjør. Og her snakker vi om et virkelig stort samfunnsonde.
Olsen peker selv på miljøer med tette relasjoner mellom voksne og barn som utsatte for å utvikle overgrepskulturer. Det er helt korrekt. Alle slike miljøer, de være seg innenfor kirken, idretten, skole eller forsvaret, er i så måte utsatt for å utvikle parallellkulturer der det lett etableres andre normer for sosial atferd. Og det er mot slike parallellkulturer vi må ha vår oppmerksomhet rettet.
Når det gjelder den katolske kirke, så er overgrepsproblematikk ikke noe nytt. Derimot er oppmerksomheten rundt dette forholdsvis ny i det sivile samfunnet. Går vi 30-40 år tilbake i tid, så var den vanlige reaksjonsform i den katolske kirke å tilby terapi til prester som hadde forbrutt seg. I det sivle samfunnhet ville knapt nok det ha skjedd. Det var mer regel enn unntak at saker som dette ble henlagt av påtalemyndigheten noen tiår tilbake. Og på 1960- og 70-tallet ble terapi gjerne sett på som løsenet på nærmest hva som helst. Kirken var faktisk tidlig ute med i det hele tatt å ta tak i denne problematikken med midler man trodde hjalp.
Først etter hvert fikk samfunnet øynene opp for hvor alvorlig overgrepsproblematikken er. Og først etter hvert erkjente man at i forhold til overgripere er terapi er ineffektivt middel. Vi ser ikke lenger på pedofili som en følelsesmessig forstyrrelse som kan repareres, men som kriminalitet. Og det er dette nye syn på pedofili, som i det sivile samfunnet er knapt mer enn ti år gammelt, som Kirkens tilnærming til problemet ikke er ajourført med. Det tror jeg man kan regne som sikkert at den blir nå.»
Her er en lenke til dette innlegget og alle kommentarene.
Godt innlegg. Men jeg er uenig i at pressen med letthet kunne ha skapt samme rabalder og skadefro moralisering om idretten. Eller skolelærere for den saks skyld. Overgrep mot barn og mindreårige er det siste seksuelle tabu i mediene. Det blir ekstra juicy å knytte dette siste seksuelle tabu opp mot et annet juicy seksuelt tema, nemlig cølibatet. Cøibatet, det erklærte fraværet av sex, gjør oppmerksomheten omkring seksualitet nesten akkutt. Den delen av seksualiteten som er, skal vi si HELT UNØDVENDIG, dvs. den som ikke foregår i en kjærlig relasjon, blir ribbet for all sjarm og bortforklaring stilt ovenfor cølibatet. Det provoserende med en cølibatær prest er ikke at han har valgt vekk ekteskap og egne barn, men at han har valgt vekk ttilfeldig sex, «one night stands», lite gjennomtenkte forhold, sex som morro og tidsfordriv. Nærmest hele definisjonen av hva det vil si å være et fritt og moderne menneske ifølge «Sex in the City»-filosofien. I seg selv virker cølibatet pirrende nettopp på grunn av sitt erklærte fravær av sex (les en ustyrtelig morsom beskrivelse av dette i romanen «Monsignor Qixhote»). Når alle disse elementene kan sauses sammen, og så og si toppes med en påstand om den avskyeligste seksualitet som tenkes kan, frarøver man cølibatet dets korrigernde potenisiale. Situsjonen blir snudd, man kan bli moralsk overlegen og si at cølibatet finnes ikke, ikke egentlig. Det var bare skalkeskjul for noe som er mye verre enn løsaktig sex. Hva er slumsete one night stands sammenlignet med å forgripe seg på et barn? Det reneste vann. Derfor, tror jeg, vil mediene koble cølibat og overgrep til krampa tar dem, og derfor vil aldri noe annet miljø enn det katolske bli gjenstand for en så massiv oppmerksomhet som når dette avskyelige også opptrer blant oss.
En annen ting er at det røper en påfallende skepsis og motstand mot mennesker med en alternativ livsstil. Det samme gjelder jo homofile som selv velger ikke å leve ut sin (homo-) seksualitet. Disse sykeliggjøres eller demoniseres på en eller annen måte, ironisk nok som regel av dem som til vanlig roper høyest om toleranse og respekt for annerledestenkende. Dagbladet er full av eksempler på dette, på kommentarplass.
Pedofiler har jo strømmet til de katolske menighetene i Oslo-området i de siste 30-40 årene. Man må ha vært blind for ikke å ha sett dette. Det er også dessverre mange i menighetene som ikke har tatt ansvar, og avvist disse i fra kontakter og arbeid med barn. Vi har hørt om fryktelige situasjoner, men få kjenner til noen konkrete ofre. Det har forbauset meg at flere av våre trofaste medarbeidere nærmest har syntes synd på de pedofile. Det kan kanskje kalles for falsk lojalitet. Det har i hvertfall vært fryktelig å se de pedofile vandre rundt i blant barn og unge i menighetene, og antagelig har vi alle sveket, mer eller mindre, ved ikke å gripe inn og si i fra. [Jeg forstår dette innlegget som ironisk ment. Red.]