ALT FOR GUD.
Ole Martin Stamnestrø skulle stifte familie med kjæresten.
Da ble han kallet til et liv i sølibat.
Slik begynner en artikkel i dagens A-magasin. Det er en ganske lang artikkel, som handler mest om sølibatet. Noen av bildene kan dere se over, og her er litt av innholdet:
«Sølibatet er en klok og nødvendig ordning. Den gjør det mulig for prestene å vie seg fullt og helt betingelsesløst til Gud og kirken. … …
En annen sak er hvordan sølibatet oppleves av dem som har levd lenge i det. For å få svar har jeg avtalt å besøke Arne Marco Kirsebom, sogneprest i St. Olavs menighet i Oslo.
Jeg er saus. Det er som om jeg har vært i en ulykke, sier han idet han slipper oss inn i leiligheten i Akersveien. Sinnstilstanden skyldes at han er kontaktperson for overgrepssaker i kirken, og at dette er dagen da katta endelig er sluppet ut av sekken.
Jeg har ønsket at vi skulle si fra om biskop Müller for lenge siden. Men kirken er et hierarki, man skal være lojal, sier han. Og lojal er han, både mot sine overordnede og mot sine evige løfter.
Å leve i sølibat har stort sett gått greit. Det har hendt, tre-fire ganger, at jeg har truffet interessante, kjekke damer. Du kan vel kanskje si at jeg har forelsket meg.
Er følelsene blitt gjengjeldt?
Det aner jeg ikke. Dette er jo ikke noe jeg har kunnet ta opp med dem.
Du skal ikke bare være sølibatær, men også kysk, helt avholdende. Hvordan takler du det?
Det er ikke et spørsmål jeg vanligvis får. Jeg er en mann som andre menn, med de samme biologiske funksjoner og drifter. Jeg har måttet lære meg ikke å følge dem.
….. Når Ole Martin Stamnestrø besøker England, tar han fremdeles en kaffe med kvinnen som skulle blitt hans kone. Men forholdet er helt avklart. De har sammen jobbet seg igjennom og ut av følelsene. Han er ikke lenger forelsket.
Men det kan han komme til å bli igjen, i en annen, og hva gjør han da?
Det blir som å spørre et par på bryllupsreisen om de har tenkt å holde løftet om evig troskap. Ja, sølibatet er krevende og fullt av hull, ikke alle klarer det, men det er en kamp jeg skal kjempe og vinne hver dag. Forelsker jeg meg, må jeg gjøre som en gift mann som faller for nabokona: Jeg må avstå.»
En svært hyggelig reportasje, må jeg si!
Legger selvfølgelig merke til at kommunionsmottaket blir gjennomført slik det skal være også :)
Med slike strålende prestekandidater ville noe annet være utenkelig.
Dette psykoanalytiske tøvet om at mennesket er som en tønne som fylles opp av lyst og så nødvendigvis må eksplodere til slutt dersom man ikke «letter på trykket», er utrolig irriterende. At slikt freudiansk, bolsjevikisk vrøvl fremdeles serveres, er en gåte.
Alle som har praktisert avholdenhet over en lengre periode, vet at det blir lettere å leve kysk jo lengre bort fra siste «episode» man kommer.
Trond;
Hyggelig å se deg tilbake her på bloggen! Meget flott reportasje, ja – Kirken har en god fremtid med slike prestekandidater!
Og dine avsluttende ord…
«Dette psykoanalytiske tøvet om at mennesket er som en tønne som fylles opp av lyst og så nødvendigvis må eksplodere til slutt dersom man ikke “letter på trykket”, er utrolig irriterende. At slikt freudiansk, bolsjevikisk vrøvl fremdeles serveres, er en gåte.
Alle som har praktisert avholdenhet over en lengre periode, vet at det blir lettere å leve kysk jo lengre bort fra siste “episode” man kommer.»
…kunne ikke ha vært formet bedre!
Tor
«Dette psykoanalytiske tøvet om at mennesket er som en tønne som fylles opp av lyst og så nødvendigvis må eksplodere til slutt dersom man ikke “letter på trykket”, er utrolig irriterende. At slikt freudiansk, bolsjevikisk vrøvl fremdeles serveres, er en gåte.»
Jeg er helt enig i dette, men grunnen til at det nok fremdeles serveres og svelges rått er vel det at så mye i samfunnet faktisk er giret inn på å bygge opp et trykk. Slik er kyskhet i klær, samtale, og ikke minst i det man leser og ser på ikke bare ikke verdsatt, men sett på som noe skadelig puritansk og unaturlig. Hva er vel mer naturlig enn å verdsette hverandre slik at vi verken oppmuntrer til lyst i andre eller trakter etter å lyste etter en annen. Hva er vel mindre naturlig og respektfult overfor en selv og andre enn å sitte og se på simulerte intime handlinger slik det forekommer til og med i vanlige fjernsynsprogrammer. Samfunnets behandling er på en og samme tid en overvurdering og nedvurdering av seksualiteten. Når man ikke forstår kyskhetens rolle og seksualitetens naturlige plass i ekteskapet som et potensielt livsskapende kjærlighetsuttrykk i et velsignet og forpliktende forhold, og samtidig tror at mennesket lever et fattigere liv om de ikke oppmuntrer og gir etter for ren lyst, så må man jo få et litt forkvaklet syn på saker og ting. Da skjønner man verken ekteskapsomfavnelsens skjønnhet eller menneskets verdighet.
Det er sikkert sant at om man uten kritisk sans er forbruker av alt som vi bombarderes med av materiale som er rettet mot å styrke de kjødelige sansers makt over viljen og ånden, så vil man heller ikke bli et balansert menneske med kontroll over seg selv, og kan da kanskje ikke forstå at det går an å utøve en slik kontroll på en sunn måte. Man kan nok lett la seg nedverdige til et nivå hvor man lar lysten bli et trykk som bygger seg opp, fordi dette har med hele ens livsførsel å gjøre. Vi blir nærmest oppmuntret til dette, og da er det vel ikke til å lure på hvorfor mennesker også med fundamentalt unaturlige lyster ikke klarer å styre dem. Vi må også huske på at mennesker faktisk kan la seg påvirke i begge retninger.
Vi er mange som har lagt merke til at kommunionsmottaket blir gjennomført slik det skal være i den katolske Kirke.
Vi håper, og tror, at nå kommer dette tilbake for fullt.
Pave Bendict XVI anbefaler denne måte å motta kommunionen for de troende.
Saftig formulert, Trond. Bare det ordet «bolsjevikisk» stemmer ikke. Man ville nemlig ha sagt: «Å ikke kunne styre sine lyster er ikke verdig et sosialistisk menneske.» Har vokst opp med marxisme-leninisme:-)
Fint at du påpekte det med bildet – jeg frydet meg også stort over det!
Tor,
Mange takk. Gjensynsgleden er der også på min side.
Kirsten,
En innsiktsfull og svært god kommentar, må jeg si.
Takk for et flott innspill til min «noget» polemiske kommentar.
Jana,
Hva gjør man ikke for kunstens skyld… :)