Konversjonshistorie 4: Møtet med det hellige

Mange år senere var jeg i St. Hedwigs Dom i Berlin. Kirken var fullt besatt, bare på det store rum mellem inngangen og de bakerste benkene var der helt ledig. En eldre militært utseende, meget elegant herre kom inn. Også han var helt alene, knelte der, og som om han vilde konsentrere all sin opmerksomhet og hele sin personlighet i sin bønn, festet han blikket skarpt mot alteret.

Og hos mig virket assosiasjonen fra det ene tilfelle til det annet så sterkt at jeg kunde ikke annet enn sammenligne og undre mig. De to kirker var så forskjellige, den ytre situasjon var forskjellig, og selve de to personer jeg hadde sett, var mest forskjellige. Alt var forskjellig, undtagen én ting, og den var vesentlig. Det var den samme intense andakt som. behersket dem begge. De bad begge til samme Gud, og efter hvad jeg kunde dømme, med hele sin sjels intensitet, og til en Gud som for dem begge var en levende og nær realitet – – .

Så lenge som jeg kan huske at jeg har beskjeftiget mine tanker med religiøse spørsmål, så lenge har jeg reagert katolsk. Og når jeg nu siden husker efter hvordan jeg resonnerte som gutt, så forekommer det mig ganske pussig hvor rent umiddelbart katolsk jeg har forestillet mig det hele.

Og så husker jeg også at jeg på skoleguttmanér var helt frydefull når jeg kunde gripe læreboken særlig den i kirkehistorie – i en inkonsekvens, som f. eks. når det stod at Kirken i middelalderen var den eneste som drev skolevesen, og at der, fra dens skoler og fra klostrene spredtes viden og dannelse, mens det straks efter het at Kirken holdt folket nede i uvidenhet. Eller at det var forbudt å lese i bibelen, mens det samtidig stod i litteraturhistorien at bibelen var oversatt, bl. a. til gammelnorsk og het Stjórn.

Så blev jeg da student, men nogen religiøs avgjørelse blev det foreløbig ikke til, og det følte jeg heller ikke den gang som nogen bydende nødvendighet. Jeg vilde nok forferdelig gjerne være katolikk, men da måtte jeg gjøre anstalter; nu ja, kall det feighet eller kall det dovenskap, det var mig iallfall inderlig imot å gjøre anstalter og være påfallende. For øvrig blev jeg omsider på det rene med at før eller senere vilde det bli nødvendig for mig å treffe en avgjørelse, jeg var klar over at jeg søkte påskudd for en utsettelse. Og dessuten – å stå utenfor Kirken, samtidig som man stod innenfor med sine meninger og sin såkalte sympati, det forekom mig lite anstendig. Det eneste sømmelige måtte bli å ta konsekvensene av sine meninger.

Så gikk jeg da i gang med å lese hvad jeg selv fant; jeg spurte ikke et menneske til råds, hverken protestanter eller katolikker, aller minst en prest. Jeg vilde ikke at nogen efterpå skulde kunne komme og bebreide mig at jeg var blitt fanget inn og besnakket.

Det jeg leste var ofte nokså tilfeldig, for det var praktisk talt hvad jeg kom over, men de bøker jeg syntes jeg hadde mest utbytte av var Møhlers «Symbolik» og Bonomelli’s «Kirken».

Men så hadde jeg mitt fag å studere, og det var først og fremst historie. I forbindelse med den kom jeg inn på religionshistorie, og det var et fag hvor der efter sigende skulde være visse vanskeligheter for en katolikk. Og jeg skal villig innrømme at både religionshistorien og psykoanalysen som jeg også drev på med dels som et personlig liebhaberi og dels i historiens medfør, de skapte begge visse problemer. Blandt de spørsmål som kunde opstå, var f. eks. følgende: Det er klart at der er en viss korrespondens mellem sakramentene på den ene side og den menneskelige psyke på den annen. Men har nu menneskene laget sig Gud, guder eller sakramenter for å tilfredsstille sine psykiske behov, eller er menneskene skapt slik at nettop de kristne nådemidler kan, gjøre dem åndelig sunde? I dette spørsmål lå for øvrig ikke nogen innvending mot den katolske kirke, men mot kristendommen i det hele. Det var først da jeg fikk fatt i P. Wilh. Schmidt’s store verk «Ursprung der Gottesidée» at jeg fikk orden i saken.

Men allikevel – i lengden kunde det ikke nytte å gå slik på egen hånd. Og skulde jeg optas i Kirken noensinne, så måtte jeg jo tross alt ha regulær undervisning, selv om jeg forlengst hadde lest katekismus.

Bak all lesning og bak alle diskusjoner med mig selv lå der dog en anelse om at menneskene til syvende og sist ikke tar sitt religiøse standpunkt utifra logiske slutninger alene. Tar man et utpreget religiøst standpunkt og former man et livssyn, så er det gjerne vesentlig ut ifra oplevelser. Store og inngripende oplevelser i denne retning var jeg ute av stand til å opvise, iallfall ytre eller lett påviselige, ja ikke engang indre kriseoplevelser. Men da var det at noget som så ut som en tilfeldighet, kom mig til hjelp. I 1927 kom jeg til å opholde mig i Tyskland og kom til å vanke i vesentlig katolske omgivelser både blandt privatfolk og blandt ordensfolk. Det blev imidlertid ikke da heller nogen enkelt begivenhet, men vel nærmest i summen av de mange små som for mig blev den oplevelse som fikk mig til å våge en avgjørelse. Det var de mange små iakttagelser av katolsk liv og praksis som endelig gjorde utslaget, samtidig som jeg innså det ørkesløse i å gå og vente på et skubb i form av en åndelig krise.

Jeg har ofte fundert over hvad det egentlig var som aldri gav mig fred, og hvad som innerst inne tvang mig til å bli katolikk. For tross alt jeg leste, så var det allikevel ikke hare erkjennelsen av at den katolske kirke er den kirke som Gud har innstiftet på pinsedagen, og den eneste kirke Han har stiftet. Det var også noget inni mig. Og jeg er kommet til at det må ha vært en trang til å komme helt nær til Gud, føle Hans nærhet og nærvær, og det ikke bare i sin abstrakte almindelighet, også å få gjøre noget aktivt for Ham. Det var vel det samme som sies i det bekjente augustinske ord om at vi er skapt for Gud og at vi ikke finner ro før vi hviler i Gud.

Og når det så spørres hvorfor jeg fremdeles er katolikk, så er dertil bare å si at jeg ikke er blitt skuffet. Det er det ene; og det annet er at jeg nødig nu vil tenke mig i den situasjon å måtte. undvære regulær sjelesorg med skriftemål og religiøse plikter. Jeg tror at et menneske i hårde fristelser nokundertiden kan fristes til å ønske at Gud ikke var til. Men er Gud til, da får man også påta sig de plikter Han pålegger og forsøke efter fattig evne å opfylle dem.