«Det var en prest i den katolske kirken som på 90-tallet forsøkte å voldta daværende prestestudent Reidar Voith fra Nøtterøy. Det bekrefter p. Reidar Voith overfor Tønsbergs Blad. 38-åringen er i dag prest for den katolske menigheten i Porsgrunn og Skien, og tjenestegjør i Vår Frues kirke. Det har ikke lyktes Tønsbergs Blad å få noen utfyllende kommentar om saken fra presten som skal ha begått overgrepene.»
Jeg fikk denne lenken til Tønsberg Blad fra en av bloggens lesere, der denne leseren lurer på hvorfor det ikke skjer noe mer med denne saken. Jeg er vel ikke den rette til å svare på det spørsmålet, men jeg er blant de mange mennesker (som innebefatter de fleste prester og andre som har vært ‘inside’ i Kirken over noen år) som har visst om dette i minst 10 år – og vi har regna med at også mange aviser har visst det like lenge.
Da oppslaget om p. Reidar stod i VG torsdag, regna jeg med at hele denne saken, inkl. prestens navn, ville bli offentliggjort raskt, men så langt er det bare delvis skjedd. Vårt Land skrev må om dette lørdag (og også i dag), og skrev så mye om presten (men ikke hans navn) at alle som er litt orientert innenfor Norges kultur- og kirkeliv må vite hvem han er.
Jeg er enig med bloggens leser at p. Reidar fortjener all mulig støtte (selv om han sier at han har mottat god støtte fra Kirken også i tidligere år), for det må være en enorm belastning å stå fram i media med det han opplevde.
Jeg reagerer enda mer på denne saken: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.7075913 Om han er sitert korrekt ble han tvunget til å stå frem offentlig av media. Det setter jeg svært liten pris på.
Ja, all ære til p. Reidar som med dette gir oss innblikk både i hvor vanskelig slike saker er, og hva Kirken i Norge har foretatt seg. Jeg skulle gjerne ha sett at presten ble fratatt rett til å utøve all prestegjerning, men jeg vet at en slik prosess er mer komplisert enn som så. Det viktigste er jo at han ikke lenger funger som «pastor» i et miljø han kan forgripe seg. Jeg er svært glad for at Kirken her har reagert. Kanskje media etterhvert innser hvor vanskelig det er å stå frem med slik saker, når det med én gang blir mediesak av det. Jeg håper virkelig ikke at medias fremferd i denne saken fører til at folk unngår å si fra!
Dette viser jo hvor nødvendig det var av Kirken av hensyn til offeret ikke å gå offentlig ut med denne saken. Det kunne lett bli et overgrep nr. 2 … Noe må gjøres slik at det er mulig å anmelde til politi uten at det hele blir en mediesak; iallfall må media la være å gi nok opplysninger til å identifisere offer, dersom han/hun ikke vil bli identifisert. Interessant at det innen media ikke finnes noe refleksjon rundt dette temaet …
Det er to seksuelle overgrepssaker i fra dette klosteret. Begge prestene er fremdeles i tjeneste, om enn i begrenset grad. Sviket i disse sakene må først og fremst rettes imot denne ordenen, og ikke imot Biskop Eidsvig i Oslo katolske bispedømme.
Stor Takk Pastor Moi, for alt du her på din blogg har videreført vedrørende disse for oss alle så umåtelig triste tilstander innen deler av vår Kirke!
Har de siste dager vært på reise, hos noen meget oppegående og berikende katolikker, og har derfor ikke kunnet kommentere før nu. Har kun kunnet følge med via presse og mobil (her på bloggen etc.)
—————————-
Det smerter undertegnede umåtelig meget, å måtte lese det nærmest utrolige – vedrørende Pastor Reidar Voith sin meget opprørende historie. Er det den Pater jeg har fått opplysninger om at det er, så er det jo nesten ikke til å tro. Jeg fikk det beste inntrykk av vedkommende i sin tid. Sviket i denne sak er enormt!
At de siste 40 års utvikling i den vestlige verden generelt, har ført til en nedgangspiral hva gjelder norm og moral, anstendighet og selvdisiplin er åpenbart for alle som både evner å se – og som evner å tenke. MEN – det er nettopp institusjoner som Kirken, som da skal være sverdet. Stå last og brast med det som er rett, med det som er menneskets moralske standart i en slags evighetens gyldighet. Man nå være mer enn herdet, for ikke å dypt å fortvile seg over maktesløsheten i dette som nu rulles opp!
Dette MÅ da derfor også sies; Det er ingen tvil om, at disiplinen og den normative ramme innen Kirken ble sterkt svekket etter Det annet Vatikankonsil, da utglidningene fikk foregå nesten uten sanksjoner fra autoritativt- og ansvarlig hold! Liberaliseringen ble til et slags ”anarkistisk” mantra; Gjør hva du vil – FOR progressivitet og egosentrisk individualisme ble nærmest et mål i seg selv.
Pastor Reidar Voith har vist en umåtelig styrke og rakryggethet! Han har min dypeste respekt og sympati! Du er med i mine bønner, og man fornemmer sterkt den Guds styrke i lojalitet og tro, som besjeler deg!
Tor
Pim
Den informasjonen du peker til (at VG kontaktet p. Reidar, og allerede visste alt), viser egentlig bare at de store avisene har visst om dette lenge, og at de nå har valgt å gå ut med det. Dette er helt sikkert svært krevende for P. Reidar, men det kan vel tenkes at dete r det beste for ham på litt sikt.
Det er problematisk å navngi et menneske i avisene på grunn av et seksuelt overgrep, dersom det ikke foreligger en anmeldelse. Denne saken får meg til å tenke på Marianne Aulie, som i et direktesendt intervju på P3 i 2007 fortalte at to profilerte kulturkjendiser hadde forsøkt å voldta henne i 1993. «Alle» visste hvem de to kjendisene var, på samme måte som «alle» vet hvem det er pater Voith snakker om.
Samtidig som jeg føler dyp sympati for offeret i denne saken, er det noe ved «dramaturgien» som gjør meg urolig. Ting skulle ha skjedd i en annen rekkefølge. Rettssikkerheten må ivaretas for begge parter: offeret så vel som overgriperen.
Tor setter så meget godt ord på hva mange, mange av oss norske katolikker føler idag. Tristhet.
Og harme. Avskyen kommer inn spesielt, meget spesielt når overgrep er mot barn, og mindreårige.
Jeg selv er pensjonert, gift psykiatrisk sykepleier, nå bosatt i Lom. Jeg og min familie har bodd i Tønsberg, hvor den meget penneføre Pateren var sokneprest. Og godt likt av de fleste. Og lest av mange i Norge.
Og til det siste. I Paterens siste bøker er det intet av dårlig samvittighet, skam å spore. Jeg har lest de to siste bøkene med spesielt fokus på egeninnsikt, men nei, bare bebreidelse, «det må være noen i Kirken som ikke liker meg».
Og så! Pater R.Voith var en voksen mann da hans møte med sin mentor ble erotisk betont.
Jo, jeg personlig reagerer sterkt, meget sterkt ved overgrep mot barn. Vel, to voksne mannfolk- desverre er ikke verden bare uskyldsren, desverre.
I beste mening Terje
Takk – Terje Bernt Norstrand!
Ser nu at Pater Pollestad trekker seg som prest.
Dette er dobbelt trist. Rett og slett! Føler at vi alle er tapere!
Tor
Ja, dette er bare trist i dobbelt forstand. Jeg tenkte før idag, i mitt stille: at denne uken forhåpentligvis skulle bli bedre. Men den begynte som forrige sluttet.
Det er på tide å vende seg mot vårherre igjen med ønske om avklaringer og bedre tider.
Ja, pater Pollestad skal jo vite at det ikke bare var p. Reidar som hadde den største respekt for ham. På sitt beste var han vel den beste representant for Kirken i Norge; dessverre er fallhøyden stor. Jeg håper Pollestad blir i den kirke han har viet 30 år av sitt liv som prest. Og at han blir værende blant sine dominikanere, i et liv preget av kontemplasjon og bønn.
Dette blir bare tristere og tristere. Nå skal visstnok p.Pollestad politietterforskes. Ha meg undskyldt, dette er helt korrekt som bemerket en heksejakt. Er det slutt med hekseprosessene? Nei langt ifra! I vår nære fortid har vi den famøse Bjugn-saken, hvor stemningen til slutt konkluderte med at samtlige barn i barnehagen var misbrukt, storparten (spissformulert) av Bjugn`s voksne drev pedofili, med lensmannen i spissen. De fleste husker hvorledes det gikk. En død lensmann, ødelagte liv og familier- og visstnok har(hadde) ingen overgrep funnet sted.
Som konvertitt, begynte å frekventere Den romersk-katolske kirken som 15-åring, nå 67 år, og glade katolikker, min hustru og jeg. Men, som katolikk i Norge, aner vi fremdeles gufset fra fordum tid, og når nå media før god hjelp i sin hekseprosess av diverse personer, blomstrer dette opp igjen. Pirrer mange. Bekrefter det som ignoranter leser i bøker som Da Vinci-koden(ikke lest selv). Men jeg ser sterkt for meg gjennomgangstemaet i Peterskirke: «Tu e Petrus». Dette er min kirke, dette er min trygghet her i Tiden. Denne Kirken gir meg frimodighet til å kunne si: Jeg tror på Jesus Kristus!
Så, syndere og helgener er velkjente i vår romslige kirke.
For meg selv er sølibatet av verdi, jeg får dyp respekt for hvorledes Kallet kan styre livet for unge menn. Personer som kunne gjort karrierer innen både skipsfart og teknikk, men nei, de følger kallet (og liten lønn)
Klart, helt naturlig at det finnes menn av annen seksuell legning enn den vedtatte heterofile, men dette er svært, svært lite interessant for meg i mitt møte med Kirken og Sakramentene. Dog, i mitt stille ber jeg om Herrens støtte til dem som måtte slite, og at de må klare å holde seg på den «smale sti». Og likeså for meg selv.
Vi her i vår menighet er velsignet med gode og kunnskapsrike prester, og ikke minst, vi, ja vi styrkes i vår egen tro ved å se hvorledes disse følger sitt kall. Paulus sa» Det er menneskelig å falle, det er djevelsk å bli liggende!»
Og nå skal. p.Pollestad til pers. Jeg må innrømme: det er utrolig at en obskjøn episode mellom voksne, lett/tungt beduggede mannfolk før en slik oppmerksomhet, helt utrolig! [Deler av kommentaren slettet. RED]
Skriver bare for å lufte min frustrasjon, og dele min stolthet som katolikk.
Vennlig hilsen Terje.
Det er en tendens at høyt profilerte mennesker som beskyldes for overgrep av forskjellig natur skriker opp om «konspirasjon –
konspirasjon-«. Gjemmer seg bak dette, og avskriver enhver form for ansvar. (Jfr. Valla – saken)
Pollestad og hans støttespiller(e) sier det samme. Jfr. innlegg i gårdsdagens Dagblad fra en ex – statsråd.
Dagens Aftenposten utgave der professor Oftestad uttaler seg, anbefales.
Sverre D.
Den tendensen kjenner jeg også godt til. Det er slik at en kan forundres over hvor likhet for loven er.
Tenk hvor mye, mye mere befriende og anstendig det ville være om også dem som får et «langt» fall bare kunne stille seg til disposisjon: «Her står jeg, jeg tar mitt ansvar». Mea culpa.
Men desverrre, alt for ofte ser vi at det skygges unna for både juridisk og moralsk ansvar.
Overgrepene mot barn, mindreårige skal jeg ikke kommentere nå, det er bare for alvorlig og Avskyelig.
Men jeg stiller meg meget forundret til den dimensjonen som p.Pollestad og hans «drikkebror» har fått, er ikke verd den skaden som påføres, påføres også deg og meg som katolikker.
I min oppfattelse var og er det en sak mellom to voksne mannfolk, evt. deres tilsynsmenn.
Apropos Oftestad. For ca. 40 år siden hadde jeg den glede å ha ham som lektor i Kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultetet, Gydas vei. En klok og forstandig person.
Vennlig hilsen Terje
Terje Bernt Norstrand;
Ordet ”drikkebror” synes jeg ikke passer inn her, det er en ganske så nedlatende betegnelse på en fin prest, og er kanskje litt ”slurvete” i forhold til dine ellers så velmenende betraktninger. At det kanskje var en smule spirituosa med i bildet er en annen sak. Men det er vel også noe vi ikke helt vet, selv om en nesten kan ane det. Uansett så er naturligvis denne affære sterkt overdimensjonert i media, men en personlig tragedie for de impliserte! For vi snakker ikke bare om ”voksne mannfolk”, men to geistlige, den ene en ung prestestudent og den andre hans erfarne pastorale ledsager.
Når man nu får summet seg litt, så har denne saken mange aspekter, også med hensyn til straffeforfølgelse og lignende eventuelle ”preventive” tiltak fra påtalemakten. Hvis Pastor R. Voith ikke vil samarbeide med politiet, dvs. nekter å avgi en skriftlig forklaring – så blir det ingen sak. Han er eneste ”vitne” OG fornærmede i ”saken”! Pastor Voith har selv erklært, at denne saken var han egentlig ferdig med – han hadde ”lagt den bak seg” inntil pressen, altså VG under den klassiske trusselen ”vi vet alt, så du kan like godt fortelle” kom på banen. Pastor R. Voith bestemte seg derfor å ”ta regien” – for å sitere ham selv.
Hva vil en slik sak – om den kommer opp for en rettslig instans, bety for massemedia kontra Kirken? Gefundenes Fressen;
ALT ville blitt til presse-mat; interne forhold i Kirken, personlige, private og kirkelige anliggende hva gjelder både Pater Pollestad – så vel som Pastor Voith, videre vil Kirken i Norge få utbrettet hele/deler av sin virksomhet på en svært lite fordelaktig måte – Kirken og de involverte ville med andre ord bli sterkt skadelidende. Og ikke minst, en ”gammel sak” vil bli som ny. Stigmatiseringen ville, rent menneskelig være meget forødende!
Så gode råd har nok Biskopen gitt, vil jeg tro – med dette for øye; å begrense denne selvdestruktive løpske karusell.
Så er det vel også slik, at rent subjektivt og psykologisk – så har Pater Pollestad ganske sikkert oppfattet seg selv som en ”kjærlig” og ”faderlig” gestalt for den da meget yngre prestestudent Voith. Men – som mentor har man et stort og forbilledlig ansvar. HANS gode og vennskapelige intensjoner, mener han nok selv har vært relativt harmløse, når man nu leser hans versjon. – Mens Pastor Voith derimot, nok har sett helt annerledes på det, ja etter hvert sett ”vennskapsforholdet” som noe pressende og tyngende, som en slags ”indre trussel” i forhold til sin egen integritet. Og har etter vært, sannsynligvis sett det hele som et for ham selv pinlig forhold, men hvor han kanskje ikke TURTE å si i fra eller sette grenser, ovenfor den eldre, erfarne, og meget respektable Pater Pollestad; Inntil de fatale hendelser inntraff naturligvis. –
Når man er ung, idealistisk og dypt hengiven sin tro, vegrer man seg rett og slett i det lengste for å tenke ille om andre mennesker og deres eventuelle motiver, særlig de personer som står en nær og vil enn så vel. Naivitet ovenfor sin neste er den godes manglende klokskap, grunnet renhets-tenkende. Unge mennesker er slik sett alltid i en sårbar situasjon, grunnet menneskelig uerfarenhet.
Begge disse to – i utgangspunktet utmerkede prester, er nu i dag offer for den mediale maktutøvelse. Pater Pollestad skrev, i sitt innlegg i Aftenposten (13.04.) om en feil han gjorde i angjeldende sak den gang – da den verserte i forbindelse med den kanoniske visitas (inkvisisjonen), han ”ble sint og overreagerte”. Det er generelt naturlig i en følsom og stresset situasjon, men også ytterst uprofesjonelt naturligvis. Men den samme temperamentsfulle beteende har beklageligvis gjentatt seg nu, da pateren raskt tilkjennegir sin avgang fra embetet som prest i Kirken og samtidig kommer med indrekirkelige historier som ikke lar seg verifisere for en utenforstående, leg eller lærd. Forhastet og korttenkt altså, mener nu jeg – noe også Biskop Eidsvig faktisk har vært inne på. Støtter i denne forbindelse signaturen Augustin sin siste kommentar på denne tråd angående Pater Pollestad.
Rent personlig satte jeg svært stor pris på Pater Pollestad. Få kunne man diskutere så hjertelig og åpent med. Han hadde en sjenerøs personlighet med en masse humor. – Kirken gjorde bruk av ham som en slags ambassadør og portåpner her i Norge. Den ”friheten” han fikk, gav ham nok også ”fiender” og kanskje en litt for stor dose selvstendighet, og dermed en form for virkelighets-forskyvning. Misjonen kom litt ut av kontroll, for å si det slik.
SÅ – ”hekseprosessen” får pressen bestyre, der kan man intet gjøre – annet enn at de involverte besinner seg, og tenker seg godt om. Der intet er å hente har selv keiseren tapt sin rett, som kjent.
OG – for ennu en gang å understreke; Kirken har et meget klart syn hva gjelder homofili og dens UTØVENDE praksis! Når både en professor og en tidligere Høyre-statsråd engasjerer seg på hver sin side i denne sak (som Sverre Dehli her nevner), så forteller det oss mye om det betente og uforløste som dette har skapt, men også om uklarhetene og spørsmålene som ingen besvarer. Eller vil besvare! Hittil…
Tilslutt – jeg ser ingen grunn til at Pastor Reidar Voith skulle fare med løgner. Og jeg ser heller ikke, at Pater Kjell Arild Pollestad hevder at Pastor R. Voith lyver. Der er saken pr. nu!
Ditt sitat Terje Bernt Norstrand; ”Det er menneskelig å falle, det er djevelsk å bli liggende!” – er en bra avslutning – for de prøvelser en del dessverre nu må gjennom. –
Vennlig hilsen, Tor
Jeg lurer på om ikke Terje Bernt Nordstrand blander sammen Pollestad/Voith med den andre overgrepssaken fra samme kloster, altså den som forårsaket visitasen for noen år siden. Der var det også en foresatt, dvs. prest og en prestestudent – og visstnok en del alkohol med i bildet. Det siste ifølge mediegjengivelsen.
Å lese Tor og Terje Bernt Nordstrands utfyllende debatteringer om Pollestad/Voith er å lytte til to gode og rolige stemmer. For mitt eget vedkommende synes jeg saken er trist, men trist på den måten at jeg får en følelse av at den er unødvendig og derfor ekstra belastende for oss alle. Med unødvendig mener jeg at partene burde ikke brukt media som forum for sine mellomværender. Det er ting jeg helst ikke vil vite om våre prester. Med det mener jeg hvordan de takler vanskelige personlige forhold til hverandre. Jeg synes altså det er verre å få innblikk i hvordan de takler saken enn saken selv.
Jeg vet ikke hvordan den skulle ha blitt håndtert. Jeg vet ikke hvordan det er å bli oppringt av VG som sitter på en gammel sak som involverer en selv og som man har lagt bak seg. Men noe her skurrer for meg.
Ingen av de to, får jeg inntrykk av, har konferert med biskop Bernt eller Informasjonstjensten om hva som ville være klokt eller ikke klokt å rykke ut med midt oppe i det mediekjøret Kirken sto i lokalt som sentralt. Lite voksen adferd fra to hyrder synes jeg.
Hva angår at Pollestad vil forlate sin prestegjerning, opplever jeg ikke noe sjokk eller savn ved det. Jeg kjenner ikke Pollestad, så jeg heftes ikke av personlige minner med ham men hvordan han lenge har fremstått som offentlig person og forfatter. En litt for mangfoldig prest for å si det slik. Og derfor underlig gammeldags. Altså en av disse postkonsilære prestene i fri dressur og et meget selvstendig forhold til Kirkens ortodoksi. Jeg er en av dem som har lengtet og bedt i flere år etter prester som ikke oppfører seg som løse kanoner på dekk. Så, det vil sikkert oppleves som hjerterått av noen, men jeg tror hans æra er over og at det sånn sett kan være like greit at han forlater tjenesten. Kirken i Norge har gått videre. Det han skriver i Aftenposten tyder ikke på noen personlig vekst, men har den samme selvromantiserende tonen som kommer til uttrykk i de bøkene som handler om ham selv.
Kjære Anna: Takk for at vi kan være til hjelp for hverandre i en, igjen tung tid for denne kirken som vi er så glad i.
I Den romersk-katolske kirke fant min hustru, og våre tre sønner et åndelig hjem. To av våre sønner gikk på St.Sunniva skole i Oslo, en skole som fremdeles står i våre sinn som den ideelle skole du kan ønske for dine barn. Der var det disiplin, praktisering av god dannelse og høflighet, gjensidig respekt, og ikke minst, kjærlighet til sine små elever.
For 2 år siden konverterte også min hustru, Kari til vår kirke. Vi var så heldige at hennes opptakelse kunne finne sted ved St.Olavsalteret i St.Carlo al Corso, Roma, og dette ble en uforglemmelig opplevelse. Vi var en liten gruppe, 18 menighetsmedlemmer og 2 av våre patre på tur i Den evige Stad.
Jeg har nok alltid holdt fast i min barntro, trodde på gud og Jesus, men turde ikke si det siste så høyt. Jeg følte meg liksom ikke verdig nok. 15 år gammel begynte jeg å frekventere St.Paul kirken i Bergen, og for 20 år siden tok jeg meg selv alvorlig, og ble tatt opp i St.Torfinn kirke på Hamar.
Vi bor i Lom, midt inne i Jotunheimen. Her er vi bare 4 katolikker, fam. Henriksen og oss to.
Vår konfesjon blir tatt på alvor, blit brukt som referanse vedr. ting som skjer i verden, dogmer pratet om, og prøvd forstått. Det er høyt under taket i vår menighet, det er alltid glede og fest når St.Maria menighet , Lillehammer kommer sammen- å være katolikk er også en livsstil.
Vi opplever så ofte hvorledes menneskelige fenomener blåses opp, som f.eks. seksuelle legninger, og blir «en stor sak» som alle kan syntes noe om. Her slapper vi totalt av, vi har en Kirke som har levd i 2000 år, og vi har våre Kirkefedre og Tradisjoner, og føler at kruttet ikke behøver finnes opp på nytt.
Jeg må nok innrømme at jeg føler en viss trygghet, omsorg ved at min pater, åndelige veileder og skriftefar lever i sølibatet, for meg er dette godt. Og så ser og vet jeg hva disse unge menneskene må forsake, hvor de må så alvorlig drive selvdisiplin- fordi de har fått et kall som de vil, og må lyde.
Hjertet mitt jubler av glede, disse unge bekrefter og styrker gang på gang min Tro, som får meg styrket til å kunne bekjenne:» Ja, jeg tror på Jesus Kristus!».
Og så ber vi for disse unge, om at de må få styrke til å følge sitt kall, og bære sine forsakelser.
Desverre, det er noen det glipper for- » sjelen er villig, men kjødet er skrøpelig».
Vi bodde 8 år i Tønsberg, hvor p.Pollestad var vår sokneprest. Jeg må gi ham all ære for verdige gjennomføringer av våre messer, gleden kunne nesten løfte taket i kirken ved Midnattsmessen 24.12.
Hans bøker er lest av oss begge to, «Gleden er gratis» er nesten blitt en slags huspostill for Kari.
Jeg selv var, er nok noe mere reservert. Må nok desverre innrømme at da p.Hillarion «tok av», var det ikke lengre bare «katolsk». Men som eldre, måtte jeg bare arbeide med meg selv, «kan være du ikke forstår det menneskelige nok, Terje».
Så kom jeg dog frem til et begrep som er meget fokusert på i katolsk terminologi: Ydmykhet!
Dette er et av de vanskelige, tyngste begreper å ta inn over seg, leve opp til.
Og kanskje det er her noe av forklaringen ligger. p.Pollestad burde kanskje tilstrebet å være mere ydmyk, noe jeg desverre ikke finner spor av i hans 2 siste bøker. Og det gjør meg trist.
Personlig har jeg vanskelig for å se p.Pollestad som «voldelig», men i en viss eufori, erotisk, ja (i min fantasi, da)
Og det er her jeg mener at ogsp p.Pollestads protege` R.Voith, som voksen mann, må ta sin del av ansvaret, selv om han helt «uforutsett» havnet i den penible situasjonen. Voksne mennesker må kunne ordne opp i uheldige affærer på en voksen måte, noe jeg beklager å si, men jeg syntes ikke p.Voith har håndtert denne affæren sådan.
Sviket! Skal jeg ikke diskutere. Som gammel sykepleier med tjeneste innen psykiatrien fornemmer jeg sjokket.
Men, her har vi å lære av Kristus, som ble fornektet, sviktet tre ganger på Skjærtorsdag.
Nei, akkurat som vi menighetslemmer pålegges, oppfordres til å fremme vår kirkes ved å vel, må også våre tilsynsmenn være ekstra påpasselige.
Våre prester har sin biskop, abbed eller provinsial å gå til.
I mitt innlegg her ser jeg helt klart hvorledes jeg selv utrykker meg med manglende ydmykhet i en sleivete omtale av p.Voith. Forklaringen skyldes min malice, og frustrasjon over skader som påføres min Kirke.
Jeg ber om undskyldning til p.Voith for dette.
Så, som min venn, frater Chresten i Clairvaux sier, «så er vi sådan ferdig med det».
Denne siden ser jeg på som en berikelse for oss katolikker som bor i diasporaen, og vil få rette en spesiell tak til p. Moi, og håper at flere vil bruke den, slik at siden kan få et langt liv, til glede og utveksling av synspunkter oss katolikker immellom.
Med de beste hilsener fra Terje
Kjære Anna og Terje;
Jeg vil selv Takke dere begge for kloke- og innsiktsfulle ord i denne sakens anledning på denne tråd!
Og det du skriver Terje, er interessant og givende. Du gir ved dine ord mye av deg selv. Og det med Pastor Reidar Voith, som du var litt ”sleivete” med, det var det jeg som kom inn på i min kommentar, selv om jeg jo skjønte hva du egentlig mente. Og i denne sammenheng vil jeg gjerne få fremheve følgende;
Din YDMYKHET vedrørende din personlighet – er det så absolutt ingen ting i veien med, den gjennomsyrer den gode ånd og åpenhet, man merker seg ved dine fortellende ord!
Gikk for øvrig selv på St. Sunniva en gang i tiden. Kan bare istemme med dine erfaringer fra denne prektige katolske kvalitets-skole. – Det er også meget hyggelig, at du trives med Pastor Moi sin blogg. Den er meget engasjerende og opplysende, for katolikker som oss selv – så vel som for andre!
Må du og din familie ha det fortsatt bra oppe i det vakre Lom!
Med de beste hilsener fra meg også –
Tor