april 2010

Fra langfredagens preken i Peterskirken – med oppdatering

Langrfredag holdt Fr. Raniero Cantalamessa (som er ‘pavens predikant’ og har holdt preken i Peterskirken på denne dagen flere år) en preken, der han etter en lang, teologisk diksusjon om Kristus som yppersteprest og messen som offer, avsluttet på denne måten (nokså uheldig og lite gjennomtenkt, og 10 av disse ordene er i dag over hele verden):

By a rare coincidence, this year our Easter falls on the same week of the Jewish Passover which is the ancestor and matrix within which it was formed. This pushes us to direct a thought to our Jewish brothers. They know from experience what it means to be victims of collective violence and also because of this they are quick to recognize the recurring symptoms. I received in this week the letter of a Jewish friend and, with his permission, I share here a part of it.

He said: «I am following with indignation the violent and concentric attacks against the Church, the Pope and all the faithful by the whole world. The use of stereotypes, the passing from personal responsibility and guilt to a collective guilt remind me of the more shameful aspects of anti-Semitism. Therefore I desire to express to you personally, to the Pope and to the whole Church my solidarity as Jew of dialogue and of all those that in the Jewish world (and there are many) share these sentiments of brotherhood. Our Passover and yours are undoubtedly different, but we both live with Messianic hope that surely will reunite us in the love of our common Father. I wish you and all Catholics a Good Easter.»

And also we Catholics wish our Jewish brothers a Good Passover. We do so with the words of their ancient teacher Gamaliel, entered in the Jewish Passover Seder and from there passed into the most ancient Christian liturgy:

«He made us pass / From slavery to liberty,
From sadness to joy, / From mourning to celebration,
From darkness to light, / From servitude to redemption
Because of this before him we say: Alleluia.»


Les hele prekenen her
.

OPPDATERING 5/4:
P. Cantalamesa har beklaget det han sa – og det ser ut til at akkurat den stormen la seg nokså snart. Aftenposten tar med en NTB-melding slik:
«I dag beklaget også Cantalamessa utsagnet:
– Hvis jeg mot min vilje såret følelsene til jøder og ofre for pedofili, så er jeg oppriktig lei meg, og jeg ber om forlatelse, sier han til avisen Corriere della Sera, ifølge NTB.»

Matutin, langfredag: Kraften i Kristi blod

(Fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos.)

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

”Slakt et årsgammelt lam”, sier Moses, ”og smør blodet å dørene”. Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod rine befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side.

Amerikanske biskoper reagerer svært sterkt på hvordan Den katolske Kirke nå omtales

Bakgrunnen for reaksjonene er at Kirken i USA siden 2002 har hatt strengere regler for hvordan man skal behandle (mulige) seksuelle overgripere enn noen andre institusjoner i hele verden – og at kardinal Ratzinger var med på å få de strenge reglene på plass. På en slik bakgrunn opplever de medias hardkjør i det siste som svært tendensiøst og urettferdig.

Jeg skal her nevne tre reaksjoner. Først fra George Weigel, som jeg skriver mer om her (og jeg har allerede nevnt New Yorks erkebiskop Dolans reaksjon her).

Dernest er Brooklyns biskop Nicholas DiMarzio referert slik: … he called upon the priests and people of the Diocese of Brooklyn to stand up with him and “besiege The New York Times. Send a message loud and clear that the Pope, our Church, and bishops and our priests will no longer be the personal punching bag of The New York Times.”

Bishop DiMarzio’s spirited defense of the Holy Father was based on the decision of The New York Times editors to, “Omit significant facts,” and ignore the reality that the Congregation for the Doctrine of the Faith, which Cardinal Ratzinger headed up, did not have competency over Canonical Trials in 1996. Moreover, Bishop DiMarzio continued “…the priest in question, Father Murphy was in the midst of a Canonical Trial. He died before a verdict was rendered.”

Til sist vil jeg nevne kardinal William Levada, tidligere erkebiskop i San Francisco, nå kardinal Ratzingers etterfølger som leder av Troskongregasjonen. Han sparer heller ikke på kruttet:

… today’s Times presents both a lengthy article by Laurie Goodstein, a senior columnist, headlined “Warned About Abuse, Vatican Failed to Defrock Priest,” and an accompanying editorial entitled “The Pope and the Pedophilia Scandal,” in which the editors call the Goodstein article a disturbing report (emphasis in original) as a basis for their own charges against the Pope. Both the article and the editorial are deficient by any reasonable standards of fairness that Americans have every right and expectation to find in their major media reporting.

Bibeltekst til matutin, langfredag: Jesus Kristus, den medlidende yppersteprest

(I mer enn en uke nå har den lange lesningen fra Bibelen under matutin-bønnene vært fra Hebreerbrevet. I dag og i morgen er de to siste dagene vi leser derfra, og i dag er det spart igjen en tekst fra kap. 4,14-5,10 – og langfredag en fra kap. 9,11-28 – om ypperstepresten Kristus som ga sitt eget blog)

Da vi nå har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

En yppersteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.

Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være yppersteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.

Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham; Gud hadde da gitt ham navnet Yppersteprest på Melkisedeks vis.

Matutin, skjærtorsdag: Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

(Fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.)

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs,

George Weigel reagerer sterkt på ubalansert dekning av seksuelle overgrep

Jeg strever litt med å huske når jeg ble informert (om det var tidlig på 90-tallet, eller da jeg var feltprest 1986-88) om den generelle frekvensen av seksuelt misbruk av barn og ungdom, både i vårt eget land, og nokså generelt for alle samfunn – for jenter regnet man med at opp mot 10% ville bli misbrukt på en eller annen måte, for gutten var prosentandelen noen lavere. En slik virkelighetsbeskrivelse må føre til en høy grad av realisme, også innefor Kirken (at disse problemene vel aldri helt kan unngås), samtidig som de sier oss at det skjer mange slike misbruk rundt om i hjemmene, på skolene, i idrettslagene osv. – men de fleste av disse sakene blir det aldri skrevet noe om.

Den kjente katolske forfatteren, George Weigel, tar utgangspunkt i lignende tall når han i First Things nylig skriver om hvor urettferdig Den katolske Kirken blir behandlet mht slike saker (her må vi også huske hvor enormt strenge man har vært i Kirken i USA de siste åtte årene):

The sexual and physical abuse of children and young people is a global plague; its manifestations run the gamut from fondling by teachers to rape by uncles to kidnapping-and-sex-trafficking. In the United States alone, there are reportedly some 39 million victims of childhood sexual abuse. Forty to sixty percent were abused by family members, including stepfathers and live-in boyfriends of a child’s mother—thus suggesting that abused children are the principal victims of the sexual revolution, the breakdown of marriage, and the hook-up culture. Hofstra University professor Charol Shakeshaft reports that 6-10 percent of public school students have been molested in recent years—some 290,000 between 1991 and 2000. According to other recent studies, 2 percent of sex abuse offenders were Catholic priests—a phenomenon that spiked between the mid-1960s and the mid-1980s but seems to have virtually disappeared (six credible cases of clerical sexual abuse in 2009 were reported in the U.S. bishops’ annual audit, in a Church of some 65,000,000 members).

Yet in a pattern exemplifying the dog’s behavior in Proverbs 26:11, the sexual abuse story in the global media is almost entirely a Catholic story, in which the Catholic Church is portrayed as the epicenter of the sexual abuse of the young, with hints of an ecclesiastical criminal conspiracy involving sexual predators whose predations continue today. That the vast majority of the abuse cases in the United States took place decades ago is of no consequence to this story line.

… …

Sterkt forsvar for pave Benedikt fra katolikker i Sverige

I Sverige har mange katolske tidsskrift og blogger kommet pave Benedikt til forsvar; de hevder at gamle overgrepsskandaler helt urettmessig nå blir brukt mot ham. Bl.a. har Katolsk Observatör oversatt en artikkel av John Allen: ‘Att hålla i minnet vad som är vad i fråga om Benedikt och krisen’.

En annen artikkel roser pave Benedikt for hans mot mht disse vanskelige sakene, og en tredje sier at ‘Att sätta likhetstecken mellan celibat och pedofili – grov och felaktig förenkling’

Signum-bloggen har også en artikkel som sier at ‘New York Times anklagade påven med fejkade dokument’.

Skroll til toppen