april 2010

Humanetikerne kommer oss katolikker til hjelp – om moralsk panikk

Generelt, Katolsk /

Fritanke.no er en uavhengig nettavis for livssyn og livssynspolitikk, eid og finansiert av Human-Etisk Forbund. Og de trykket i går en artikkel med følgende overskrift: Katolikkene ofre for moralpanikk – Moralpanikken katolikkene utsettes for i dag er et kjent og beklagelig sosiologisk fenomen, mener den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne.

Artikkelen (som tar opp ting jeg nevnte på min blog nylig) starter slik:

«Det som kjennetegner en moralpanikkbølge, er for det første at problemer som har eksistert i lang tid blir rekonstruert i mediene som ”helt nye”. Dernest blir all statistikk overdrevet og fordreid, slik at det skal framstå som om problemene har økt veldig i den siste tiden.

Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne slår fast at mediepanikk er et kjent sosiologisk fenomen. Begrepet kom først i bruk på 70-tallet for å forklare hvorfor visse problemer, og da spesielt seksuelle overgrep i religiøse miljø, ofte blir utsatt for ”sosial hyperkonstruksjon”, hevder Introvigne i en artikkel på det katolikk-baserte nettmagasinet Mercatornet.com.

Han understreker at slik mediepanikk sjelden fører noe godt med seg. For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes, understreker han. … …»

Les hele denne interessante artikkelen her – og les gjerne mer om moralsk panikk mer generelt på Wikipedia her.

Intervju med biskop Eidsvig i Morgenbladet: “Midt i stormen”

Generelt, Katolsk /

Biskop Eidsvig ble intervjuet av Morgenbladet på vei til flyplassen i Wien i går, og nå kan vi lese det her. Biskopen svarer godt og saklig for seg, og intervjuet skjemmes bare av at avisa setter som overskrift at sølibatet nok snart kan avskaffes – mens biskopen bare sier at det er et spørsmål man kan diskutere, siden det ikke er et dogme. Her er et utdrag:

Du har i ett år visst om at tidligere biskop i Trondheim, Georg Müller, hadde forgrepet seg på en mindreårig. Samtidig viser nettavisene en video fra tidligere i år der du oppfordrer til åpenhet om seksuelle overgrep i den katolske kirken. Hvordan har det vært å oppfordre til åpenhet og selv holde på slik en hemmelighet?

Det er ikke jeg som har truffet beslutningen om å tie om dette. Det har offeret selv gjort. Jeg kan oppfordre til åpenhet på egne vegne, men jeg har ikke sett meg selv som den som skal melde dette til politiet. Han er en voksen mann i dag, så det kan han gjøre selv hvis han vil.

Og det vil han altså ikke. Har det vært vanskelig å tie om noe som av hensyn til kirken kanskje burde blitt kjent, mens det av hensyn til offeret skal holdes hemmelig?

Jeg pleier ikke å ta beslutninger for andre mennesker. Sjelesørgere skal være forsiktige med det. Hvis ikke kan vi ikke regne med at folk har tillit til oss under skriftemålet. …

… Har (disse overgrepene) noe med strukturene i kirken å gjøre?

Disse avsløringene er ikke noe argument mot sølibatet, for eksempel. Det er så vidt jeg vet ikke sånn at overgrep er mer vanlige blant katolske prester enn ellers i samfunnet. Men den katolske kirken er så stor at tallene blir store. Dette er vel en ting som vil bli forsket på i tiden fremover.

Flere norske, katolske nettsteder viser til Phillip Jenkins. Han er professor i religionshistorie ved University of Pennsylvania og hans undersøkelser viser visstnok at den katolske kirken er det kirkesamfunnet der forekomsten av overgrep er sjeldnest. Fester du lit til dette?

Jeg kan verken si det ene eller det andre, jeg har bare sett utdrag av det han har skrevet. Men det jeg er sikker på, er at hvis man gjør den katolske kirken til syndebukk, overser man det meste av problemet.

Du mener overgrep alle andre steder?

Ja, den vanligste formen for overgrep er kjent i familielivet. Men som du jo sikkert vet, er overgrep underrapportert overalt. Derfor vil jeg være litt skeptisk til konklusjonene til Jenkins. … …

Hva synes du om den norske mediedekningen av Müller-saken og overgrepene i kirken generelt denne våren?

Det er adskillig moralisering ute og går, og det er aldri bra. Man trekker veldig raske slutninger. Spør du ti norske journalister om hvorvidt disse overgrepene skyldes sølibatet, sier de ja alle sammen, det er så forutsigelig at det ikke er verdt å lese. På den andre siden er det min oppfatning at de fleste journalistene, bortsett fra dem som har bestemt seg for hva du mener på forhånd da, er flinke til å lytte og fange opp nyanser. … …

Dagbladet skriver: “Færre overgrep i Den katolske kirke enn ellers”

Generelt, Katolsk /

Slik begynner en svært lang artikkel på Dagbladets nettsider – et perspektiv som ser ut til å forsvinne akkurat disse dager:

Er det større fare for at barn blir misbrukt i katolske menigheter enn i samfunnet for øvrig?

Tvert om, ifølge den amerikanske psykologiprofessoren Thomas Plante.

Han er selv katolikk, har forsket på emnet, skrevet flere bøker og behandlet offer og prester som har begått overgrep. Han kan beskyldes for å være en kristen apologet, men noen interessante påpekninger har han.

Den tilgjengelige forskningen (som er ganske god nå) tyder på at omkring fire prosent av prestene og brødrene i løpet av de siste 50 årene (og mest på 1960 og -70-tallet), har hatt seksuelle erfaringer med mindreårige (altså under 18 år). Det finnes rundt 60 000 aktive og inaktive prester og brødre i USA. Estimatet betyr at mellom 1000 og 3000 prester har inngått i seksuelle forhold med mindreårige. Det er mye. Det er 3000 for mange. Et hvert seksuelt misbruk av yngre, uansett om prester, brødre, foreldre, lærere, speiderledere eller andre som barn stoler på står bak, er forferdelig. Uansett, selv om gode data er vanskelig å oppdrive (…) ser dette tallet ut til å være signifikant lavere enn i den voksne, mannlige befolkningen, hvor estimatet er på nærmere åtte prosent, skriver Plante i denne artikkelen.

Det er altså mindre sjanse for at en katolsk prest skal misbruke barnet ditt, mener Plante, som er kritisk til kirkens håndtering av skandalen og ofrene. Han påpeker at vi forventer at prester skal oppføre seg bedre enn gjennomsnittsmannen.

Professor Philip Jenkins ved Pennsylvania State, som ikke er katolikk, skriver at katolske prester ikke ligger på toppen på overgrepsstatistikken.

I min 20-årige forskning på dette temaet har jeg ikke funnet noen bevis for at katolske prester i sølibat hyppigere er involvert i overgrep og maktmisbruk enn noe andre presteskap, og slett ikke lekfolk. …

…

Den katolske Kirke gjorde rett da den ikke anmeldte Trondheimssaken til politiet

Generelt, Katekisme /

Stavanger Afteblad trykker i kveld en NTB-melding der offerets advokat uttaler seg etter politiavhørene i dag – og hun sier bl.a.:

Etter hva min klient har forklart, er disse overgrepene ikke av en slik karakter at de skulle ha en foreldelsesfrist på 25 år. Men det er selvsagt opp til påtalemyndigheten å avgjøre dette, forteller advokat Birte Mjønes.

Det er kun i saker der strafferammen er minst 15 års fengsel at denne utvidede foreldelsesfristen gjelder. Alle lovbrudd med strafferammer under dette har foreldelsesfrist på 15 år eller mindre.

Bistandsadvokaten var til stede da den fornærmede torsdag ble avhørt av politiet i Trondheim. Hun ønsker ikke å opplyse hva mer som kom fram i avhørene.

Min klient ønsker ikke å identifiseres. Det er et viktig budskap han har bedt meg om å formidle. Det er av hensyn til familien hans og fordi det kan skremme eventuelle andre fra å stå fram, sier bistandsadvokaten.

Hun opplyser at mannen synes den katolske kirken har håndtert saken godt da den ble kjent, og at den framstillingen kirken har gitt av saken, stemmer godt med hans egen opplevelse av den.

Han er blitt møtt på en god måte i kirken, og er blitt tatt på alvor og blitt trodd hele tiden. Han er også glad for at Müller trakk seg fra stillingen. Min klient anser seg som ferdig med saken, forteller bistandsadvokat Birte Mjønes.

Pave Benedikt angripes på flere områder, men viser seg å handle rett

Katolsk /

På www.chiesa leste jeg nylig et svært sterkt forsvarsskriv for pave Benedikt. Sandro Magister regner opp seks ulike angrep på paven, og viser hvordan han i alle disse sakene likevel har handla klokt og rett, og at resultatene også (på litt sikt) viser dette. Her er litt av det han skriver om hvert av de seks områdene:

The tempest that followed his lecture in Regensburg on September 12, 2006 was the first of the series. Benedict XVI was accused of being an enemy of Islam, and an incendiary proponent of the clash of civilizations. The very man who with singular clarity and courage had revealed where the ultimate root of violence is found, in an idea of God severed from rationality, and had then told how to overcome it. … …

A second wave of accusations against Pope Benedict depicts him as an enemy of modern reason, and in particular of its supreme expression, science. The peak of this hostile campaign was reached in January of 2008, when professors forced the pope to cancel a visit to the main university of his diocese, the University of Rome «La Sapienza.» … …

A third accusation systematically hurled at Benedict XVI is that he is a traditionalist stuck in the past, an enemy of the new developments brought by Vatican Council II. His speech to the Roman curia on December 22, 2005 on the interpretation of the Council, and in 2007 on the liberalization of the ancient rite of the Mass, are thought to be the proofs in the hands of his accusers. … … (But) if there is an authentic perpetuator of the great liturgical movement that flourished in the Church between the nineteenth and twentieth centuries, from Prosper Guéranger to Romano Guardini, it is precisely Ratzinger himself. …

A fourth terrain of attack runs along the same lines as the previous one. Benedict XVI is accused of derailing ecumenism, of putting reconciliation with the Lefebvrists ahead of dialogue with the other Christian confessions.

But the facts say the opposite. Since Ratzinger has been pope, the journey of reconciliation with the Eastern Churches has taken extraordinary steps forward. Both with the Byzantine Churches that look to the ecumenical patriarchate of Constantinople, and – most surprisingly – with the patriarchate of Moscow. … On the side of the West, it is again love of Tradition that is driving persons and groups of the Anglican Communion to ask to enter the Church of Rome. …

The four Lefebvrist bishops whose excommunication Benedict XVI lifted included Englishman Richard Williamson, an antisemite and Holocaust denier. In the liberalized ancient rite, there is even a prayer that the Jews «may recognize Jesus Christ as savior of all men.» These and other facts have helped to feed a persistent protest by the Jewish world against the current pope, with significant points of radicalism. And it is a fifth terrain of accusation. … … And yet, nothing is more contradictory than to accuse Benedict XVI of enmity with the Jews.

Finally, a sixth accusation – very current – against Ratzinger is that he «covered up» the scandal of priests who sexually abused children. Here too, the accusation is against the very man who has done more than anyone, in the Church hierarchy, to heal this scandal.

With positive effects that can already be seen here and there. Particularly in the United States, where the incidence of the phenomenon among the Catholic clergy has diminished significantly in recent years. But where the wound is still open, as in Ireland, it was again Benedict XVI who required the Church of that country to put itself in a penitential state, …

Vårt Lands sjefsredaktør prøver å sette overgrepsskandalen i rett perspektiv

Generelt, Katekisme /

Helge Simonnes skriver på verdidebatt i dag et lite stykke – der jeg er enig med det meste, bortsett fra det jeg har utheva:

«Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort og blir nå utsatt for rettmessig fordømmelse. Men dette må ikke skje i så generaliserende ordelag at katolske prester generelt og Den katolske kirke fratas enhver ære.

Det er rett å moralisere når de svakeste iblant oss … blir utsatt for overgrep … Slikt skal ikke skje – og har det skjedd, må overgriperen stilles til ansvar for sine ugjerninger. …

Det er godt at samfunnet reagerer så skarpt mot slike overgrep; det har ikke alltid vært slik. Overgrep mot barn har skjedd i og utenfor kirkelige kretser, og det var en tendens til å glatte over, fortie, bortforklare. Slike barnefiendtlige holdninger er nå heldigvis forvist til de mørkeste kroker; de kan ikke tolereres i et samfunn som vet mye om hvor ødeleggende det er for et barn å bli fratatt sin barndom.

Likevel er ingen tjent med at en overgriper gjøres til et monster, enten det nå dreier seg om Josef Fritzl eller katolske prester som har falt dypt. Det er en tendens nå til at Den katolske kirke og katolske prester generelt utsettes for en type generaliserende omtale og kommentarer. Overgrepshandlingene skal fordømmes, men vi må aldri glemme at ethvert menneske har en verdi.»

Jeg kan ikke se at antallet overgrepssaker i Den katolske Kirke er svimlende stort, og jeg er glad for at det som har skjedd de siste tiåra nå kommer mer opp i dagen – både innenfor Kirken og ellers i samfunnet.

Olav Rune Ekeland Bastrup (som jeg nevnte også i går) setter i dag på nytt dette inn i en forklarende sammenheng i noen kommentarer på verdidebatt.no.

Første svarer han på dette spørsmålet:
«Finnes det statistikk som forteller at overgrep er vanligere i religiøse sammenhenger enn i sekulære? Begår prester flere overgrep enn lærere eller idrettsledere eller humanister? Uten sikker statistikk om fordeling av overgrep blir enhver synsing om «lukkede miljøer» vs. «åpne miljøer» ikke noe annet enn nettopp synsing.»

Svar: «Det foreligger en god del forskning rundt dette i USA. Lærere kommer ofte svært dårlig ut i denne sammenheng sammenlignet med prester. Det er overhodet ikke noe grunnlag for å påstå at overgrep er mer forekommende i religiøse miljøer enn utenfor. Derfor blir skjevfokuset på sølibatet som årsak til overgrepene i DKK så feil, fordi det da ville innebære at overgrep var mye mindre forekommende utenfor DKK enn innenfor, noe det beviselig ikke er. Det vi må ha fokus på er hva slags type miljøer som lettere enn andre utvikler overgrepskulturer. Noe som da går igjen er at alle former for institusjonskulturer, det være seg innenfor helse og omsorg, forsvaret, politi, skole, idrett eller kirke, med tette relasjoner mellom personer i over- og underordningsforhold til hverandre, er ynglesteder for overgrep.»

Og han skriver også:
«Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt seksuelle overgrep mot mindreårige er mer omfattende i dag enn tidligere, for dette er det av naturlige grunner umulig å ha noen sikker empiri om. Jeg har imidlertid jobbet mye med overgrepssaker, og kan bare som en observasjon antyde at jeg tror dette er blitt et større problem i dag enn det var før. Det har ikke bare med den seksuelle frigjørinjgen å gjøre, det har også med velstandsutvikling å gjøre, med de mulighetene for å leve ut sin legning som gis gjennom f.eks. Internett og at man har økonomisk mulighet til å reise verden rundt og etablere overgrepsarenaer på trygg avstand fra samfunnet man kommer fra.

En ting er blitt klart for meg etter å ha jobbet med overgrepsproblematikk i snart 17 år: Vi snakker om et samfunnsonde av betydelig større omfang enn vi liker å tro, og det er mye større utenfor den katolske kirke enn innenfor. I det perspektiv har det enorme fokus den katolske kirke har fått ikke vært av det gode, fordi det tar oppmerksomheten bort fra problemet som et generelt samfunnsonde.»

Flere overgrep innenfor Kirken i Norge – i dette tilfellet en ung, voksen mann

Generelt, Katolsk /

Om overgrep mot en da værende prestestudent kan vi lese i VG i dag:

I 15 år har Reidar Voith (38) gruet seg til å fortelle om det han opplevde som ung prestestudent. Han er nå prest i den katolske kirken Vår Frues kirke i Porsgrunn

– Det var absolutt en drøy sak for meg. Jeg pleier å si at jeg har bodd ti år i helvete og vet hvordan det er der, sier Voith til VG. …

Pater Reidar Voith forteller til VG at han på 1990-tallet to ganger ble utsatt for det han karakteriserer som misbruk av voldelig og seksuell art fra en eldre prest, som i praksis fungerte som hans mentor. Voith var i begynnelsen av 20-årene da episodene skjedde.

Da jeg rapporterte dette ble jeg trodd og fikk støtte fra Kirken. Hvis ikke hadde jeg ikke sittet som sogneprest i dag, sier han.

Mer enn noe annet opplevde jeg det som et gedigent svik fra denne personen. Når man er utsatt for noe slikt, er man forferdelig sårbar, sier Reidar Voith.

… Da Voith varslet om episodene, opplevde han at folk ikke visste hvem de skulle tro på. Jeg opplevde at jeg mistet venner, de jeg satte mest pris på og var sammen med. Dette er nok også grunnen til at mange menigheter forsøker å ordne opp i slike saker i minnelighet, sier han.

Ble du presset til å ikke koble inn politiet?

Nei, jeg valgte bevisst å ikke politianmelde min sak. Det ble håndtert på en god måte av den katolske kirkens ledere. Min sak – enn så trist den er, tjener kirken til ære, sier han.

Voith forteller at han gikk til daværende biskop i Oslo Katolske Bispedømme, Gerhard Schwenzer. Jeg opplevde at han trodde meg og stilte opp for meg.

Da de katolske etterforskerne ble sendt til Norge på ordre fra daværende kardinal Ratzinger, som nå er pave Benedivt XVI, ble Voith avhørt grundig om sin sak. … Voith sier hans forklaring til pavens etterforskere var årsaken til at presten måtte forlate sin stilling. …

Hvorfor valgte du likevel å bli prest?

Jeg var selvsagt rasende og full av hat over det jeg ble utsatt for. Men jeg er glad i kirken, og tenkte at det som skjedde var på tross av kirkens lære og det den står for. Min kjærlighet til kirken er ikke rokket ved, sier Reidar Voith.

Men det er klart det var tilleggsaspekter ved saken at jeg var prestestudent: Hadde jeg troverdighet og var jeg egnet som prest etter det jeg var utsatt for? Det kan jo være et spørsmål om man er i stand til å utføre sin prestegjerning etter slike opplevelser. Heldigvis kom jeg gjennom det.

Biskop Müller har fortsatt noen (få) offentlige messer i Tyskland

Generelt, Katolsk /

Adresseavisa melder i dag at biskop Müller har feiret ca 10 messer i et sykehuskapell i Tyskland siden nyttår – som vikarprest. Slik skriver avisa:

«Müller har holdt rundt ti offentlige gudstjenester som prest og geistelig, han har steppet inn når det har manglet prest. Det har alltid vært en kirkemedarbeider eller en eller flere andre geistelige med, bekrefter presseansvarlig Roland Knillmann ved det katolske sykehuset Franziskus-Hospital like utenfor Osnabrück nordvest i Tyskland.

Ifølge Knillmann har Müller aldri brukt noen av embetstegnene som en biskop har. Gudstjenestene har vært åpne for nonnene på stedet, pasienter ved sykehuset samt befolkningen i tilhørende Georgsmarienhütte.

Har det vært unge messetjenere på gudstjenestene?

Vi har både voksne og barn som er messetjenere, og vi har ikke oversikt over hvem som har vært på de gudstjenestene Müller har holdt, sier Knillmann.

Skal han fortsette å holde prekener nå som overgrepssaken er kjent?

Vi må snakke med han når han kommer tilbake. Müller er for tiden på reisefot, og vi vet ikke hvor han er. Det er for tidlig å si noe om dette ennå, informasjonen vi fikk i dag var ny for oss, sier Knillmann.

Han understreker at de ikke visste noe om misbruket. Nyheten har overrasket og berørt de ansatte på sykehuset veldig.»

Biskop Eidsvig uttaler senere i artikkelen at han ikke kjente til dette, og reagerer sterkt på opplysningene om de offentlige messene. Det virker, syns jeg, som om man ikke har klart å balansere offerets behov for stilleht om saken, med behovet for full informasjon i det området Müller nå bor.

Men i vår mediatid er det vel umulig at noe skal gjøres kjent i Tyskland, men ikke i Norge, og det kan vise seg at man mot offerets ønske burde ha offentliggjort hele sannheten i fjor. Ikke offerets navn, selvsagt, men i 1990 var forholdene i Trondheim så små at det skulle lite til å finne ut hvem det var. Et skikkelig dilemma for Kirken altså.

“Varsleren” i Trondheim uttaler seg til Adresseavisa

Generelt, Katolsk /

Jeg vet ikke om det som står i Adresseavisa i dag er korrekt i alle detaljer, men det virker nå som (det nå voksne) offeret ikke har varslet om overgrepet i det hele tatt – det var denne varsleren som tok saken opp. Og han var (positivt) overraska over at Kirken behandla saken så hurtig, samtidig som han er kritisk til at ikke hele sannheten kom fram i fjor. Det kommer også fram at ikke alle var fornøyd med at han fortsattte sin kontakt med offeret.

Det springenede punktet i saken ser ut til å være i hvor stor grad man skal ta hensyn til offerets ønsker; skal man fullt ut gjøre som han ønsker (som Kirken ser ut til å ha gjort), eller burde man ha insistert på at den virkelige grunnen til biskop Müllers avgang skulle ha blitt offentliggjort i fjor?

Her er et utdrag fra Adresseavisa:

Jeg ble kjent med overgrepene i midten av januar 2009. Årsaken til at fikk vite om saken var kanskje at jeg hadde vært kritisk til Müllers lederstil. Etter min mening bedrev han ren mobbing av de andre geistlige, sier varsleren.

Jeg vet at det gikk ut melding fra erkebiskopen i Norden om at det ikke skulle være noen kontakt mellom meg og fornærmede. Kanskje det var fordi jeg var kritisk til Müller. De var nok opptatt av å holde saken skjult, også. De vil helst ha bukta og begge endene, sier mannen når Adresseavisen møter ham.

Varsleren fikk inntrykk av at det fungerte godt med psykologen og støttepresten som den katolske kirken nedsatte i saken. Da han torsdag 4. juni fikk høre at Müller kom til å varsle sin avgang på kommende søndags høymesse, ble han svært overrasket.

Jeg hadde ikke forestilt meg at det ville skje så raskt. For min egen del vil jeg si jeg ble lettet og glad da saken ble kjent i går. Det var ikke riktig at den ble holdt hemmelig. Menigheten burde straks ha fått høre sannheten om hvorfor han måtte gå. Jeg synes at Müller slapp for billig, sier mannen.

Kulturminister Anniken Huitfeldt med interessante synspunkter på Trondheims-saken

Generelt, Katolsk /

Jeg syns Anniken Huitfeldts uttalelse til Adresseavisa i dag er interessant, på to måter: 1) At overgrep mot barn er et generelt problem i samfunnet, som samfunnets organer ofte ikke klarer å behandle på en god måte, og 2) at det ikke er opplagt at andre bør melde slike saker til politiet, offerne (om de er voksne) må få avgjøre dette selv.

Her er en del av det hun sier:
Ap-politikeren omtaler saken som trist. Det vi vet er at når det er fokus på overgrep i ett miljø, så dukker det ofte opp flere saker. Flere står fram og forteller sine historier, sier hun.

Ministeren understreker at dette kan skje i alle miljøer. Hun er ikke fornøyd med måten det norske samfunnet forholder seg til overgrep mot barn. Samfunnet er ikke lydhøre nok overfor barna. Mange ofre forteller at de har forsøkt å si fra mange ganger, men at de ikke er tatt på alvor.

Huitfeldt har i dag vært i samtaler med biskopen i Oslo og Trondheim, Bernt Eidsvig. Hun sier den katolske kirke tar overgrep mer på alvor nå, enn tidligere. Tidligere ble prester beskyldt for overgrep kun flyttet til en annen posisjon. Her måtte biskopen forlate sin stilling, sier hun.

Hva synes du om at forholdet ikke ble meldt til politiet?

I saker der barn er involvert går meldeplikten over taushetsplikten. Men når offeret er voksent og saken foreldet, må man ta en individuell vurdering. Ministeren har forståelse for at voksne som varsler om overgrep i barndommen, ikke ønsker å gjennomgå en rettssak eller lese om saken i avisen.

Msgr. Torbjørn Olsen forklarer katolsk kirkerett for Afteposten

Generelt, Katolsk /

Afteposten hadde tidligere i dag et intervju med msgr. Torbjørn Olsen (bosatt i Tromsø), som på en grei måte forklarer litt om katolsk kirkerett, og om regler som gjelder spesielt for misbruk av barn. Her er et utdrag av intervjuet:

Vi er et sosialt fellesskap og et samfunn, noe vi har vært i 2000 år. Kirken har eksistert i tider med et sivilt samfunn, og i tider uten et sivilt samfunn. Og spesielt når det sivile samfunnet ikke fungerer, har det vært helt nødvendig at vi har våre egne regler, forklarer monsignore Torbjørn Olsen. Han er en av Norges fremste eksperter på katolsk kirkerett, og har både en teologisk embedseksamen og en juridisk doktorgrad innen den katolske kirke.

Kirkeretten har utviklet seg gradvis siden kirken ble etablert for 2000 år siden, men i år 1140 ble den første katolske lovsamlingen etablert. Fra middelalderen satte kirkeretten sitt preg på de sivile domstolene, forklarer Olsen, og mener at forskjellen på forsett og uaktsomhet er begreper som kommer fra kirkeretten.

Olsen vil ikke svare på om katolikkene anser den katolske kirkeretten som overordnet den norsk rett. Det er ikke slik at den ene retten ekskluderer den andre, de overlapper hverandre, sier Olsen. …

… For prester som har brutt tillitten er det imidlertid ikke bare å be om tilgivelse. Da er det vanligere å fjerne presten fra sin posisjon i det religiøse fellesskapet, og frata dem rettighetene til å være prest. … …. Det er viktig at det er rettsbeskyttelse for enkeltpersoner også. Også innenfor kirkeretten skal man være uskyldig inntill det motsatte er bevist.

I 2001 kom det reviderte regler for overgrepssaker inn i kirkeretten, og spesielt foreldelsesfristene ble klargjort. I overgrepssaker regner vi alle under 18 år som mindreårige, og foreldelsesfristen begynner først å løpe når offeret blir 18 år. Vanligvis er foreldelsesfristene 10 år, men paven kan oppheve disse.

«Går dere til politiet når dere får kjennskap om overgrep?»
Det er ulike regler i ulike land. I Norge er det ikke anmeldelsesplikt, og vi kan ikke konstruere en plikt som ikke finnes, sier Olsen og understreker at kirken vil forholde seg til hva offeret ønsker. Primært mener vi at en forbrytelse skal anmeldes sivilt også, og vi vil støtte og oppfordre offeret til dette. Men veldig mange av bispedømmene rundt om i verden praktiserer anmeldelse på kirkens initiativ også, men her handler det om å tilpasse seg de lokale forholdene.

«Hvorfor må vatikanet involveres i en straffesak som skjer i Norge?»
Ved at sakene behandles av en sentral domstol er vi sikre på at det blir lik behandling over hele verden, og spesielt viktig er det i slike overgrepssaker som dette, sier Olsen.

Rettsprosessene er noe ulike for ulike «lovbrudd». Dersom det er mistanke om overgrep, skal det straks varsles til den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. … De begjærer en lokal etterforskning og dom, som blir overvåket fra Vatikanet. Dersom saken blir anket, er det en egen domstol ved troskongresjonen som behandler saken. Dette gjør at man får mest mulig lik behandling på alle saker, sier Olsen.

Vatikanet bekrefter årsaken til Müllers avgang – og er åpenhet (i media) alltid det beste?

Generelt, Katolsk /

Kl 13.16 i dag ble følgende melding lagt ut på katolsk.no:

«Vatikanets pressekontor har den 7. april sent ut følgende melding, hvor pressetalsmann Federico Lombardi bekrefter at Müllers avgang var foranlediget av seksuelt misbruk av mindreårig:

Jeg bekrefter opplysningene gitt til den apostoliske administrator av Trondheim, msgr. Bernt Eidsvig, angående eks-biskopprelat av Trondheim, msgr. Georg Müller SS.CC., biskop av prelaturet mellom 1997 og 2009.

Saken omfatter seksuelt misbruk av en mindreårig og fant sted i begynnelsen av 1990-årene. Kirken ble først gjort kjent med saken i januar 2009. Saken ble hurtig undersøkt via nuntiaturet i Stockholm, på Troskongregasjonens ordre. I mai 2009 leverte biskopen inn sin avskjedssøknad, som umiddelbart ble akseptert av Den hellige far. Biskopen forlot prelaturet i juni. Han gjennomgikk da en periode med terapi, og hans pastorale gjerning opphørte.

Sivilrettslig sett er saken foreldet. Offeret, som idag er myndig, ønsker fremdeles å forholde seg anonym.»

Det siste punktet her, om offerets ønske om anonymitet, er blitt ganske sentralt i dagens avis- og blog-debatt: Var det feil av Kirken å holde denne saken hemmelig så mange måneder «etter offerets ønske», og har diverse aviser i dag ødelagt for offeret ved å gjøre det stadig lettere å identifisere ham? Jeg kan selv ikke fullt ut svare på dette, men det virker på meg som om avisene ikke i tilstrekkelig grad lytter til offeret (som de vel burde?).

Fra verdidebatt.no: “Pavens taushet”

Generelt, Katolsk /

Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes kritiserer i dag på verdidebatt.no pave Benedikt for hans taushet om overgrepsskandalene i Kirken. Han skriver:

Pave Benedikts taushet om pedofili viser en kirke i dyp krise.

Paven ønsket ikke å bruke 1. påskedagsmessen i Peterskirken til en diskusjon om pedofili. Det er forståelig at han ensidig ønsker å holde på messens forkynnende form. «Urbi et Orbi» ble gjennomført på vanlig vis.

Men med den medieoppmerksomhet som det har vært omkring Den katolske kirkes mange pedofiliskandaler, ville det vært naturlig at paven stod frem med en beklagelse overfor alle dem som er misbrukt av kirkens tjenere. Tausheten er så påtagelig at den blir overdøvende. … …

I debatten etter dette innlegget forsvarer professor Bernt T. Oftestad paven – samtidig som han er ganske kritisk om måten Den katolske Kirke i Norge har håndtert saken på, bl.a. burde Kirken ha opprettet en krisetelefon der man lett kunne melde fra om nye saker, slik man har gjort i andre land, bl.a. Danmark. Men pave Benedikt blir altså forsvart grundig av Oftestad:

Sjefsredaktør Helge Simmones melder seg på som kritiker av paven. Men hvor er Vårt Lands kritiske journalistikk på dette feltet? … … Etter mitt skjønn er den katolske krisen kommet inn i en ny fase ved det konsentrerte angrepet på paven. Grunnlaget for kritikken er for lengst tilbakevist av Vatikanet. Denne kritikken av paven kommer ikke på grunn av ofrene. De skyves foran i et ideologisk motivert forsøk på å bryte ned pavens autoritet. De tunge opinionsdannere som nå angriper Bendikt for manglende medfølelse med ofrene, står for en sekularistisk liberalistisk ideologi som har åpnet for den moderne seksualiserte kulturen. I den vestlige verden promotert ved talsmenn for den humanistiske psykologi som Maslow og Carl Rogers. Den nåværende pave har kjempet mot at denne kulturen skulle få innpass i Kirken – i katolsk undervisning og ved presteseminarene. Derfor er det at man nå angriper ham. Den paven man heller burde rette søkelyset mot, er Johannes Paul II og Paul VI, som aldri grep inn overfor utviklingen i USA, og den startet allerede i 1960-årene. Det var først ved Ratzinger at pavestolen begynte sitt oppgjør med homo- og pedofilikulturen i Kirken. …

Fra verdidebatt.no: “Sexskandalene er ingen nyhet”

Generelt, Katolsk /

Som sikkert mange andre har jeg i dag lest ganske mye på nettet om overgrepsskandalen i Trondheim, mest i Adresseavisa, Afteposten og Vårt Lands Verdidebatt, for å få vite hva som er skjedd, og for å prøve å forstå om hvorfor slike ting skjer, og om hvordan Kirken (og samfunnet ellers) behandler dette.

På verdidebatt.no skrev Olav Rune Ekeland Bastrup et interessant innleg for to dager siden, der han bl.a. sier:

Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.

Den katolske kirkes tilnærming den gang var terapi, og denne linjen er det som er blitt fulgt frem til i dag, hvor vi har innsett at terapi i saker som dette ikke hjelper. I full samforstand med det rådende optimistiske menneskesyn som preget det liberale 60- og 70-tallet, trodde man at terapi var det som skulle til for å korrigere det som mer ble sett på som en følelsesmessig forstyrrelse enn som kriminalitet i tradisjonell forstand.

Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminali­tets­problem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre. … …

“I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. For en tapt anledning!”

Generelt, Katolsk /

Janne Haaland Matlary skriver dette i en kronikk i Aftenposten i dag – nok før hun visste om nyheten som i dag kom og biskp Müllers avgang. Jeg kan ikke si meg enig i denne overskrifta, muligens kunne paven ha nevt det i en tale til Roma og hele verden der påskebuskapet står i sentrum, men jeg er ikke overbevist om at det hadde vært så nyttig. Men det hadde vært flott om to andre geistlige – i langfredagens preken, og i en hilsen til paven påskedag – ikke hadde uttalt seg så upassende og overdrevne angrep på Kirken.

Hun kjenner Kirken ganske godt, skriver hun:
«Jeg kjenner kirken innad fra 15 år som medlem av Det pavelige Råd for Rettferdighet og Fred og Det Pavelige Sosialvitenskapsakademi. Jeg har også tidligere vært diplomat for kirken i flere FN-konferanser og kjenner den nåværende paven personlig. Den som brakte meg inn i alt dette var faktisk dagens erkebiskop av Dublin, Dairmuid Martin, som nå er sendt for å rydde opp i den irske kirke. Han vil være kjent for mange nordmenn fra internasjonalt diplomati.»

Videre skriver hun at pave Bendikt selv er en av dem som har gjort mest for å få slutt på slike overgrep:
» … Da paven var kardinal Ratzinger ledet han den mektige Troskongregasjonen. Denne fikk ansvar for alle de amerikanske overgrepssakene som kom frem rundt år 2000 og fikk innført et føre var-prinsipp for disse med automatisk dispensasjon av prester under mistanke.

Forholdet mellom prester og deres biskop er regulert av kirkeretten. Hvis en prest anklages for noe, skal saken vurderes ut fra rettens prinsipper, hvilket innebærer at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. En prest kan bli ekskommunisert eller fratatt retten til å lese messe, preke, utgi bøker, forflyttes mot sin vilje, beordres til oppgaver han ikke velger selv, eller fratas presteembetet.

Han er underlagt andres myndighet, men denne myndigheten kan ikke være vilkårlig. Kirkerettens regler sikrer rettferdig prosess. Men fordi en slik langdryg prosess kan medføre risiko for flere overgrep, fikk Ratzinger omgjort regelen. Han innførte også informasjonsplikt overfor Troskongregasjonen om alle mistanker.»

Men hovedbudskapet til Matlary er at det står svært dårlig til med mediekunnskapen i Vatikanet:
«… hvorfor er det så dårlig mediehåndtering om alt dette fra Vatikanets side? Det virker som kurien – hoffet – er ute av stand til å kommunisere ut fra medienes egen logikk. Man er for sent ute, reaktiv, defensiv og rask til å diagnostisere mediekampanjer. I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. I stedet fikk kardinal Sodano lov til å kalle det hele en kampanje mot kirken. At paven deretter omfavnet ham, er standard protokoll, men så ut som en begeistret gestus.

I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted. Men kristendommens makt er tjenestens makt: Slik Jesus vasket disiplenes føtter skjærtorsdag, skal kirkens ledere tjene alle oss andre. Derfor er det verden utenfor og legfolket som er viktig, ikke kurien.

Trist nyhet fra Trondheim – om den katolske biskopens avgang

Generelt, Katolsk /

Alle norske (nett)aviser ser i dag ut til å melde at biskop Müller gikk av som katolsk biskop i Trondheim i fjor fordi han han hadde seksuelt misbrukt en gutt. For meg kom dette som lyn fra klar himmel; jeg trodde det var de mye omtalte (og svært alvorlige) samarbeidsproblemene som hadde ført til avgangen.

Bl.a. Afteposten skriver om dette, og på katolsk.no er det to artikler i dag om det samme, en pressemelding og en uttalelse fra biskop Eidsvig.

Biskop Eidsvig skriver bl.a.:
Personlig har jeg i dag vanskelig for å finne ord. Først og aller fremst ønsker jeg imidlertid å betone min medfølelse med offeret i denne sak, og jeg håper og ber om at vedkommendes ønske om anonymitet blir respektert. Den utsattes byrde er tung nok fra før. Saken er behandlet i henhold til Kirkens retningslinjer, og offerets behov og ønsker er blitt møtt og respektert etter beste evne.

Dernest vil jeg i dag uttrykke min skam på Kirkens vegne og betone at Müller har handlet mot alle de retningslinjer han er underlagt og de løfter han har avlagt. … …

Et lite lyspunkt midt oppi fortvilelsen vi alle føler i dag, er at Den hellige stol i tilfellet med Müller handlet raskt, kontant og med umiddelbar virkning da saken ble meldt. Selv om forholdet er foreldet etter norsk lov, gjelder Kirkens indre justis like fullt. Derfor står Müller i dag uten kirkelig oppdrag.

Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke forteller

Generelt, Katolsk /

ST OLAV – katolsk kirkeblad – er kommet med et nytt nummer som kan leses HER (pdf-fil) allerede nå, rykende ferskt – det er nok en stund til det kommer i postkassende. I dette nummeret bruker man svært mye plass på de mye omtalte overgrepssakene i Den katolske Kirke, og skriver bl.a. en nyttig artikkel på s 5, 6 og 7, som er kalt «Spørsmål og svar om overgrepskrisen». Det er en grundig og god artikkel, som tar opp flere ting jeg allerede har lenket til på min blog, og som svarer på følgende spørsmål:

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?
2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?
3. Krever Kirken hemmelighold?
4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?
5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?

Jeg tar her med en del av artikkelen, og henviser til lenken over til de som vil lese alt.

I møte med stadig nye avsløringer og presseoppslag, er det en del spørsmål som naturlig melder seg blant vanlige katolikker uten spesialkunnskap om kirkelige forhold og prosesser. St. Olav kirkeblad har derfor bedt Katolsk Informasjonstjeneste om å klargjøre noen sentrale forhold.

1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?

I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land. Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. …. ….

Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: …

Fra ST OLAV: Spørsmål og svar om overgrepskrisen – hva media ikke fortellerLes mer »

Moralsk panikk er ikke så veldig nyttig

Generelt, Katolsk /

På denne bloggen har jeg nylig lest om ‘moralsk panikk’, som er når man tar opp gamle nyheter, forvrenger dem en hel, og bruker dem ikke for å beskytte offerne (det er altså IKKE for å hjelpe barn/ungdommer som er blitt misbrukt av katolske prester at dette kommer opp nå), men fordi man ønsker å oppnå en annen effekt av angrepene – i dette tilfellet å miskreditere pave Benedikt og Den katolske Kirke, som er en så sterk motkraft i den moralske relativiserings-bestrebelsen i vår moderne tid. Her er litt av innholdet:

Why is there talk again of paedophile priests, based on a case in Germany, which drags in people who are close to the Pope and now even the Pope himself? Does sociology have something to say about this or should we leave it completely to the journalists? I believe sociology has much to say, and it must not remain silent because of a fear of displeasing some.

The current discourse on paedophile priests – considered from a sociological perspective – represents a typical example of «moral panic». The concept was coined in the 1970s to explain how certain problems become the subject of «social hyperconstruction». More precisely, moral panics are defined as socially constructed problems that are characterised by a systematic amplification of the true facts in the media or in political discourse.

Two other characteristics have been cited as typical of moral panics. First, problems that have existed for decades are reconstructed in the media and political accounts as new or as the subject of a recent dramatic increase. Second, their incidence is exaggerated by statistics plucked from the air which, while not confirmed by academic studies, are repeated by the media and inspire persistent media campaigns. ….

Hele denne interessante artikkelen kan leser her – men jeg tar også med noen flere utdrag under. …

Moralsk panikk er ikke så veldig nyttigLes mer »

Bilder fra påskedagsmessen på Petersplassen

Katolsk /

Disse bildene fra Petersplassen i går viser først den spesielle starten av denne messen, der budskapet om at Jesus stod opp fra de døde også forkynnes spesielt for Peter/paven – og vi ser paven bøye seg foran et ikon av Kristus. Ellers ser vi at petersplassen er veldig full (fullere enn vanlig syns jeg), og at været i Roma ikke var særlig godt i går.

Se flere bilder fra messen her.

Jeg skrev mer om denne messen for fire år siden, da jeg var så heldig å få hjelpe pave Benedikt med utdeling av kommunion denne dagen.

Pave Benedikts preken i midnattsmessen

Katolsk /

I midnattsmessen påskenatt holdt pave Benedikt en svært uvanlig tale, der han med utgangspunkt i to gamle, jødiske legender – en om Adams ønske om å finne en ‘nådens olje’, som kunne hindre ham fra å dø (senere omtolket av kristne til å vise fram mot Kristus), og en om Enok som ikke følte seg verdig til å stå for Herren, og derfor ble ikledd nye klær – snakket han om menneskenes ønske om det evige liv, og om vårt behov for å fortsette forsakelsesprosessen (slik vi lover i dåpen), og mer og mer ikle oss Kristi skinnende hvite kledning. Han avsluttet sin preken slik:

Indeed, the cure for death does exist. Christ is the tree of life, once more within our reach. If we remain close to him, then we have life. Hence, during this night of resurrection, with all our hearts we shall sing the alleluia, the song of joy that has no need of words. Hence, Paul can say to the Philippians: “Rejoice in the Lord always, again I will say, rejoice!” (Phil 4:4). Joy cannot be commanded. It can only be given. The risen Lord gives us joy: true life. We are already held for ever in the love of the One to whom all power in heaven and on earth has been given (cf. Mt 28:18). In this way, confident of being heard, we make our own the Church’s Prayer over the Gifts from the liturgy of this night: Accept the prayers and offerings of your people. With your help may this Easter mystery of our redemption bring to perfection the saving work you have begun in us. Amen.

Les hele hans preken her.

Skroll til toppen