p. Arne Marco Kirsebom i St Olav menighet startet nokså nylig en blog – som jeg lenker til på min liste over katolske blogger, men som jeg så langt ikke ha omtalt så mye. Nå har han skrevet et innlegg om betongkatolisisme (etter at Ola Tjørhom på nytt har skrevet kritisk om Den Katolske Kirke, og på nytt har brukt dette begrepet, denne gang i Fedrelandsvennen). P Arne Marco skriver først om betongens egenskaper (han er utdannet sivilingeniør), før han avslutter slik:
… … Når man samtidig tenker på at den moderne verden ikke hadde vært mulig uten betong, tolker jeg bruken av ordet “betongkatolikk” som en betegnelse på en katolikk som forholder seg korrekt til Kirken og tiden. I Kirken får katolikken den oppbygging som er nødvendig for å stå fast og bestandig i samtiden.
Men nå antar jeg at ordet “betongkatolikk” ikke er ment som en positiv betegnelse, men som en som skal forsøke å utgrense noen katolikker fra helheten. Spørsmålet mitt er i så fall hvordan det motsatte av en “betongkatolikk” skal betegnes? Det motsatte må da være egenskaper som betongen ikke har, altså som ikke er faste eller bestandige, ei heller har styrke eller lang levetid og som ikke er fleksible i formbarheten. Hvilket material skulle det være?
I grunnen blir det feil å ville definere katolikker på en slik måte eller andre måter. Det blir ukatolsk. Man treffer ikke den katolske virkeligheten ved å definere katolikker som konservative eller liberale, reaksjonære eller radikale. En god katolikk vil nødvendigvis ha noe av alt, eller rettere sagt befinne seg i midten og ikke i grøftene.
Selvfølgelig vil der alltid finnes enkelte som føler seg mer hjemme i nede i en grøft, men det fører ikke til sann katolisisme. Men det fører heller ikke til utgrensning. Det katolske hus er så stort og altomfattende at det uten videre holder ut at noen står her eller der i rommet. Kirken er ikke en liten hytte for noen utvalgte …
Et riktig godt innlegg. Jeg er fullstendig enig med p. Kirsebom at betegnelsene konservative og liberale, reaksjonære og radikale fullstendig bommer på den katolsk virkelighet om en da snakker om ens ståsted i forhold til Tro og liturgi, som jo er svært nært og uløselig knyttet til hverandre.
Veldig bra! Kirsebom treffer langt mer og flere enn Tjørhom vil jeg tro, og sånn er det nok ment også. Jeg har igrunnen lenge tenkt at det holder å tenke på seg selv som katolikk.
Kirsebom bruker begrepet «å befinne seg i en grøft» for dem som ser ut til å ha behov for å rendyrke en spesiell retning. Det kan være klokt med nye begreper fordi det ofte blir misvisende med de gamle politiske betegnelsene fra Den franske revolusjon når man snakker om katolsk liv og tenking. På den andre siden er det helt klart og tydelig at noen ønsker å definere seg selv på en bestemt måte, og ønsker å definerer andre tilsvarende, med disse gamle begrepene. Noen ganger kan det være fornuftig og nyttig også å definere og plassere politisk tankegods hvis noen tydelig henter næring til sitt mentale univers først og fremst fra (parti)politiske grunnretninger. Men å frivillig ønske å være således bundet til et politisk begrep, enn si bruke det som et honørord om seg selv (jeg er radikal – jeg er konservativ!). må vel kunne sies å være uttrykk for grøftetenking.
Når det gjelder Tjørhom – jeg har bare løselig lest en del av disse utfallene han har kommet med – første gang i Morgenbladet for en god stund siden – og trodde da at han hadde meldt seg ut av Kirken. Kirsebom har selvsagt rett i at Tjørhom ikke mener begrepet betongkatolisisme som noe kompliment. Men hva han, Tjørhom, mener, er fremdeles uklart for meg. Også fordi Tjørhom ser ut til å skrive i affekt. Dermed overkjører han sine egne poeng og drukner noe som ellers kunne blitt snertne retoriske hyperboler. Men på den måten blir det veldig vanskelig å skjønne hva han egentlig mener også. Og så uakademisk som det blir! Det siste har overrasket meg stort.
Et godt innlegg som tar luften ut av opptil flere ballonger.
Betegnelser som «konservativ» og «liberal» er meningsløse i kirkelig sammenheng; ja, de er knapt anvendelige i dagens politiske landskap.
Dersom en katolsk «konservativ» er en som ønsker å reformere den nuværende liturgien, mens en «liberaler» er en som tviholder på endringene som ble utført under og i kjølvannet av Det annet Vatikankonsil, representerer det i seg selv en overflødiggjøring av begrepene.
Det er et poeng at en ikke skal befinne seg i en av grøftene. Problemet er bare at en gjerne vil se på eget syn som den sunne middelvei, at en selv befinner seg i sentrum av ortodoksien. Selv befinner jeg meg mellom (og med lang avstand fra) «Også vi er kirken» og «SSPX» (selv om det i visse saker er lett å sympatisere med begge grupper). Det er som regel høyt under taket i katolske kirkebygg. Og slik bør det være i Kirken, høyt under taket med plass for alle syndere som vil omvende seg til Vår Herre. Jeg tenker som så: Er det plass for alle, er det kanskje plass for en synder som meg også. Just my $ 0,02.