Jeg fikk i dag mitt leserinnlegg om avlat på trykk i Vårt Land – i et ganske stort oppslag, der de bare hadde redigert ganske litt av mitt (reviderte) innlegg, bl.a. hadde de tatt bort alle sitater fra forrige ukes artikkel (som jeg reagerte på). Slik framstod mitt innlegg i Vårt Land:
Har avlat noe med syndstilgivelse å gjøre? Alle som kjenner katolsk lære, vet at svaret på det spørsmålet er: nei.
Den katolske kirkes katekisme definerer avlat slik i artikkel 1471: «Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut.»
Forklart med enkle ord handler det om at synden har to effekter i oss; skyld overfor (mennesker og) Gud, og en forringelse av vår relasjon til mennesker og til Gud, uvaner som det senere kan bli vanskelig å bryte med etc. Syndeskylden blir tilgitt av Gud, av nåde, uten at vi har fortjent det, gjennom sakramentene dåp og skriftemål – og ved mindre synder rett og slett ved å be Gud om tilgivelse. Effekten av synden, som ofte kalles syndestraffen, må vi arbeide mer med selv. Mennesker som lever i nådens stand, dvs har fått sine synder tilgitt, skal komme til himmelen etter sin død, men da må de fleste av oss første få renset bort den negative effekten av vår synd i skjærsilden, før vi kan se Gud åsyn til åsyn. Og det er her avlat kommer inn; ved at effekten av vår synd, den timelig straffen for våre synder, blir ettergitt.
Sammenblandingen av syndens skyld og syndens effekt/timelige straff var en av hoved-misforståelsene under reformasjonen, men etter svært mange runder med oppklaring de siste tiårene trodde vi katolikker at uklarheten var ryddet av veien. Jeg lurer da på hvorfor Vårt Land har en stor artikkel lørdag 24. juli, med overskrifta «Syndfri i sommersol», skrevet av en av avisas egne journalister, der vi bl.a. kan lese at pilegrimene til Santiago loves full syndsforlatelse.
Artikkelen er ganske morsomt skrevet, og tar opp bl.a. at ikke alle pilegrimer er like fromme eller katolske, og at det også er en del turistgimmik i Santiago. Det er helt sikkert korrekt og må gjerne skrives, men samtidig venter vi at en avis som Vårt Land vet forskjell på avlat og syndstilgivelse. Dessuten bør alle som er teologisk oppegående vite at denne muligheten for å motta avlat gjelder katolikker, og at bare katolikker kan motta kommunion og skriftemålets sakrament i vår Kirke. (For ordens skyld: Jeg utelukker her at hele artikkelen er satirisk ment, og at journalisten skriver om «syndstilgivelse» vel vitende om at han selv og alle lesere selvsagt vil vite at katolikker aldri ville kunne tenke seg å knytte syndstilgivelse til slike ytre handlinger – men til Guds nåde alene.)
Avslutningsvis kan jeg forklare litt mer om ikke-katolikkers adgang til sakramentene i Den katolske kirke. Det er en viss åpning for ortodokse kristne, men for andre ikke-katolikker er regelen at de ikke har adgang til noen av vår kirkes sakramenter – bortsett fra om man ber om dem når man er i dødsfare. I Norge klager en hel del protestanter på at vi ikke åpner for felleskommunion, og dermed skulle man jo tro at dette er godt kjent. På den annen side kunne vi nok ha kommunisert dette oftere og tydeligere, og det bør vi kanskje gjøre – men så vil vi heller ikke framstå som for altfor uvennlige.
Min reaksjon på Vårt Lands artikkel sist lørdag handler mest om at vi katolikker er blitt vant med at avisa viser forståelse for og innsikt i katolsk lære og trosliv – men der skuffet altså denne artikkelen oss ganske mye.
Oddvar Moi – katolsk prest, Oslo