Synspunkter på den tradisjonelle latinske messen

I bloggen ‘Som i et speil’ er det i dag kommet et innlegg kalt Ny eller gammel messeliturgi? – les det gjerne med det samme. Det er et grundig innlegg fra en person som også kjenner den gamle messen godt fra tidligere tider, og det er også et innlegg som er ganske negativt til den gamle messen. Enkelte positive elementer trekkes likevel fram, og det gjøres samtidig klart at det har vært en hel del misbruk av den nye messen de siste 40 år.

Forfatteren syns også gjerne at messen kan feires ad orientem ved en del anledninger, at det (alltid) bør være et synlig kors på alteret, og at latin kan også gjerne brukes til en viss grad – men i det store og hele er han svært glad for den nye messen. Det må han gjerne være, og jeg er også glad i den nye messen, samtidig som jeg er opptatt hvordan den best kan feires – og i det arbeidet har jeg fått svært mye hjelp av den gamle messen.

Det som skjemmer innlegget er likevel (og litt overraskende) en del faktafeil. For det ene hadde den gamle messen aldri vært helt forbudt; pave Paul VI ga helt fra starten av tillatelser til å feire den, og pave Johannes Paul II utvidet denne tillatelsen to ganger – det var opp til biskopene å godkjenne bruk av den gamle messen, og paven ba dem være generøse (men dessverre vare det få biskoper som hørte på ham). For det andre er det (selvsagt) ikke forbudt å feire messen ad orientem, faktisk forutsetter en del rubrikker i den nye messen dette, når de sier at presten skal vende som mot folket. Regelen som sier at «alteret skal bygges adskilt fra veggen», handler om nye alter, og de skal være et stykke fra veggen slik at man skal kunne bruke dem fra begge sider. For det tredje tror jeg heller ikke det er korrekt at kardinal Ratzinger i sin bok om liturgien (der han argumenterer tydelig for å feire messen ad orientem) også går sterkt inn for at canonbønna må sies stille igjen.

Akkurat det med canon er nok et avgjørende skille mellom de to messeformene. Denne bønna kan sies høyt av presten, på morsmålet, med presten vendt mot folket og nær folket. Da får alle med seg hva som skjer, og man oppfatter handlingen i stor grad som et måltid – og kanskje høytidligheten og helligheten i handlingen får mindre oppmerksomhet. Om canon sies stille, med presten vendt mot Gud (når han bærer fram messens høyhellige offer), kan det være noe mer krevende å følge med, men det høytidelige og hellige, og fokuset på Gud, er i alle fall svært tydelig.

Til slutt er det interessant for meg å lese en beskrivelse av en messe jeg selv feiret i sommer, der det i tillegg til den tradisjonelle messen var svært flott sang og musikk, og svært mange av de tilstedeværende var ikke katolikker:

Når jeg i de senere årene har deltatt i tridentinske messer, har nok menigheten vært mer samlet – de fleste kom jo nettopp fordi de likte den tradisjonelle liturgien, de var entusiastiske i utgangspunktet. Annerledes var det imidlertid da jeg i sommer deltok i en tridentinsk messe i en katedral. Den vekket sterke minner fra min ungdoms messer. Presten sto ved alteret, langt oppe fra folket i kirkeskipet. Under den eukaristiske bønnen verken hørte eller så vi hva som skjedde, med unntak av bønnen og elevasjonen ved forvandlingen. Selv hadde jeg en svært splittet vurdering av denne messen. På den ene siden syntes jeg at den passet godt i den praktfulle katedralen, og at den skapte en svært fin ramme rundt den store begivenheten som var foranledningen. Samtidig opplevde jeg på nytt det store skillet mellom menigheten og det som skjedde ved alteret.