I kapittel XIII i sin bok om avlaten, den siste av kapitlene jeg har lagt ut på nett (les hele boka her), skriver p. Lutz ganske klart og tydelig at det er kjærligheten som er grunnlaget for den katolske avlatslæren:
Hele den tankegang som forklarer avlatslæren er i full overensstemmelse og i organisk sammenheng med den åpenbarte tro; så meget står fast for den kristne meditasjon som alvorlig fordyper seg i dogmene om frelsen, nåden og de helliges samfunn. Imidlertid er der en enda dypere realitet enn disse dogmer som ligger til grunn for avlaten; og den frem for alt er den prøvesten som setter oss i stand til å vurdere det ekte kristelige i avlaten. Kristendommens hjerte er kjærligheten. «Så har Gud elsket verden at Han gav oss sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha det evige liv.» (Joh. 3. 16). «Så har Gud elsket oss,» det er det som er kristendommens opphav. Guds første gave er Hans kjærlighet. For dennes skyld blev Guds Sønn menneske, døde for oss og gav oss det vi trenger for å nå frem til Ham. Vår tro, vår anger, vår bønn, vårt håp på de evige goder, vår kjærlighet til Gud og våre medmennesker, vårt moralske liv, alt det som er kristelig, spirer frem av denne første Guds gave.
Vi søker ikke Gud i første rekke fordi vi har opplevet vårt moralske sammenbrudd og fått et innblikk i vår synds mørke avgrunn, men fordi Gud elsker oss og drager oss. Kjærligheten er vår religions innerste sjel. Vil vi bli klar over hvorvidt en lære, en praksis, en institusjon er kristelig, må vi frem for alt drøfte i hvilket forhold den står til kristendommens absolutte verdi: Kjærligheten. Avlatslæren består denne prøve. Betrakt den fra hvilken side du vil, gjennomtenk alle dens grunnprinsipper og alle konsekvenser de innebærer, overalt møter du den guddommelige kjærlighet.
…..