Presten bærer frem Kristi fullkomne offer

«Før vi feirer den hellige messe; før vi hører Guds ord og før vi bærer frem Kristi fullkomne offer til soning for alle våre synder, la oss forberede oss ved å bekjenne våre synder.» …

Slik pleier jeg å innlede feiringen av messen – og jeg skal bli enda tydeligere på dette fra nå av – for jeg vender stadig tilbake til behovet for å gjøre det abslutt klart at messen er et offer. Og jeg blir litt oppgitt når folk jeg regnet med visste bedre, ikke ser ut til å ha dette klart for seg. Det er viktig å fokusere på konsekrasjonen, på Kristi tilstedeværelse, på det hellige i handlingen, på kommunionen etc., men at det her bæres frem et offer (Kristi offer) for våre synder må alltid være med – i en katolsk forståelse av messen.

Slik skriver f.eks. messeboken fra 1961 dette i sin innledning:

Den kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler. ….