I en kommentar (fra Trond) til et innlegg som handlet om felles språk (latin) og innvandrere i Kirken i Norge, tok jeg ut følgende tekst og trykker den for seg selv:
… I tillegg har norske katolske ledere klart uttalt at Kirken forlengst hadde sluttet å misjonere blant lutheranere.
Man skal unngå “proselyttisme”, som det så fint heter. Hva nå enn ordet egentlig betyr, for det defineres aldri. Nå er det en gang slik at jeg faktisk vet godt hva ordet egentlig betyr og det betyr “forsøk på å endre noens oppfatning.” Altså misjonsvirksomhetens kjerne. At ordet oftest i praksis idag brukes om tvangskonvertering eller andre former for indusert konversjon (bestikkelser etc) blir de facto en tildekking av det hele. Når katolske ledere sier noe om”proselyttisme” og at man er mot dette, er det i norsk kontekst en helt meningsløs uttalelse, i tillegg til at det er de fide lære at man at ikke kan tvangskonvertere noen som helst. Det man egentlig er imot, er Kirkens plikt til å forkynne den sanne lære for alle og insistere på at den kun finnes én, udelelig og sann Kirke, slik doktrinen lærer oss.
Det er en bruddshermenutikk, for å bruke Pavens ord, som legges til grunn når man avviser som “proselyttisme” at det er en del av Kirkens misjon å konvertere f.eks lutheranere til den sanne tro. Helgener led og døde for det målet, i kjærlighet til de som var forvillet. Pater Lutz og pastor v.d Burg er bare et kjært minne, dessverre.
Kirkemenn HAR IKKE LOV til å gi opp Kirkens apostolat. Den postkonsiliære praksis på området har vært en udelt katastrofe, ikke minst for alle de sjeler som går fortapt på grunn av menneskelig unnfallenhet. Unam Sanctam Catholicam Ecclesiam ber vi på søndager, men blir det tatt på alvor?
For egen regning må jeg nok si at dette ikke treffer spikeren på hodet. Muligens kunne man si noe slikt for 20-30 år siden, men i dag syns jeg ikke dette (at man ikke vil misjonere) passer på andre katolikker i Norge enn noen ganske få og små grupper.
Uttalelsene jeg refererer til er bare et par år gamle og det var ingen hvemsomhelst som sa det, så det er (dessverre) ikke en 20-30 år gammel problemstilling.
Likevel er jo også jeg klar over at holdningene endres, sakte men sikkert.
Trond har et lite poeng her, synes jeg.
Caplex om proselytt;
«Proselytt (av gr. proselytos, nykommer), nyvervet tilhenger; oppr. bet. på nyomvendt kristen.»
Norsk ordbok om betydningen av ordet proselytt;
«Proselytt -en, -er person som går over fra en (livs)anskuelse el. religion til en annen.»
Norsk ordbok om proselyttisme;
«Proselyttisme -n verving av proselytter; omvendelsesarbeid»
Tillater meg avslutningsvis å sakse følgende i fra den interessante bloggeren «Grimkjell – En betongkatolikk krysser sitt spor»;
– «…For det er ikke bare bare å bli tatt opp i Kirkens fulle fellesskap, som det heter. Den alminnelige holdning i Den katolske kirke i Norge er at man ikke driver med proselyttisme, tvert imot tar man imot interesserte som om de banket på klosterets port – man må visst banke kraftig og lenge for å slippe inn. Ofte fikk man høre før, om man var norsk lutheraner, at siden vi alle jo er kristne er det egentlig ikke nødvendig å konvertere – aller best å la være, kanskje…» –
Tor
Fr. Sten Sandmark (tidligere luthersk pastor kjent fra SVTs Uppdrag Granskning) oppsøkte i sin tid både biskop Anders Aborelius og hans forgjenger for å konvertere til den katolske kirken. Han fikk beskjed om at det nok var best om han ikke konverterte. En slik overgang kunne jo “skade det økumeniske klimaet” i Sverige. Takk Gud for at Fr. Sten Sandmark var standhaftig og tro mot sin overbevisning, og ikke minst at FSSPX har gitt Moderkirken nok en god prest: http://en.gloria.tv/?media=94324
Jeg hører noen sier slike ting, men det virker likevel svært underlig.
Da jeg selv tok kontakt med en katolsk prest (pastor Littlewood) i 1994 med tanke på konversjon, var det (selvsagt) aldri noen gang snakk om at jeg heller burde forbli i den lutherske kirke. Og jeg har heller ikke hørt om noen i Norge som har fått slik respons etter den tid (faktisk heller ikke om noen som tidligere er blitt bedt om å forbli i en protestantisk kirke).
Selvsagt skal Kirken misjonere, og ikke minst i et land som Norge!
Jeg har hørt noen legfolk komme med uttalelser som at et kirkesamfunn er like bra som et annet, uten å skille mellom kirkesamfunn og selve Kirken, men jeg har ikke hørt nok slike uttalelser at jeg i det hele tatt har grunnlag for å si om de er representative, selv om jeg kanskje frykter at relativismen er langt fremskreden også innen Kirkens rekker. Langt mindre kan jeg uttale meg om holdningen til prester flest i Norge. Jeg tror nok at rekkene som kjemper mot relativismen blir stadig større, og jeg håper virkelig at mange av våre prester er i stand til å lede oss i kampen. Men til det trenger de virkelig våre bønner.
Man hadde jo den berømte uttalelsen til kardinal Kasper om at vi ikke fisker i den anglikanske dam, selv om det kanskje ofte dras ut av konteksten hvori han visstnok så frem til full synlig enhet mellom det anglikanske samfunn og Kirken, hvilken betydning han så enn tilla dette. Det er klart at vi ikke kan oppnå godt ved å gjøre ondt. Vi kan ikke oppnå enhet ved å spille med sjelene til enkeltmennesker og små grupper i håp om at i lengden skal nok hele samfunnet komme tilbake, om man bare ikke fisker i dammen i mellomtiden. Jeg vet jo heller ikke hva det er med det teologisk stadig mer oppsmuldrende anglikanske kirkesamfunn som gjør at kardinal Kasper kan se med særlig optimisme på fremtiden med hensyn muligheten for en snarlig hjemkomst til Roma av hele samfunnet, men det blir jo en annen ting. Vi har så absolutt ikke bare fått tillatelse til men ordre om å fiske i den anglikanske dammen og alle andre dammer på vår vei!
Selv begriper jeg ikke at noen kan være katolske uten å ville la andre ta del i livet Gud gir oss gjennom Kirken og sakramentene (ja, til og med om man ser bort fra det viktige frelsespørsmålet, noe man selvsagt ikke har den luksus å kunne gjøre).
Spørsmålet enhver katolikke bør stille seg til enhver tid er ikke OM man skal misjonere, men HVORDAN man best kan misjonere til enhver tid.
Jeg la ut et hefte av Msgr. Kjelstrup fra 1932 som bl.a. tar opp problemet med relativisering av sannheten – les det her: http://katdok.aomoi.net/wiki/index.php?title=1932_Kjelstrup
Der kan vi bl.a. lese:
«Den søkende: Jeg gikk først til den kjente liberale pastor L, … og forela ham mine tvil. Han tok meget vennlig mot meg og hadde merkelig nok ingen ting å innvende mot at jeg blev katolikk. «Enhver blir jo salig i sin tro,» sa han. Han utviklet dernest for meg at hvert kirkesamfunn har fått sine særegne nådegaver av Gud, men han kunde ikke si at noe enkelt samfunn eide den hele, uavkortede sannhet…..Efter ennu mer av denne innholdsløse, men salvelsesfulle svada sluttet den gode pastor L…. med de ord: «Føler De Dem hjemme i pavekirken, så gå De rolig hen og bli katolikk. Jeg skal ikke holde Dem tilbake.»
Presten: Ja, De har rett i at alt dette lyder sjelden tolerant og pent. Bare skade at det ved nærmere overveielser viser seg å være tomme floskler og talemåter, som hverken kan dekke over det faktum at protestantismen er på veien mot det religiøse anarki eller kan gi sannhetshungrende sjeler noen sikker målestokk for religiøse livsverdier.»
Den søkende: «Oppriktig talt, hr. pastor, er jeg fullstendig enig med Dem. Men en slik «toleranse» som gjør Gud til en værhane og Kristi sannhetsforkynnelse til et avmektig rop i ørkenen, virker ofte besnærende på overfladiske mennesker som er glade ved å finne et påskudd til å la all sannhetssøken fare. …
Kirsten,
Den du du nevner har en uendelig rad av temmelig tvilsomme utsagn bak seg, både hva angår post-templisk judaismes frelsende virkning for talmudiske jøder og andre i beste fall flertydige utsagn.
«Kirsten sier:
Spørsmålet enhver katolikke bør stille seg til enhver tid er ikke OM man skal misjonere, men HVORDAN man best kan misjonere til enhver tid.»
– Amen. Misjon er en del av Kirkens innerste vesen og er en forutsetning for dens eksistens, i tråd med Misjonsbefalingen.
Det henger sammen med de 4 Kirkens kjennemerker, som vi alle kjenner fra katekismen. Én, Hellig, Katolsk og Apostolisk.
Videre i katekismen finner vi hva Kirkens oppgave er. Den er som følger: Å lære, å styre og å helliggjøre. Kort sagt; misjon.
Pastor,
Sitatet fra msgr Kjelstrup er glitrende, etter min mening.
«..gjør Gud til værhane og Kristi sannhetsforkynnelse til et avmektig rop i ørkenen».
Bedre kan det ikke sies.
Ja, jeg synes kirken bør misjonere. I sosiale medier og i det daglige liv.