Etter at sommerferien nå er over, prøver jeg å gjøre ferdig korrekturlesinga av boka «Avlaten og de helliges samfunn» – som kan leses her. Jeg har i dag korrekturlest og lagt ut følgende kapitler (mens kap. XI, XII og XIII forstatt gjenstår):
VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom. – IX. Hva avlaten forutsetter hos oss. – X. Andre innvendinger mot avlaten.
I kapittel 10 tar Pater Lutz opp noen protestantiske innvendinger mot avlaten som fortjener å bli drøftet alvorlig (mens han regner en del andre motforestillinger som mye mindre seriøse). Han nevner bl.a. en innvending fra tidsskriftet Kirke og Kultur, 1928: «Vi skal ikke søke avlat for vår synd, ikke fly dens følger, men gå inn under dem, ta dem opp som et kors.» Til dette svarer han:
Ved første blikk synes denne oppfatning bedre å forene seg med rettferdigheten. Men med hvilken rettferdighet? Med vår. Men hvor ville denne vår rettferdig het føre oss hen? Til den evige død! For er det ærligere å gå inn under syndens følger enn å ta imot tilgivelse, så måtte vi også tilbakevise Guds kjærlighet, som tar fra oss den evige straff, d.v.s. syndens egentlige og mest rettferdige straff. Men Guds rettferdighet er ikke som vår; den har sine egne veier. Den forbinder seg med den uendelige miskunnhet og blir allikevel en uendelig rettferdighet, fordi både rettferdighet og miskunnhet er ett og det samme vesen, Gud selv. Gud er likeså rettferdig, når Han tilgir som når Han straffer; og likeså barmhjertig, når Han straffer som når Han tilgir. Han fant en vei for å vise seg både rettferdig og barmhjertig også for oss. Denne vei er Jesu sonende lidelse. …
… «Det er altfor lettvint,» mener man. La være at enkelte katolikker tar det som noe lettvint. De alvorlige gjør det ikke. De har den dype overbevisning om at vi skal leve vårt religiøse liv ikke bare således som vi mennesker oppfatter det; men som Gud oppfatter det. Vi søker ikke vår rettferdighet, men Guds. Var det Jesu vilje å sone for hele synden, så tar vi imot Hans frelsesgjerning med tro og takk, uten smålig å drøfte hvordan Guds rettferdighet tilpasser seg etter våre fattige ideer. Får vi gjennom avlaten en fornyet bevissthet om vår enhet med Jesus og Hans hellige samfunn, så synes vi at vårt religiøse liv ikke lider noe tap fordi om vi lider mindre ondt av vår synd; tvert om, det blir sterkere, dypere. Det kristne livs store realitet er Jesu liv i oss. Vi kaller det nåde, kjærlighet, mystisk enhet; vi kan likeså vel kalle det rettferdighet, og beundre vår Gud, som på en så opphøyet måte forener det som for oss mennesker synes å være motsetninger.