Min lille blogg har fått kjeft ved 3-4 anledninger, og jeg leste nettopp om en engelsk presteblogger som er blitt truet med rettsak (fra en annen prest) hvis han ikke sletter kommentarer på bloggen sin. Les om det her:
I have just had a very irate Mgr Basil Loftus telephone me to complain about remarks about him in my previous post on the Catholic Press. As the Monsignor only wanted to rant rather than talk and then put the phone down on me I will reply to him here and would draw his attention to the note at the foot of the blogroll: Anonymous comments are never published. All comments are the opinions of those who make them they are not necessarily mine
I must admit I have hardly read a word he has written, life is too short, so I am unable to judge whether he is heretical, which is what he objected to. However it does strike me as being extremely odd that someone who writes so freely in the Catholic press, making accusations, apparently, about others and their opinions should object to the opinions of people here and that he should be so high handed in his objections rather than enter into a debate.
The Monsignor threatened to sue me for suggesting that he was a heretic, if the comments were not removed within 7 days, I don’t intend to do that. I believe in free speech, with in reason and I rather relish the thought of trial in a British court for heresy.
Og her er innlegget og kommentarene det hele begynte med, der msgr. Loftus blir kritisert for sine synspunkter.
Jeg tror alt er innenfor rimelighetens grenser. En bloggeier har selvsagt rett til å sensurere hva han vil, men ikke plikt til å gjøre det, med mindre det er snakk om ting han klart ser blir sladder eller en eller annen hatpost og rent personangrep. Det kan også være lurt å utfordre folk når de kommer med tvilsomme eller ubegrunnede anklager selv om de ikke direkte kan sies ikke å høre til i det offentlige forum. På den måten kan rollen til en bloggeier i forhold til en diskusjon han tillater ligne litt på rollen til en moderator på et offentlig forum, med den forskjell at bloggeieren jo har større rett, men ikke plikt, til å sensurere etter ønske ettersom det i større grad er et private foretagende.
Det er imidlertid ikke rimelig å tillegge alle meningene i kommentarene på en blogg til bloggeieren om ikke denne bloggeieren er blitt spesielt kjent for kun å slippe gjennom kommentarer han er enig i, like lite som det er rimelig å tillegge alle meningene i postene på et forum til moderatorene av forumet. Det blir jo helt meningsløst å tillegge bloggeieren alle meningene som uttrykkes i kommentarene på en blogg som tillater diskusjon og meningsutvekslinger.
Alle som leser din blogg, p. Moi, må jo se at du tillater meninger som du demonstrativt er helt uenig i, og derfor blir det meningsløst å pålegge deg ansvar for alle meningsytringene på bloggen din som om de alle var dine meninger.
På den annen side vil jeg heller ikke kategorisk si at det ikke kan være tenkelig for en bloggeier å utvise så lite diskresjon i sensuren at han må ta et visst ansvar for hva han tillater. Det er imidlertid langt fra det og til å ta ansvar for alle meningsytringer man tillater i en rimelig og sivilisert diskusjon og meningsutveksling.
Det er lurt å ha full kontroll med hva man lar slippe igjennom og lar være. En opphetet debatt kan få større konsekvenser enn mang en bloggeier egentlig liker å tenke over.
Det er to vinklinger mulig her:
Sett fra den synsvinkel en vanlig (og vant) nettbruker har, er blog-eier kun ansvarlig for egen tekst og egen redigering, mens det hans kommentatorer skriver, åpenbart er deres ansvar. Forutsetningen er her at han maksimalt «modererer» innholdet, altså stopper spam og troll; ikke når han systematisk redigerer kommentarspalten.
Hva den juridiske siden angår: Det må da en viss mann vite! Et problem her, er at de juridiske systemer er vant til begrepene «redaksjon» og «leserinnlegg», mens systemer hvor folk fritt får ytre seg, og hvor blog-eier (som de juridiske muligens da vil tenke på som «redaktør») av åpenbare praktiske årsaker ikke har mulighet til å redigere (knapt nok moderere) altså er totalt nye for jusen og dens utøvere.
En åpenbar (og IMHO obligatorisk) forholdsregel for en blogeier, er å ha en tydelig disclaimer, hvor man påpeker de lokale begrensninger på ytringsfriheten, og at blogeier anser seg som moderator, ikke fullblods redaktør.