Biskop Wember avsluttet sin bok om Den katolske kirke og katolisismen (les hele boka her) ganske kraftfullt på denne måten. Og jeg tar med hele hans siste kapittel minus en lang fotnote:
Det som i det forutgående er sagt om katolisismens vesen, er ment som en oversikt over det som idemessig sett ligger til grunn for den katolske kirkes troslære og dermed også for dens livssyn uten at denne oversikt gjør krav på å være uttømmende og altomfattende. Det er viktig å legge merke til at det «idemessige» ikke er noe som menneskene har arbeidet seg fram til, at det altså ikke er menneskelig «konstruksjon», men at dette «idemessige» etter katolsk syn er Jesu Kristi lære og anordning. For å gjøre dette klart er det i stor utstrekning anført bibelens ord. Det avgjørende er at Jesus Kristus er den annen person i guddommen, «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, av samme vesen som Faderen». Det Han har sagt, kan bare være sant, for Han er «Sannheten». Det Han har anordnet, er forpliktende for oss mennesker hvis Høyeste Herre Jesus Kristus er. Vi må gå den veien Han har bestemt for oss, og Han er «Veien». Følger vi Ham, så blir vi delaktiggjort i det guddommelige liv og far «livets krone». Han er «Livet».
Ofte er det i frihetens og ikke sjeldent også i sannhetens navn blitt reist både protest og anklage mot kristendommen, og protesten og anklagen mot den katolske kirke og katolisismen kom både fra ikke-kristne og kristne mennesker som star utenfor den katolske kirke. Skjønt tallet på dem som betrakter katolisismen på den ene side som den religion som appellerer til følelseslivet og på den annen side som en blanding av magi, overtro og herskesyke, blir mindre og mindre, sa finnes det enda mange som ikke bedømmer eller ikke kan bedømme katolisismen og den katolske kirkes lære objektivt. Vi er ikke imot kritikken som sådan, hverken fra utenforstående eller katolikkers side. Den objektive, saklige kritikk innebærer oppbyggende krefter, den skaper klarhet og fører til bedring om da en forbedring skulle være nødvendig eller ønskelig. Men man må da innse at Guds positive anordninger og her især grunnformen, forfatningen og oppdraget Jesus Kristus har gitt sin kirke, er indiskutable. Guds anordninger må vi mennesker bøye oss for; det er en følge av selve gudsbegrepet. En annen sak er det – og det kan føres diskusjon om – om Gud har gitt bestemte anordninger og hva som er innholdet av dem. For en katolikk står det fast at Gud har gitt de anordninger som er omtalt i de foranstående punkter, og innholdet av disse anordninger er det heller ikke noen tvil om hos ham. Det som er sagt i punkt 5, 6 og især 7, gir ham visshet om at hans kirke forkynner sannheten i Jesu Kristi oppdrag og under den Hellige Ånds veiledning. I de skriftsteder som er nevnt i de forskjellige punkter, finner han en bekreftelse for sitt standpunkt.
Det skal også framheves at den katolske kirke ikke bestrider retten og plikten til personlig og vitenskapelig forskning. Kirkens mange og mangeartede vitenskapelige institusjoner, hvor også en hel del ikke-katolske vitenskapsmenn er med i forskningsarbeidene, er bevis for det.
Grunnformen, forfatningen og oppdraget i hele dets utstrekning som Jesus Kristus har gitt sin kirke, er det guddommelige element i kirken. Dette er uforanderlig og ligger utenfor alle tidshistoriske omskiftninger og forandringer og er den katolske (= altomfattende) idé som Jesus Kristus har fastlagt for sin kirke. I samme grad som det blir forandret, fjerner man seg fra sannheten, i det hele tatt fra det guddommelige i den av Jesus Kristus innstiftede kirke og dermed også fra Jesu Kristi kirke. (Jesus Kristus har bare innstiftet en kirke). Allerede en eneste fravikelse fra det guddommelige er uberettiget og uriktig; den vil føre uhyre og ofte – som historien viser – uoverskuelige konsekvenser med seg, og den er i prinsippet fravikelse eller anerkjennelse av muligheten for fravikelsen fra det guddommelige, fra objektiviteten og sannheten i sin helhet.
Foruten det guddommelige har Jesu Kristi kirke også et menneskelig element, og det er skrøpelig som alt annet som er menneskelig. Man behøver bare å lese i det nye testaments bøker for å oppdage at skrøpeligheten som vesensnødvendig er forbundet med det menneskelige element, har gitt seg utslag allerede i urkirken. Det er heller ikke vanskelig i kirkens historie å oppdage dype skygger ved siden av strålende lys. Denne tragikken er og vil bli en følge av spenningen mellom idealet og virkeligheten, mellom det guddommelige og det menneskelige element. Bare det guddommelige er fullkomment, det ligger i det menneskeliges vesen at det er ufullkomment. Dette er ikke unnskyldning, men en forklaring. Kirken har av Jesus bare fått forsikring om at den ikke kan ta feil vedrørende tros- og morallæren (cf. punkt 7), men den har aldeles ikke noe løfte om at dens medlemmer – om de nå star i ledende stillinger eller ikke – er uten feil og heller ikke at alle dens avgjørelser og embetshandlinger skal være den absolutt riktige eller beste måten å handle på. Kirken og kirkens medlemmer er seg dette bevisst. En del av kirkens motstandere triumferer over de feil som på grunn av det menneskelige elements skrøpelighet faktisk har forekommet. Katolikkene selv lider i sitt indre under disse feil og sørger over dem sammen med kirken, deres åndelige mor, og de ser den store oppgaven og det store ansvaret som hver av dem har for ved Guds nåde og hjelp å gjøre alt at virkeligheten mer og mer bringes i overensstemmelse med idealet. Men en katolikk vet også at den kirken han tilhører, til tross for de skrøpeligheter og feil som er en følge av det menneskelige element, aldri har forandret noe ved det guddommelige element; han vet at hans kirke har bevart grunnformen, forfatningen og oppdraget som Jesus Kristus har gitt deri; han vet at det guddommelige i hans kirke er uforandret det samme, i dag som i urkirken, det samme som ned gjennom århundrene, det samme som i det 10. århundre da Norge ble kristnet gjennom den katolske tro, det samme som i de århundre da Norge i den «katolske tid» opplevet sin storhetstid, det samme som etter at den store splittelse i kristendommen kom i det 16. århundre og som har en ikke liten andel i kristendommens tragikk.
Saklig og objektivt innstilt kritikk er til det gode, men den kan bare føres når man virkelig har full kjennskap til det man kritiserer. I samme utstrekning som man har et vrangbilde av og vrangforestillinger om en sak eller en lære man kritiserer, må også kritikken bli vrang. Meget ville være vunnet om man ved kritikken – kritikk ikke for kritikkens, men for sannhetens skyld og i sannhetens navn gikk ut fra de faktiske saksforhold og den virkelige lære motstanderen (eller den som skal kritiseres) forkynner, og går inn for og ikke bygget sin kritikk på det man har hørt eller lest, eller personlig trodd om saksforholdene og læren.
Og når man protesterer mot kristendommen eller mot katolisismen i frihetens navn, så er den viktigste betingelse at selve frihetsbegrepet er riktig. Frihet er ikke det samme som vilkårlighet. Den menneskelige frihet er heller ikke absolutt, den er begrenset i flere henseender, og dens øverste og siste norm er den absolutte friheten som er forankret i Gud. Denne absolutte frihet, som altså er norm for vår relative frihet, er helt uavhengig av oss og uavhengig av det standpunkt eller den innstilling vi tar til den, og den er norm for vår frihet. Hvis vi vil handle – i ordets videste forstand – riktig, så må vi erkjenne og respektere denne norm når vi gjør bruk av vår frihet. Men vi kan selvfølgelig velge fritt om vi vil underordne var relative frihet den absolutte frihet som ligger utenfor oss og som ikke bare er forankret i Gud, men som er Gud. Nekter vi å underordne vår frihet Gud, så misbruker vi var frihet; vi forflytter da den for oss gjeldende norm inn i oss selv, og dermed opphever vi selve normens begrep, for dette begrep inneholder jo at det som vi må rette oss etter, ikke ligger i oss selv, men utenfor oss, det står over oss. Forflytter vi normen inn i oss selv, så er den ikke mer absolutt, men subjektiv og dermed prisgitt vilkårligheten. – En fastlagt lære som vi mennesker skal rette oss etter, skal ikke være menneskeverdig? Det er her tale om den religiøse læren som Gud har gitt oss ved sin åpenbaring. Det er altsa ikke mennesker men Gud som har fastlagt den læren det her er tale om! – Og når en fastlagt lære som menneskene skal rette seg etter, blir betegnet som ikke menneskeverdig, hva da med læren om den menneskelige frihet? Er det da logisk riktig å hevde at denne fastlagte læren er menneskeverdig? Og skulle da Gud ikke ha regnet med menneskets natur da Han ga sin åpenbaring hvor den religiøse læren det her er tale om er fastlagt? En slik påstand eller antakelse ville ikke bare bære usannsynlighetens preg, men ville også være i strid med selve gudsbegrepet. Det ligger i menneskets natur at dets frihet er relativ. – La vår frihet igjen bli det den i virkeligheten er! La oss igjen se den med positivt og ikke så meget med negativt fortegn; la frihetsbegrepet igjen mere innebære at vi sier «ja» – ja» og ikke «nei» til den gudgitte orden, «ja» og ikke «nei» til Guds vilje og anordninger, «ja» og ikke «nei» til vår sanne, gudgitte, menneskelige natur. Det negative og protesterende mot sannheten er destruktivt, det positive bygger opp og gir sann framgang. «Sannheten skal gjøre dere fri», sier Jesus Kristus.