Jeg er nå ferdig med korrekturlesning av hele pastor van der Burgs bok/ hefte om avlaten – og den kan leses her. Og slik starter hans siste kapittel:
Noe som har nær forbindelse med skriftemålet, men likevel er vidt forskjellig fra det, er avlat. Avlat er ikke syndsforlatelse, men bare en ettergivelse av de timelige (= ikke evige) syndestraffer som et menneske ofte enda har å lide (enten her på jorden eller i renselsesstedet) etter at selve synden (syndeskylden) er forlatt.
At syndsforlatelsen ikke alltid medfører ettergivelse av enhver syndestraff, har vi mange beviser på i den hl. Skrift. Gang på gang beretter den om mennesker som fikk tilgivelse for sin synd (og ble forsonet med Gud), men likevel måtte lide noen straff for den. Jødene fikk som straff for sine misgjerninger ikke komme inn i det forjettede land, til tross for at Gud sa til Moses: «Jeg har tilgitt folket etter ditt ord» (4 Mos. 14,19-23). Samme straff fikk Moses og Aron, fordi de hadde uttrykt tvil (4 Mos. 20,12). …
Neppe noe i den katolske kirkes lære og historie hersker det så mange vrangforestillinger om blant ikke-katolikker som om avlat. I mange av de norske historielærebøker fremstilles avlatspraksisen i middelalderen som et «salg» av «syndsforlatelse». Med hensyn til avlatens opprinnelse sier de ofte at den egentlig bare var en fritagelse fra kirkestraffer, men at folket etter hvert kom til å tro at de derved fikk syndsforlatelse. Kirken beskyldes for å ha latt folket i denne tro, fordi den fikk inn mange penger på den måte. Anger og omvendelse brydde man seg ikke meget om. Ifølge skolebøkene mente folket at det for å få syndsforlatelse var nok å kjøpe et avlatsbrev. Således skriver f. eks. Bang i sin «Kirkehistorie for folkeskolen» (s. 43): «Når Luther formante folk til å omvende seg, viste de ham bare sitt avlats-brev og sa at de hadde kjøpt syndenes forlatelse for sine penger, og ville derfor ikke høre noe om anger og omvendelse». Noen skolebøker går så vidt at de beskylder kirken for å ha solgt syndsforlatelse på forskudd for synder man ville komme til å gjøre i fremtiden.
Til dette bemerkes at det i de pavelige avlatsbuller (også den av pave Leo X på Luthers tid) uttrykkelig ble sagt at en bare kunne få del i avlaten etter et angerfullt skriftemål. De forutsetter altså at en har fått syndsforlatelse i forveien. Av middelalderens prekener og andaktsbøker fremgår at dette ofte ble fremholdt for folket (sml. Dr. N. Paulus, Gesch. des Ablasses im M. A.). Også Tetzel lærte klart at avlaten bare borttok de timelige straffer for synder som var angret og skriftet. Dette fremgår bl. a. av hans teser fra disputasen i Frankfurt am Oder i 1518. Et angerfullt skriftemål som en betingelse for å få del i avlat stod dessuten nevnt i hvert av de avlatsbrev han utstedte. Det er derfor pur fantasi når det i noen skolebøker blir påstått at folk viste Luther sine avlatsbrev og ikke ville høre om anger og omvendelse under påskudd av at de derved allerede hadde fått syndsforlatelse. Enhver katolikk visste at avlat ikke kunne erstatte skriftemålet, og at det til skriftemålet krevdes anger og omvendelse. Skriftemålet er et så viktig middel i den katolske sjelesorg at det allerede av den grunn er tankeløst å anta at kirken ville ha latt folket tro at de ved avlat kunne få det samme som ved skriftemålet. Det er dessuten kjent nok fra historien at de store avlatsforkynnelser pleide å medføre en stor tilstrømning til skriftestolene.