2010

Pave Benedikts plan for å styrke den katolske identiteten

Katolsk /

John Allen har skrevet en analyse av hvorfor pave Benedikt gjør tilsynelatende selvmotsigende ting, som å si mye fint om katolikkers forhold til jødene, samtidig som han har gjeninnført bønna som ber om deres omvendelse. Jeg syns personlig at Allen overdriver disse såkalte motsetningene; de bør vel betraktes som journalistiske grep for å få fram et hovedpoeng – som er pavens ønske om å styrke den (tradisjonelle) katolske identitetet. Allen definerer denne identiteten på følgende måte:

… … Here it is in a nutshell: Benedict’s top priority is internal, directed at the inner life of the Catholic Church. His aim is to restore a strong sense of traditional Catholic identity, in order to inoculate the church against infection by radical secularism. That’s not just a personal hobbyhorse of this pope, but rather the culmination of 50 years of mounting concern inside Catholicism that the church has gone too far in accommodating the ways and means of the secular world. Today, this wave of “evangelical Catholic” energy is the most important policy-setting force in the church.

As a result, when Benedict XVI says or does things that affect Judaism, the key is often to understand that he’s not really talking to Jews but to other Catholics.

Thus, Benedict’s decision to revive the old Latin Mass, including that infamous prayer for the conversion of Jews, was certainly not crafted as a statement about Judaism. Instead, Benedict sees the old Mass as a classic carrier of Catholic identity, an antidote to any tendency to secularize the church’s worship. Likewise, Benedict did not lift the excommunications of four traditionalist bishops, including one who believes the Nazis didn’t use gas chambers, to endorse their troubled history with antisemitism. Rather, he did so because the traditionalists act as a leaven in the church, fostering appreciation for the Catholic past — even if their ideas on some matters lie far from the pope’s own thinking. … …

Hele stykket kan leses HER – tips fra Father Z.

“Slutt på bønnerop om enhet” – fra Vårt Land

Økumenikk /

Vårt Land har i dag et stort oppslag om at det går dårlig med bønneuka om kristen enhet. I Oslo er det visst bare ett arrangement i Trefoldighetskirka og én gudstjeneste på Lunden kloster som er igjen. I Oslo har «Bønn for Oslo» overtatt, sier VL, men det er kanskje mer korrekt å si at «Bønn for Oslo» er en ny form for den bønneuka den evangeliske alliansen tidligere stod for – som i Norge alltid var ei uke før den internasjonale bønneuka for kristen enhet.

Slik skriver VL:
» – Jeg fikk ingen med meg, så vi måtte droppe det i år, sukker Jacob Frode Knudsen, sogneprest i Den norske kirke i Bergen. Selv reiste han på ferie til Gran Canaria i bønneuken.

– Hadde det ikke vært for at vi har andre fellesarrangementer, ville jeg synes at dette var en eneste stor tragedie, sier Jorunn Wendel. Hun var med på å sette fart i Bønneuken for kristen enhet på 60-tallet. I dag er hun metodistprest i Fredrikstad og forteller at arrangementet også ligger dødt i den folkerike Glomma-regionen. …

– Jeg tror vi trygt kan si at det har skjedd en vridning i oppmerksomheten om økumenikk de siste årene, sier Ørnulf Steen, generalsekretær i Norges kristne råd.

Han vil ta sin del av skylden for at bønneuken for kristen enhet ligger nede:

– Vi ser at vi kunne gjort mer i Norges kristne råd, og vi leter stadig etter gode måter å stimulere lokalmenighetene på. … »

Personlig var jeg for ca 20 år siden hvert år med på (allianseøkumenikkens) «fellesmøter» – der katolikkene vanligvis ikke var invitert. Også på disse møtene var det noe uklart hva målet var. For meg var (og er fortsatt) hovedpoenget at vi kristne kunne komme sammen noen ganger hvert år, dele det vi hadde sammen (bibellesning og bønn), og bli kjent. Men fra noen menigheter hørte vi, at hvis ingen ble frelst på møtene (dvs. kom fram under innbydelsen, og ba ‘syndernes bønn’), da var møtet mislykket.

Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.

La pave Benedikt definere hva økumenikk er – ikke de liberale

Økumenikk /

The Catholic Herald skriver om hva mange liberale har tenkt økumenikk bør være; å inngå kompromiss, å ikke være så nøye med sannheten etc. (Også mange konservative har latt seg lure av denne definisjonen, og dermed på feil grunnlag blitt svært negative til økumenikken.):

… the purpose of the Anglican-Roman Catholic International Commission, so far as the Church was concerned, was an agreement in which the Archbishop of Canterbury would once again become bishop of a historic see of the Church that Anglicans describe as «Roman Catholic». Unfortunately, participants on both sides of ARCIC glossed over the fact that doctrines of transubstantiation and infallibility are unchangeable: one can do no more than tinker with the language in which they are defined.

Indeed, both sides implied that they could offer what were, in fact, impossible concessions. Many, if not most, Anglicans are Protestants: their objections to Catholic teaching on the Eucharist and papal primacy are fundamental. ARCIC established some genuine common ground between the two bodies; but some of the convergence was illusory. And this was the case even before Anglicans took irreversible decisions to ordain women priests and (in many provinces) women bishops, too.

As a result of these latter developments, a tremendous gloom settled over the Church’s official ecumenists. It has taken Pope Benedict XVI to show us that ecumenical dialogue can achieve the long-awaited goal of corporate reunion by another route.

Father Z. skriver også om dette, og avslutter sin kommentar kraftfullt på denne måten: «Do not let liberal ecumenists define ecumenism. Do not accept their premises. Instead, take heart and guidance from the Pope of Christian Unity; Pope Benedict XVI.»

Økumenisk gudstjeneste på Lunden kloster

Økumenikk /

For noen dager siden leste jeg på katolsk.no om følgende arrangement:

«Onsdag den 20. januar, kl. 19.00, holdes det økumenisk bønnegudstjeneste på Lunden kloster. Den økumeniske bønnegudstjenesten har siden 1972 blitt feiret i forbindelse med ‘Bønneuken for kr isten enhet’, i samarbeid med Tonsen menighet. I år er det biskop Ole Christian Kvarme som holder preken. Det blir som vanlig kirkekaffe med underholdning etter gudstjenesten.»

Jeg var der i går – av tre grunner:

1. Jeg ville gjerne være med på et økumenisk arrangement i løpet av bønneuka for kristen enhet også i år.

I Bergen var jeg hvert år med på et par arrangementer i denne bønneuka – ganske vellykka må jeg si (og for økumenikk-skeptikerne som leser denne bloggen, så ble de gjennomført «helt etter boka»). Jeg husker med glede spesielt de 7 åra jeg deltok som katolsk prest på økumenisk gudstjeneste sammen med søstrene på Maria Minde (ved Handelshøyskolen i Bergen) og den lokale Biskopshavn menighet i Den norske kirke.

I Stavanger var disse møtene i januar litt mindre vellykka, og ble faktisk lagt ned. Men der klarte vi på den annen side å starte samlinger av pastorer i alle menigheter, som møttes et par ganger i semesteret.

2. Jeg vile gjerne besøke Lunden kloster – jeg hadde ALDRI i mine 15 år som katolikk vært der før.

I mine 14 1/2 førse år som katolikk bodde jeg på Vestlandet, og det er faktisk et stykke til Oslo – og når jeg en sjelden gang var i Oslo, hadde jeg alltid noe annet på timeplanen. Jeg tenkte litt på å være på Lunden under mine retretter før diakon- og prestevielsen, men valgte da heller Franciskus-søstrenes senter på Voss.

Det var hyggelig å være på Lunden i går, og få hilse på mange av søstrene – og jeg håper å få komme dit igjen, og bli bedre kjent med dem.

3. Jeg ville gjerne treffe biskop Kvarme.

Jeg ble kjent med Ole Christian Kvarme i 1977, da vi begge bodde i Israel; jeg var der i seks måneder (pluss en måned i april 1980), mens han var der til sammen ca 10 år. Siden har vi møtt hverandre av og til med nokså ujevne mellomrom, sist gang ved bisop Bernt Eidsvigs ordinasjon.

Jeg hilste i går også kort på den lokale sogneprest og prost, og bl.a. på professor Berge Furre – som jeg takka for «Soga om Lars Oftedal, 2 bd., 1990», ei bok som har betydd svært mye for min kirkeforståelse.

Om katolikkers forhold til ikke-kristne – Nostra aetate

Generelt, Teologi /

Alle kjenner til det andre Vatikankonsil, men hvor mange er det som leser dokumentene derfra? Jeg nevnte nylig konsilets dokument om økumenikken, og her vil jeg vise til dokumentet om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner. «Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» – «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965. (Alle dokumenter fra konsilet kan leses på norsk på katolsk.no.)

‘Nostra aetate’ skriver om at katolikker bør ha et best mulig forhold til alle mennesker, men samtidig må vi holde klart for oss at utgangspunktet her er ganske forskjellig fra det som gjelder i forholdet til andre kristne. Der sies det nemlig: «De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke … … blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren … »

Om forholdet til ikke-kristne sier konsilet bl.a.:
«1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. … …

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.»

Eksempel på hvordan liturgiske forandringer ble gjennomført på 70-tallet

Liturgi /

Jeg nevnte Father Stravinskas’ artikkel om den nye engelske oversettelsen av messen nylig. I denne artikkelen skriver han også noe interessant (og sjokkerende) om hvordan messeforandringene ble innført i USA på 70-tallet. Bl.a. måtte alle prestene tre påfølgende søndager i 1977 forklare menigheten hvorfor håndkommunion teologisk sett var å foretrekke – og prester som vegret seg mot å forklare dette (som de selv var dypt uenig i), ble visst truet med å bli suspendert. Slik skriver han (og bakgrunnen er at den nye engelske oversettelsen av messen også bør forberedes i menighetene):

Father Ryan writes that “before long the priests of this country will be told to take the new translations to their people by means of a carefully orchestrated education program…” The author makes such efforts sound almost sinister, but in my book he is simply describing the process of catechesis. I hope that this process will be better handled than the “carefully orchestrated education program” that followed the postconciliar liturgical changes. In 1977 priests throughout the country were required to preach for three consecutive weekends, not simply on the issue of Communion-in-the-hand, but on why it should be done. Many priests who balked at the historically inaccurate catechetical materials were harassed by liturgical directors and even threatened by bishops with suspension. It seems that many of those who pushed for the reforms are waking up to find their program repudiated and have now become conservatives, opposed to change.

Her er hele artikkelen.

Hva lærer Den katolske Kirke om økumenikk?

Økumenikk /

Det er med ganske mye forundring jeg på nytt oppdager at flere katolske lesere av denne bloggen ser ut til å ha svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet, dvs. å be og lese Biebelen sammen med andre kristne. Når de har problemer med noe så pass enkelt, lurer jeg på hvordan de stiller seg til Det annet Vatikankonsil, som bl.a. sier følgende i artikkel 3 av sitt dokument om økumenikk: Unitatis redintegratio:

3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn.

Tar man dessuten i øyesyn de faktorer eller positive elementer som til sammen gir selve Kirken vekst og liv, står det fast at noen, ja, mange og viktige blant dem også kan finnes utenfor den katolske Kirkes synlige grenser: Guds skrevne ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og en del synlige elementer. Alt dette, som har sitt opphav i Kristus og fører til ham, hører prinsipielt hjemme i Kristi ene Kirke.

Hos våre adskilte brødre utføres også ikke så få hellige handlinger som hører til den kristne religion. De er uten tvil egnet til virkelig å frembringe nådens liv – på forskjellig vis i henhold til den enkelte kirkes eller menighets situasjon -, og de må sies å være i stand til å åpne adgangen til frelsens fellesskap.

Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke.

Dette betyr ikke at våre adskilte brødre – enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn – besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for å synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.

En svært interessant artikkel om den nye engelske oversettelsen av messen

Liturgi /

I USA og delvis i England har (utrolig nok noen prester) sammen med lokfolk tatt initiativet til å prøve å forpurre den nye oversettelsen av messen til Engelsk. Jeg sysn det er utrolig, siden den nye og mer nøyaktige oversettelsen av messen er utført etter direktiv fra Vatikanet opg er nå blitt gogkjent av alle engelskspråklige bispekonferanser i hele verden. Nylig har Father Peter Stravinskas skrevet et interessant stykke i Jesuittenes tidsskrift «America» der omtaler dette, og også på en interessant måte kaster lys over hvordan den første oversettelsen, tidlig på 70-tallet, ble (så dårlig) som den ble. Han skriver bl.a.:

I was a freshman in high school when the “vernacularization” of the liturgy began and a junior in college seminary when the process reached its climax. Having majored in classical languages, I naturally was quite interested in the process and flattered when I was invited by the International Commission on English in the Liturgy (ICEL) to participate in the translation effort. Frankly, I was also surprised that someone of my thin experience had been asked to take part in a project that would influence the spiritual lives of millions of Catholics for decades to come.

When I first reviewed the translation guidelines sent by ICEL, I was disappointed. Ideology, it seemed, had taken precedence over accuracy. Anima was not to be rendered as “soul,” I was informed, because doing so would set up an unnecessary dichotomy between body and soul. No feminine pronouns were to be used for the church, and common words were favored over precise theological or liturgical vocabulary. The goal was to capture the general meaning of the text, rather than a faithful rendering of a rich and historically layered Latin prose. I tried to work within these parameters, but I found it difficult to do and still remain true to the original text. My translations were evidently unsatisfactory because, upon submitting them, I was politely but firmly uninvited from serving on the commission.

When the English Missale Romanum appeared in 1970, it was clear we had been handed a paraphrase instead of a translation. As a young priest required to use these texts, I quickly determined that something needed to be done to return to the people of God what Father Ryan dubs “their baptismal birthright” – that is, an English liturgy that seeks to convey all the depth, truth and beauty of the original Latin. By 1992, I had assembled a team of scholars who produced an alternative translation of the Ordinary of the Mass and presented that effort to the Bishops’ Committee on the Liturgy in Washington, D.C., and the Congregation for Divine Worship in Rome. Hostility was the response from Washington – copies of our draft were gathered and destroyed at the bishops’ meeting – while Rome expressed a guarded interest in our project.

Ultimately, the Holy See came to the realization that many of the vernacular translations of the liturgy were problematic. (English was not the only example, just one of the more egregious.) In 2001 the Congregation for Divine Worship promulgated Liturgiam Authenticam setting forth a coherent philosophy of translation. The document called for revised translations in keeping with these norms and the establishment of an oversight committee, Vox Clara, to ensure the fidelity of future translations. … …

Les hele artikkelen her.

‘70-tallstrend’ inntar Den norske kirke – de går motsatt vei i forhold til katolikker og ortodokse

Liturgi /

Vårt Land fortsetter sin artikkelrekke om liturgien – fra sist uke, der de skrev om katolikkenes ryddesjau. Nå vurderer man Den norske kirkes planer om liturgiforandringer, og Ole martin Stamnestrø (jeg har skrevet om ham og hans oppgave bl.a.a HER, HER og HER).

«Stående mottakelse av nattverden. Brød istedenfor oblater. Alterbord plassert midt i rommet. Selv står presten vendt mot folket. Oldkirken som det store idealet. Større valgmuligheter for menighet og prest i avviklingen av det som er selve hjertet i kirkens liv: gudstjenestefeiringen.

Dette er noen av de viktigste endringene som er foreslått i forbindelse med den nært forestående gudstjenestereformen i Den norske kirke. De minner mye om det Den anglikanske kirke gjorde i sine reformer i 1980 og 2000, og ikke minst hva Den romersk katolske kirke gjorde for ganske nøyaktig 40 år siden. sier en av Norges fremste liturgieksperter, Ole Martin Stamnestrø.

Men det har skjedd mye innen den liturgiske forskningen siden den gang, påpeker Stamnestrø, som har doktorgrad i liturgikk fra Universitetet i Oxford og i dag studerer ved St. Eystein katolske presteseminar. … …

Det viser seg at det som var populært på 70-tallet, og gjerne var begrunnet ut ifra en oldkirkelig praksis, ikke var så entydig som man den gang trodde, påpeker Ole Martin Stamnestrø.

Det er mye godt med «tilbake til oldkirken»-bevegelsen. Men i en katolsk og ortodoks liturgisk tradisjon blir det problematisk hvis det fører til at vi slår en strek over den praksisen som har utviklet seg siden. Vi regner jo med at Den Hellige Ånd har ledet oss i århundrene mellom også, sier Stamnestrø.»

(Stamnestrø sier så videre at Den norske kirke selvsagt gjøre som de vil med sin liturgi, ut fra sine egne teologiske forutsetninger. Deretter avsluttes Vårt Lands artikkel slik:

«Den katolske kirke er «verdenskirken», og liturgien er noe som kommer til oss «ovenfra». Da er lokal tilpasning og valgfrihet mer problematisk enn hvis man har en protestantisk kirkeforståelse, hvor liturgien kommer «nedenfra».

– Var det protestantisk tankegods som slo inn med 2. Vatikankonsil?

Det ble jo ikke begrunnet med at det var protestantisk men at det var oldkirkelig. Ratzinger har gitt uttrykk for at det avslører en mer protestantisk kirkeforståelse enn man til da hadde vært vant til. Samtidig har det også innen den katolske kirke vært åpent for variasjon, for tanken om liturgiens objektivitet forutsetter ikke en uniformitet. Men jo nærmere man kommer sentrum i liturgien, nattverden, desto viktigere blir det objektive aspektet. For a sette det helt på spissen: At man kan ha en valgfri form på inngangssalmen er en ting, men valgfrie innstiftelsesord er noe ganske annet.»

“Be om full enhet mellom alle kristne”

Økumenikk /

Vi har så vidt begynt på den årlige bønneuka for kristen enhet, og pave Benedikt nevnte dette under sist søndags Angelus-bønn med følgende ord (fra Zenit):

I would like to note that tomorrow the traditional Week of Prayer for Christian Unity begins. Every year it constitutes, for believers in Christ, a propitious time to revive the ecumenical spirit, to meet each other, to get to know each other, to pray and reflect together. The biblical theme, taken from the Gospel of St. Luke, echoes the words of the risen Jesus to the apostles: “You are witnesses of these things” (Luke 24:48). Our proclamation of the Gospel of Jesus will be much more credible and effective the more that we are united in his love, as true brothers. Thus, I invite parishes, religious communities, ecclesial movements and associations to pray unceasingly, in a special way during Eucharistic Celebrations, for the complete unity of Christians.

Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til). Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags «parallell-messe» mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009), men hvordan kan katolikker være negative til økumenikk slik den forklares og praktiseres av vår Kirkes øverste leder, pave Benedikt? I år ber han oss spesielt når vi feirer messen, om «å be for full enhet mellom alle kristne».

Pave Benedikt besøker Romas synagoge

Generelt, Katolsk /

Jeg skal prøve å skrive litt mer om dette, men så langt kan jeg i alle fall melde at pavens besøk søndag ettermiddag i Romas store synagoge var svært vellykka. Media som hadde skrevet mye om problemene i forb. med besøket hadde bomma ganske grovt (les mer om det HER), og paven holdt en svært grundig og interessant tale ved anledningen (les en del av den HER). Se gjerne også flere bilder fra besøket HER.

Forandret katolikkene liturgien som en økumenisk gest overfor protestantene?

Liturgi /

Jeg leser nå Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?», og der kom jeg over en samtale (store deler av boka er lagt opp som en samtale mellom to personer) om det var for å blidgjøre protestantene at katolikker etter konsilet ønsket å tone ned offeraspektet i messen. Jeg har selv alltid ment at det ikke kan ha vært en slik direkte forbindelse; at det må ha vært andre ting som har gjort at forandringene kom, forandringer som likevel i praksis har svekket katolikkers forståelse av at messen er et offer båret fram for Gud. Teksten under er fra s 58-61 i Kociks bok:

R.: It is unlikely that anyone preoccupied with transubstantiation would want to devise a rite acceptable to Protestants. Yet you allege that the new Mass was created precisely for that purpose.

T: You are missing the point. The Real Presence of the Lords Body and Blood under the species of bread and with the Eucharist as sacrament is but one dimension of the Eucharistic mystery. The Eucharist is first and foremost the sacrifice of the Cross, re-presented sacramentally on the altar. When this is forgotten or obscured, the Mass is viewed simply as a ceremony for producing the Blessed Sacrament, and not as the means that Christ gave us in order to unite ourselves with him in the very act by which he redeemed the world. I fear that this truth is simply unknown to marry, if not most, Catholics today:

Even among the older generations the indications are that any concept of the Mass as being offered is limited to the sense in which any act of worship or piety – for example a decade of the Rosary – can be offered for a certain intention. The fact that Christ our Mediator has given to His Church a perpetual means by which we can make our own effective offering of His sacrificial death through the ministry of the ordained priesthood is fast fading from consciousness.

In their ecumenical zeal, the architects of the new Mass muted the theology of sacrifice by decimating the Tridentine Offertory. …

Forandret katolikkene liturgien som en økumenisk gest overfor protestantene?Les mer »

Folk forteller om hvordan de vurderer den nye og den gamle formen av messen

Liturgi, TLM /

Father Z har bedt folk skrive inn til ham (og gjerne legge litt arbeid i det de skriver, og si hvor gamle de er) og fortelle om hvordan de vurderer den tradisjonelle latinske messen i forhold til den moderne. Disse brevene kan leses HER, HER og HER – til sammen ca 75 stk, mest fra nokså unge mennesker.

Det virker som Father Z her har klart å få en hel del ferske inntrykk publisert, for dette er ikke typiske blogkommentarer. Dessuten virker det som brevene i hovedsak støtter den nye messen feiret på en verdig måte; absolutt versus Deum og gjerne med mye latin. Men i USA feires få messer særlig verdig (det er en alvorlig påstand, men det er faktisk mitt inntrykk), så ofte vil den tradisjonelle messen være folks førstevalg. Under tar jeg meg noen få utdrag, som jeg selv syns er representative:

I have attended a number of “old Masses” since then (from Low to Solemn High) and have always enjoyed the experience, especially when the music is well done and the parts of the Mass are in Gregorian Chant. As for which Mass I prefer, I suppose, if I had to make a choice, I would prefer the Novus Ordo ad orientem in Latin (with the readings and Prayers of the Faithful in the vernacular) over Mass in the Extraordinary Form, probably because it is the form I am more familiar with. …. ….

I have come to find that I prefer the Ordinary Form of Mass, when done reverently and carefully, to an equally well done Extraordinary Form Mass. That said, I am glad to have the EF Mass around and available. …. ….

At first, it t took about a month or two to get used to it because it seemed so strange and different to me. But little by little I came to love it very much. I like that the priest is leading us, facing God, at the head of the congregation and not looking at us. …

Folk forteller om hvordan de vurderer den nye og den gamle formen av messenLes mer »

Ego te baptízo in nómine Pa + tris, et Fí + lii, et Spíritus + Sancti.

Liturgi, TLM /

I går hadde jeg min andre barnedåp etter det tradisjonelle latinske ritualet. Det skiller seg (bortsett fra språket) fra det nye ritualet mest ved den lange forberedelsen – svært mange bønner og flere eksorsismer – før dåpen. Etter dåpen er det så tre ting som skjer (som i dag – salving med hellig krisma, det hvite dåpskledet/-kjolen og dåpslyset), og så avsluttes seremonien ganske raskt, i det presten sier: N. Vade in pace, et Dóminus sit tecum.

Under har jeg tatt med trosbekjennelsen, selve dåpen, og salvingen med hellig krisma – hele ritualet kan leses på latin og norsk HER.

N. Credis in Deum Patrem omnipoténtem, Creatórem cæli et terræ?
R. Credo.
Credis in Jesum Christum, Fílium ejus únicum, Dóminum nostrum, natum, et passum?
R. Credo.
Credis et in Spíritum Sanctum, sanctam Ecclésiam cathólicam, Sanctórum communiónem, remissiónem
peccatórum, carnis resurrectiónem, et vitam ætérnam?
R. Credo.
N. Vis baptizári?
Respondet patrinus: Volo.

N. Ego te baptízo in nómine Pa + tris, (fundit primo) et Fí + lii, (fundit secundo) et Spíritus + Sancti (fundit tertio).

Deus omnípotens, Pater Dómini nostri Jesu Christi, qui te regenerávit ex aqua et Spíritu Sancto, quique dedit tibi remissiónem ómnium peccatórum (hic inungit), ipse te líniat + Chrísmate salútis in eódem Christo Jesu Dómino nostro in vitam ætérnam. R. Amen.

Pave Benedikt skal besøke Romas synagoge

Katolsk /

I morgen skal pave Benedikt besøke Romas synagoge, men Vårt Land skriver at besøket ikke vil bli helt uten problemer:

Søndag blir det storfint besøk i Romas største synagoge. Ikke alle setter pris på det. Giuseppe Lara, leder for det italienske rabbinerrådet, har ingen planer om å kaste glans over arrangementet. Han holder seg hjemme i protest mot Den romersk-katolske kirkes pågående prosess med å gjøre Pius XII, pave under 2. verdenskrig, til helgen. ….

Synagogebesøket splitter det jødiske samfunnet i Roma. Romas ledende rabbi Riccardo de Segni mener Lara reduserer besøkets viktighet ved kun å snakke om hva som skiller de to gruppene, samt Pius XII og hans handlinger under 2. verdenskrig.

De Segni sier at kanoniseringen av Pius kommer til å bli et sentralt tema når paven kommer på besøk søndag. Det må være mulig å ha en dialog selv om vi har ulike overbevisninger, sier han.

Kanskje er problematiseringen av besøket litt unødvendig, slik ser i alle fall pavens program ut, ifølge Zenit.org:

During his visit to the Jewish community of Rome this Sunday, Benedict XVI will honor the more than 1,000 victims of the Nazi deportation of 1943.

His first stop will be at the plaque that recalls the Oct. 16, 1943, raid ordered by SS commander Herbert Kappler of occupied Rome, at the request of Berlin. More than 1,000 Roman Jews were arrested and deported to Auschwitz. Only 16 people, among them one woman, were able to return. The Holy Father will place flowers before the plaque honoring those victims.

The next stop on the Pontiff’s program is to honor another victim of violence: a child who was killed in the 1982 terrorist attack on the synagogue. Stefano Tache, age 2, lost his life in that attack; 37 others were wounded.

Benedict XVI will be received at the foot of the stairs of the synagogue by Grand Rabbi Riccardo Di Segni. As they enter the synagogue, the choir will sing Psalm 126 and the Holy Father will greet civil authorities. After discourses from the presidents of Rome’s and Italy’s Jewish communities and the grand rabbi, the choir will intone Psalm 133. Then the Pope will give his address. Before he returns to the Vatican, the Pontiff will meet privately with the grand rabbi and will also visit the Jewish Museum.

(Les også om mitt besøk i synagogen for noen få år siden – HER.)

En litt lærd diskusjon om “reform av reformen”

Liturgi /

Jeg har skrevet noen ganger tidligere om boka til John F. Baldovin, SJ: “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” – ei bok som altså ikke er enig i kritikken av dagens katolske liturgi. Før jeg gjorde meg helt ferdig med hans bok, tar jeg med noe av hans vurdering av neste bok “jeg kaster meg over”: Thomas Kocik, The Reform of the Reform? A Liturgical Debate: Reform or Return? – Ignatius Press 2003.

Certainty one of the phrases most frequently employed by the critics has been the idea of a «reform of the reform.» It has been championed by Klaus Gamber, Joseph Ratzinger, Joseph Fessio, Aidan Nichols, Laszlo Dobszay, Thomas Kocik, the Adoremus Movement in general, and others. Each of these critics proposes a program for reforming the reform, and all of the programs share a family resemblance. In this final section of this part I would like to take a look at one of these proposals. ‘

Much of Thomas Kocik’s book, The Reform of the Reform? consists of a debate between a proponent of the «reform of the reform» party and traditionalist who insists on returning to the pre-Vatican II Missal tout court. … … Kocik provides a number of appendices. Among them is a proposal for a reform of the reform by Brian Harrison. It is based on the arguments of Klaus Gamber – here is what he proposes:»

1. The retention of Latin for everything in the Mass except for the readings, prayer of the faithful, and proper prayers and chants (Collects, Introits, etc.)

2. Retention of only the Roman Canon-somewhat adjusted to include an epiclesis and with a sung doxology and elevation at the end. Also some of the signs of the cross removed

3. Retrieval of all the offertory prayers of the 1962 Missal

4. Return to the proper prayers of the 1962 Missal

5. Offertory prayers and Roman Canon recited in a low voice

6. Communion to be received kneeling and on the tongue

7. Elimination of extraordinary ministers of the Eucharist, a practise he calls the «clericalization» of the laity

8. Eastward orientation of the priest

As I have already stated, these eight proposals are fairly representative of what most of the critics think would be a better eucharistic liturgy. Let us address them one by one:

1. We have already seen that, within a few years of the council, the vast majority of the world’s bishops were requesting that the entire liturgy be translated into the vernacular. … …

At the same time, for the sake of tradition, and in multilingual and multinational assemblies, it would be helpful for everyone to learn some of the basic Latin chants as well as some traditional hymns like the Salve Regina and Pange Lingua. It can be very stirring to sing Credo III or the Lord’s Prayer in an international setting.

2. It is true that SC did not envisage multiple eucharistic prayers in the reformed rite. …

En litt lærd diskusjon om “reform av reformen”Les mer »

Kardinal Llovera uttaler seg i et langt intervju om Kirkens liturgiske utvikling

Liturgi /

For noen dager siden ble (den spanske) kardinal Antonio Cañizares Llovera, leder av vatikanets Liturgi-departement (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) intervjua i den italienske avisa Il Foglio, og sa mange interessante ting om hvordan han (og Vatikanets liturgiske ledelse vil man derfor tro) tenker om liturgiske spørsmål. Jeg tar med et lite utdrag av intervjuet (med mine egne uthevninger):

I think the Motu Proprio has a great value in and of itself, for the Church and for the liturgy. Although some regret this — judging from the reactions that have arrived and which continue to arrive — it is right and necessary to say that the Motu Proprio is not a step back nor a return to the past. It is to recognize and accept, with simplicity, in all its breadth and history, the great treasures of the tradition, which has in the liturgy its most genuine and profound expression. The Church cannot afford to disregard nor give up the treasures and rich legacy of this tradition contained within the Roman Rite. It would be a betrayal and denial of herself. We cannot abandon the historical legacy of the Church’s liturgy, nor desire to establish everything from anew – as some would claim – without amputating the body of the Church.

Some understood the conciliar liturgical reform as a rupture, and not as an organic development of the tradition. In those years after the Council, «change» was an almost magical word; it was necessary to change that which had been, to the point of forgetting it; everything new; it was necessary to introduce newness after a human work and creation. We cannot forget that the post-conciliar liturgical reform coincided with a cultural climate intensely marked and dominated by a conception of man as ‘creator’ which hardly goes well with a liturgy which, above all, is the action of God and His priority, a «right» of God, the worship of God and also the tradition which we receive and we are given once and forever. The liturgy is not of our doing, it is not of our making, but this conception of man as ‘creator’ leads to a secularized vision of everything, where often, God does not have a place; this passion for change and the loss of tradition has not yet been surpassed.

And this, in my opinion, among the other things, has meant that some saw the Motu Proprio with much distrust or that they dislike welcoming it and implementing it, re-visiting the great wealth of the Roman liturgical tradition which we cannot squander, or seeking and accepting the mutual enrichment between the two forms of the one Roman rite, “ordinary” and “extraordinary”. The Motu Proprio, Summorum Pontificum, is of great value which we should all appreciate has not only to do with the liturgy, but with the whole of the Church’s being and what it means to tradition, without which the Church is converted into a changing human institution, and of course, also has an application to the reading and interpretation that is made of Vatican II. When one reads and interprets it in the light of rupture or discontinuity, one does not understand anything of the Council and distorts it. For this reason, as the Pope indicates, only a “hermeneutic of continuity” leads us to a right and correct reading of the Council, and to a knowledge of what it says and teaches as a whole, and particularly in the Constitution of the Sacred Liturgy, Sacrosanctum Concilium, which is inseparable, furthermore, from that same whole. The Motu Proprio, therefore, also has a very significant value for the communion of the Church.

Les gjerne hele intervjuet (på engelsk) HER – på italiensk HER.

Ola Tjørhom har på nytt kritisert min blog

Data/blogg, Katolsk /

Jeg ble nylig tipset av noen venner, om at siste nummer (nr. 4 2009) av tidsskriftet Kirke og Kultur hadde omtalt bloggen min over flere sider – og ikke særlig positivt. I forgårs leste jeg så artikkelen om katolsk blogging, der Ola Tjørhom omtalte min og to-tre andre katolske blogger på en lite fordelaktig måte. Etter å ha lest hans innlegg har jeg konkludert med at dette ikke handler så mye om blogging, som om noen katolske bloggers kritikk av Tjørhoms artikler om «betongkatolisisme» i Morgenbladet og St Olav tidsskrift våren 2009, og at noen av oss uttrykker synspunkter Tjørhom ikke liker.

Her er en del av Tjørhoms kritikk av min blog, med mine egne kommentarer uthevet [slik]. (Se også omtale og kritikk av Tjørhoms artikkel om «betongkatolisisme» i Morgenbladet i mars 2009, og senere i St Olav – og vår debatt om katolsk blogging i St Olav i juni.)

Oddvar Moi – om den «vidunderlige tradisjonelle messen»

Pastor Oddvar Moi har bakgrunn fra Den evangelisk-lutherske frikirke [Jeg er oppvokst i Den norske kirke, akkurat som han selv, og var bare en kortere periode medlem av Den evangelisk lutherske frikirke – og det bør Tjørhom vite.], men er nå kapellan i St. Hallvard katolske menighet i Oslo. … Det er flere grunner til at denne bloggen er viktig: Den har et seriøst sikte, den driftes av en ordinert prest, og det virker som om den har forholdsvis mange besøkende.

… I det siste har imidlertid oppmerksomheten i stadig sterkere grad blitt rettet mot liturgiske emner – som en til tider overveldende propaganda for den førkonsiliære «tradisjonelle latinske messen» (TLM), messefeiring mot øst (ad orientem) med prestens rygg vendt mot menigheten, gjenopptakelse av skikken med sakramentsandakter [Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet om sakramentstilbedelse, men dette har vår biskop bedt alle menigheter gjennomføre minst én gang hver uke.] osv. De endeløse diskusjonene om liturgiske formaliteter tyder på at slikt betraktes som livets lykke på bloggerhold. [Her må Tjørhoms språk kunne kalles ganske tendensiøst.] 29. september kunne pastor Moi berette at det hadde funnet sted en «vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle». Et annet oppslag fra samme dag handler om «Pave Benedikts forfriskende og ortodokse forkynnelse». [En naturlig ting å skrive om for en katolsk prest.] Noen uker tidligere får vi vite at den gode pastoren «har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti» (3. september). [Jeg knyttet dette til KrFs standpunkt til livets ukrenkelighet, vår biskop gjorde for øvrig det samme før valget.] Mens arme pater Richard McBrien ved Notre Dame University~ en av vår tids mest respekterte katolske teologer, blir avfeid som representant for en type «liberal teologi» som «jeg allerede hadde fått nok av i mine teologiske studier i Oslo» (9. september). [Jeg holder fast på min kritikk av McBriens teologi.]

I et større innlegg drøfter pastor Moi det stadig mer altoverskyggende spørsmålet om «hvordan [en prest] kan/ bør feire messen» (19. september). Her understrekes bl.a. følgende: Når presten går inn i kirken: Hendene holdes samlet foran brystet … Moi presenterer ellers detaljerte retningslinjer for hendenes plassering gjennom hele messen. … … [Muligens var dette en for personlig beskrivelse, for detaljert, og et for presteinternt tema.]

Pastoren er videre opptatt av tiltak for å fremme en korrekt mottakelse av nattverden: «Utdeling av kommunion: … jeg er nok blitt mer nøye med at folk spiser hostien før de forlater mitt synsfelt, om de mottar i hånden. Det hender faktisk ganske ofte at jeg må minne folk om dette, eller i verste fall gå etter dem.» Noe har kanskje gått meg hus forbi her. Men det kan vel diskuteres hvor «verdig» det er med en prest som under kommunionen renner etter folk som ikke tar i mot sakramentet akkurat som han vil. [Her bommer Tjorhom ganske grovt. Reglene sier svært tydelig at hostien skal konsumeres umiddelbart, og ikke tas med bort fra presten, ned i benken osv – og slike svært alvorlige misbruk at kommunionen skjer dessverre oftere en mange tror.] [Slik er reglene – Redemptionis Sacramentum, 2004 #92: … if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, … special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.]

Jeg har sans for forsøk på å bevisstgjøre om og utnytte kirkens tegnspråk. Problemet med fokuseringen på liturgiske formalities og technicalities er imidlertid at messens grunnleggende fellesskapsdimensjon står i fare for å koke bort i kålen. [Er det dette som kalles ”a cheap shot”?] Dette bekreftes vel [Men disse to tingene henger vel ikke sammen?] – indirekte – av Moi selv, når han i en kritisk kommentar til Morgenblad-kronikken min hevder at «vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned» (14. mars, med reprise 22. april). …

Jeg skal ikke bruke mye tid på Mois anonyme bloggerkompiser. De deler imidlertid pastorens glødende entusiasme for TLM, den «tradisjonelle latinske messen». Messefeiring versus populum (mot folket) vekker hoderystende forakt – for Gud Skaperen finnes tydeligvis ikke over alt og slett ikke i oss, han har slått seg ned i «øst». [Tendensiøst igjen.] Videre blir ikke bare avvik fra de betongkatolske direktivene, men også spede forsøk på å forsvare kirkens lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil avfeid som uttrykk for manglende katolsk integritet. [Her er det igjen ting Tjørhom leser inn i tekstene.] Alle former for «politisk korrekthet» – som jo i mange tilfeller hører med til grunnlaget for vår sivilisasjon, betraktes langt på vei som endetidstegn, og det rike kulturelle mangfoldet som Den katolske kirke her til lands har blitt velsignet med, framstilles som et tungt kors. [Det er svært urettferdig å påstå at Trond er negativ til våre mange innvandrergrupper, men han mener at latinske messer kunne ha redusert behovet for messer på så mange språk.]Se bare hva Trond har å melde om saken 7. mai, 2009:
” Med på dette lasset kommer det sikkert enda nier om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc. Latin hadde løst problemet med messer … …

Maria (kvinnelige katolske bloggere har tydeligvis en forkjærlighet for å opptre under bibelske dekknavn) slår til med følgende columbi egg: ”Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blogg, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfordring til p. Oddvar: Lingua, latina est bona!” [Denne kommentaren misforstår Tjørhom fullstendig. Maria er ironisk her; og det vil alle vite som har lest andre av hennes kommentarer.]

Min hovedinnvending mot Mois blogging går ikke på at han kritiserer meg, [Men denne artikkelen handler ikke i det hele tatt om at jeg kritiserer Tjørhom.] det har han selvsagt full rett til. Men jeg reagerer på at han bare unntaksvis presenterer kritiske korrektiver i forhold til de utfallene mot kirkens lære fra Vaticanum II og gjeldende messeordning som stadig dukker opp på bloggen hans [Bloggen min kritiserer ikke Vaticanum II, og de få gangene noen kommentarer har gjort det, har jeg reagert. Gjeldende messeordeningen kritiseres ikke, selv om noen mener den gamle ordningen er bedre; men det reageres noen ganger når prester tar seg friheter som ikke er tillatte.]. Og når han lar hatske angrep på meningsmotstandere florere i kommentarspaltene, [Tjørhom har her ikke nevnt eksempler på noen hatske kommenterer.] oppfatter jeg det som trist. En prest kan ikke fungere som passivt mikrofonstativ for slikt. [Jeg strammet inn kommentarene en del for ca 9 måneder siden, så denne avslutningen av Tjørhoms omtale av min blog er ikke korrekt.]

Msgr. Guido Marinis foredrag sist uke: Introduction to the Spirit of the Liturgy

Katolsk, Liturgi /

I Roma ble det sist uke arragert en prestekonferanse/ -retrett, der bl.a. tre store messer og to høytidelige vespere ble feiret – av de tre messene var to Novus ordo og én en tradisjonell latinsk pontifikal høymesse, og av vesperne var én gammel og én ny form. (Jeg syns at det i seg selv gir et viktig signal; at messens gamle form stadig blir mer normal.)

Under denne konferansen holdt så pave Benedikts seremonimester, msgr. Guido Marini, et foredrag om liturgiens ånd 6. januar. Det var et interessant foredrag, men det er sannsynligvis hans posisjon i Kirken, som har gjort at foredraget er blitt lagt så mye merke til (bl. i Vårt land, SE HER). Foredraget kan i sin helhet leses her, men under kan man se et lite utdrag:

I propose to focus on some topics connected to the spirit of the liturgy and reflect on them with you; indeed, I intend to broach a subject which would require me to say much. Not only because it is a demanding and complex task to talk about the spirit of the liturgy, but also because many important works treating this subject have already been written by authors of unquestionably high caliber in theology and the liturgy. I’m thinking of two people in particular among the many: Romano Guardini and Joseph Cardinal Ratzinger.

One the other hand, it is now all the more necessary to speak about the spirit of the liturgy, especially for us members of the sacred priesthood. Moreover, there is an urgent need to reaffirm the “authentic” spirit of the liturgy, such as it is present in the uninterrupted tradition of the Church, … Can one truly speak of a Church of the past and a Church of the future as if some historical break in the body of the Church had occurred? Could anyone say that the Bride of Christ had lived without the assistance of the Holy Spirit in a particular period of the past, so that its memory should be erased, purposefully forgotten?

Nevertheless at times it seems that some individuals are truly partisan to a way of thinking that is justly and properly defined as an ideology, or rather a preconceived notion applied to the history of the Church which has nothing to do with the true faith.

An example of the fruit produced by that misleading ideology is the recurrent distinction between the preconciliar and the post conciliar Church. Such a manner of speaking can be legitimate, but only on condition that two Churches are not understood by it: one, the pre Conciliar Church, that has nothing more to say or to give because it has been surpassed, and a second, the post conciliar church, a new reality born from the Council and, by its presumed spirit, not in continuity with its past. This manner of speaking and more so of thinking must not be our own. Apart from being incorrect, it is already superseded and outdated, perhaps understandable from a historical point of view, but nonetheless connected to a season in the church’s life by now concluded.

Does what we have discussed so far with respect to “continuity” have anything to do with the topic we have been asked to treat in this lecture? Yes, absolutely. The authentic spirit of the liturgy does not abide when it is not approached with serenity, leaving aside all polemics with respect to the recent or remote past. The liturgy cannot and must not be an opportunity for conflict between those who find good only in that which came before us, and those who, on the contrary, almost always find wrong in what came before. … …

I will not pretend to plumb the depths of the proposed subject matter, nor to treat all the different aspects necessary for a panoramic and comprehensive understanding of the question. I will limit myself by discussing only a few elements essential to the liturgy, specifically with reference to the celebration of the Eucharist, such as the Church proposes them, and in the manner I have learned to deepen my knowledge of them these past two years in service to our Holy Father, Benedict XVI. He is an authentic master of the spirit of the liturgy, whether by his teaching, or by the example he gives in the celebration of the sacred rites.

If, during the course of these reflections on the essence of the liturgy, I will find myself taking note of some behaviours that I do not consider in complete harmony with the authentic spirit of the liturgy, I will do so only as a small contribution to making this spirit stand out all the more in all its beauty and truth.

1. The Sacred Liturgy, God’s great gift to the Church.

….. ….

2. The orientation of liturgical prayer.

….. ….

3. Adoration and union with God.

….. ….

4. Active Participation.

….. ….

5. Sacred or liturgical music.

….. ….

At this point I would like to conclude the discussion. For some years now, several voices have been heard within Church circles talking about the necessity of a new liturgical renewal. Of a movement, in some ways analogous to the one which formed the basis for the reform promoted by the second Vatican Council, capable of operating a reform of the reform, or rather, one more step ahead in understanding the authentic spirit of the liturgy and of its celebration; its goal would be to carry on that providential reform of the liturgy that the conciliar Fathers had launched but has not always, in its practical implementation, found a timely and happy fulfillment.

There is no doubt that in this new liturgical renewal it is we priests who are to recover a decisive role. With the help of our Lord and the Blessed Virgin Mary, mother of all priests, may this further development of the reform also be the fruit of our sincere love for the liturgy, in fidelity to the Church and the Holy Father.

Msgr. Guido Marini
Pontifical Master of Liturgical Ceremonies

Vårt Land skriver om “Katolsk ryddesjau”

Katolsk, Liturgi /

Vårt Land skriver i dag om hvordan Den katolsk Kirke nå holder på å snu mht hvordan liturgien skal feires. Det er en grei artikkel der det meste av fakta er korrekt, men først undret jeg meg litt over hvorfor de skriver om dette akkurat nå. Så ser jeg at de refererer til hva pave Bendikts seremonimester, msgr. Guido Marini, sa på en presteretrett i Roma sist uke. Han sa egentlig ikke noe nytt der, men jeg skal lese det han sa på nytt og legge ut noe om det på bloggen. (De refererer forresten også til den tradisjonelle messen i København sist søndag – se HER.)

Her er innledninga til VL’s artikkel (som ikke er lagt ut på nett):

«Sakte, men sikkert har det skjedd et kulturskifte i det katolske Vesten. Latin og «mystikk» får sin renessanse. Fra øverste hold artikuleres en stadig mer samtidskritisk linje.

Er det fordi kirkens ledere har fatt tenkt seg om, og funnet ut at reformene som fulgte 2. Vatikankonsil var for voldsomme? Er det fordi folk flest er blitt mer konservative og glade i «gammeldagse» kulturuttrykk? Eller handler det rett og slett om at sekstiåtteme er blitt pensjonister, og at barna til de mest kulturåpne ikke gidder å engasjere seg i kirken?

Ny gudstjenesteordning ble tatt i bruk fra 1. søndag i advent 1969. Den betød slutt på at prestene snakket latin og forrettet nattverden mens de mumlet noe med ryggen mot menigheten. En undersøkelse fra tankesmia Cara viser riktignok at andelen av kirkemedlemmene som har noen synspunkter på om de foretrekker den gamle messen, er blitt langt mindre enn for 25 år siden.

Til gjengjeld er de som har synspunkter blitt stadig mer høylytte. Og miljøene får gjennomslag. Flere enn de mest erkekonservative insisterer på å vende tilbake til tiden før liturgireformen. Ryktene om at en reform av liturgireformen er på gang, skjøt fart igjen forrige uke. Da oppfordret Vatikanets seremonimester Guido Marini til en ny reform, og beklaget samtidig hva han mente var omfattende misbruk av liturgiske regler i presteskapet:

– Det er ikke vanskelig å innse hvor langt unna liturgiens ekte ånd noen atferdsmåter er, sa Marini. Han presiserte at liturgien «ikke er gitt oss for at vi selv kan sette den under personlig fortolkning». … … »

Skroll til toppen