Vårt Land har i dag et stort oppslag om at det går dårlig med bønneuka om kristen enhet. I Oslo er det visst bare ett arrangement i Trefoldighetskirka og én gudstjeneste på Lunden kloster som er igjen. I Oslo har «Bønn for Oslo» overtatt, sier VL, men det er kanskje mer korrekt å si at «Bønn for Oslo» er en ny form for den bønneuka den evangeliske alliansen tidligere stod for – som i Norge alltid var ei uke før den internasjonale bønneuka for kristen enhet.
Slik skriver VL:
» – Jeg fikk ingen med meg, så vi måtte droppe det i år, sukker Jacob Frode Knudsen, sogneprest i Den norske kirke i Bergen. Selv reiste han på ferie til Gran Canaria i bønneuken.
– Hadde det ikke vært for at vi har andre fellesarrangementer, ville jeg synes at dette var en eneste stor tragedie, sier Jorunn Wendel. Hun var med på å sette fart i Bønneuken for kristen enhet på 60-tallet. I dag er hun metodistprest i Fredrikstad og forteller at arrangementet også ligger dødt i den folkerike Glomma-regionen. …
– Jeg tror vi trygt kan si at det har skjedd en vridning i oppmerksomheten om økumenikk de siste årene, sier Ørnulf Steen, generalsekretær i Norges kristne råd.
Han vil ta sin del av skylden for at bønneuken for kristen enhet ligger nede:
– Vi ser at vi kunne gjort mer i Norges kristne råd, og vi leter stadig etter gode måter å stimulere lokalmenighetene på. … »
Personlig var jeg for ca 20 år siden hvert år med på (allianseøkumenikkens) «fellesmøter» – der katolikkene vanligvis ikke var invitert. Også på disse møtene var det noe uklart hva målet var. For meg var (og er fortsatt) hovedpoenget at vi kristne kunne komme sammen noen ganger hvert år, dele det vi hadde sammen (bibellesning og bønn), og bli kjent. Men fra noen menigheter hørte vi, at hvis ingen ble frelst på møtene (dvs. kom fram under innbydelsen, og ba ‘syndernes bønn’), da var møtet mislykket.
Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.
Pastor Oddvar sier: «Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.»/i>
Enig i og støtter pastor Oddvar i hans konklusjon. Den store enighet mellom kristne tror jeg aldri vi oppnår i denne verden. Til det er avstandene og egeninteressene for store. Det begynte allerede så smått i apostlenes tid og har stadig eskalert.
Men engang skal vi kunne legge all strid og egeninteresse bak oss. Maran Ata !