Vårt Land hadde tidligere denne uka en interessant artikkel om dagens religiøse virkelighet, skrevet av Marianne Lystrup. Der påpeker hun at mens sekulære mennesker gjerne lar seg inspirere av det åndelige i vår tid (på sine egne premisser), sliter den organiserte kristendommen. Hun finner utgangspunktet for dette hos Luther, som ba folket lese og tolke Bibelen selv, fører det videre til bl.a. pietismens personlige kristentro, helt fram til dagens koldtbord-virkelighet. Hun avslutter så sin artikkel med alternativet til disse personlige, religiøse variantene – som er Den katolske Kirke:
… Som en motsats til den moderne selvbetjeningstroen, står den katolske kirke der som en mastodont og holder på sitt: Sine håpløst umoderne regler, og sine formynderske dogmer. Men de har også et tilbud som nesten er for godt til å være sant: En katolikk i sjelenød kan lene seg til kirken, sin mor, og be henne tro for seg. Det er en nådens favn som kan være god å krype inn i, når tidene er harde, og man selv ikke finner troens frø i sitt hjerte.
For den svimlende friheten som ligger i en tro man selv er fullt og helt herre over, har en kjip bakside: Ansvar. Ansvar for å skille mellom godt og dårlig, mellom juks og ekte vare på religionens koldtbord. Det kan være tungt å bære helt alene. Dessuten er jo en ikke ubetydelig side av religion, at mennesket finner sin plass i en sammenheng som er større enn det enkelte menneske.
Hvis du venter på en konklusjon her, så må jeg skuffe deg. Jeg har ikke tenkt å anbefale hverken dogmefavnen i St. Olav, inderlighetens Betel eller noen av de andre mulighetene vi har. Og jeg vil i hvert fall ikke anbefale alternativmessa som åndelig fotfeste eller populærkulturens utvannede sjelesurfing. Men vi har noe å tygge på her. Og vi har alle grunn til å glede oss over at vi har tyggefrihet.