Morgenbladet kom i dag med en lang artikkel om Den katolske Kirke og moderniteten (og det skal visst komme mer). Starten av artikkelen kan man lese her, men det aller meste står bare i papirutgaven.
Det lille artikkelen nevner om den tradisjonelle messen og min egen ringe person, står i denne innledningen. Deretter forsøker journalisten å si noe om Den katolske Kirke i vår tid. Jeg syns ikke han viser at han forstår dette store og komplekse bildet særlig godt, men enkelte interessante poenger kan man finne. Slik starter artikkelen:
Det er iskald januarkveld i Oslo sentrum. Folk haster forbi stengte kirker på vei til kinoer, konsertlokaler og restauranter. I gatene tales norsk, urdu, engelsk, arabisk og svensk. St. Joseph katolske kirke i Akersveien er åpen, og Oddvar Moi står i fullt ornat ved alteret og mumler på latin.
Den latinske messen har nemlig gjenoppstått de siste årene. Bruken av det «gamle» gudstjenestespråket er blitt et tegn på at kirkelederne i Vatikanet gir økt og fritt spillerom for prester som liker tiden før langt bedre enn tiden etter Det andre Vatikankonsilet (1962–1965). …
Klokken er syv når Oddvar Moi trer frem i prosesjon, sammen med to hvitkledde ministranter. Pateren er iført katolsk prestehatt, en biretta med tre horn, og en sid korkåpe. Med vievannet stenker han oss alle, før han ved alteret skifter ut korkåpen med en messehagel. Stille, slik at vi ikke kan høre latinen [Det er vel heller fordi koret her synger messens inngangsvers. Bloggred.], fremsier han syndsbekjennelser og tilbedelser. Presten plasserer sine hender på foreskrevne steder, blikket hviler på et krusifiks og han kneler og kysser alteret et bestemt antall ganger. Ingenting er tilfeldig. Heller ikke når oblaten, eller hostien, legges rett på nattverdsgjestenes tunger.
Gudstjenesten er prestens. Han messer så godt han kan, mens sangen ledes av tre forsangere. Tonespråket er middelaldersk, bokstavelig talt. …
[Her syns jeg også Morgenbladet burde tatt med hvor fantastisk musikken og sangen var i denne messen. Bloggred.]
Det er positivt at det er så mye oppmerksomhet om den gamle messen. Artikkelen gir informasjon om bl.a. hvor og når den leses. Misforståelsene og vridningen, på vanlig journalistisk vis, må vi finne oss i. Dagens journalistikk er jo heller ikke ment å skulle informere, den skal tydeligvis påvirke befolkningen. Vi som liker den gamle latinske messen er jo noen reaksjonäre tullinger, hvilket skulle bevises. (Q.E.D.)
Så det som finnes av Morgenbladet på nettet og fant ikke stor mening i det som stod der. Trodde Morgenbladet stod for noe annet enn dette hva gjelder kvalitet. Sørgelig.
Du var vil litt for streng med dem nå, Dag Øivind?
Det er rett at det eneste som ligger ute på nettet er ganske fragmentert, og noe slagordmessig, men selve artikkelen er ganske lang (og jeg forstår at det kommer flere) og prøver å gi grundigere inn i stoffet.
Men jeg er for så vidt enig i at det krever en helt annen og grundigere forståelse av Den katolske Kirke, for å virkelig kunne skrive med innsikt om hva som har skjedd de siste 50 år blant 1 milliard katolikker.
Hallvard: Jeg begynner å like den gamle messen mer og mer. Er dog en liten stund siden forrige fordi knærene ikke har vært helt gode (belastningsskade). Men, om det så er: vel, da foretrekker jeg å være en reaksjonær tullkopp fremfor å være moderne bare for å være moderne.
Det finnes mye bra som er moderne, men..alt med måte. Som med alt annet, innenfor som utenfor vår kirke.
Tommy: Om man av en eller annen helsegrunn ikke kan knele særlig eller i det hele tatt, så gjør man så godt man kan. Om en kan klare å knele under konsekrasjonen og til Kommunion så er jo det en fordel, men det er ikke meningen at dårlige knær skal holde deg borte fra Messen, så lenge det da er mulig for deg å komme deg til Messen og være der. Dette er en av grunnene til at man ikke skal dømme om individer som kanskje ikke kneler helt hvor de skal, fordi man ikke vet om de i enkelte tilfeller kan være enten helsemessige årsaker eller at de ikke kjenner godt nok til liturgien.
Problemet oppstår når man, på tross av at man er fysisk i stand til det uten å pådra seg skader, med vilje lar være å bruke det tegn som er passende i den vestlige liturgi som tegn på ærbødighet, respekt og tilbedelse, og som, selv om det ikke er en garanti for at vi har disse holdningene i vårt indre, også kan hjelpe oss til å oppnå det og ane hva som foregår i Messen i tillegg til at det rett og slett er passende å prise Gud også ved ytre handlinger. Det å bøye kne er vel også ganske lett for de fleste å forstå. Det er ikke et skjult tegn som krever forklaring eller en spesiell kunnskap.
Men, som sagt, om helsen forhindrer en i å utføre alle disse handlingene etter standarden og idealet, så er det ikke meningen at det skal holde en borte fra Messen. Og det er godt mulig at den lidelsen det vil være ikke å kunne by Gud disse tegn på respekt og tilbedelse så mye som man vil, i seg selv kan bli et offer å tilby Ham i stedet. Og jeg er klar over at det i slike tilfeller også vil være en byrde at man tenker på hva andre tror, men igjen så kan det kanskje gjøres til en offergave. Jeg har selv opplevd at jeg ikke har kunnet knele så lenge som jeg ville eller måtte sette meg når jeg skulle stå eller ta meg en slurk vann i løpet av Messen på grunn av helse, så jeg forstår at det kan være plagsomt. Men det er ikke noe man burde la seg skremme bort av.
Kirken tar helt klart i sine reguleringer og påbud hensyn til at ting som helse kan påvirke vår evne til å gjøre ulike ting, noe man ser både i de nå heller beskjedne fastepåbud og i selve Messeplikten, så jeg kan ikke skjønne annet enn at det også skulle gjelde for hvor lenge man klarer å knele osv.
Kirsten: det er veldig godt å høre og jeg kommer på TLM-messen. Har savnet den såpass, får heller ta det litt penere. I mitt hjerte og gjennom mine handlinger vil jeg alltid vise min ærbødighet ovenfor Herren (uansett hvor lenge jeg klarer å knele om gangen eller ei.)