I P. A. J. Lutz’ forklaring av den katolske tro for katolikker «Kjenn din religion«, ser vi en fruktbar tredeling av gjennomgangen av Alterets sakrament/Eukaristien:
1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.
2. Det hellige messeoffer.
3. Den hellige kommunion.
Dette skriver han om del to:
2. Det hellige messeoffer.
Den eukaristiske ritus er et offer. «På søndagen skal de komme sammen til brødbryting og takksigelse, etter at de har bekjent deres synder, for at deres offer skal være rent. Enhver som har en trette med sin venn skal ikke være med i deres forsamling så lenge de ikke er blitt forsonet, for at deres offer ikke må bli smittet. For dette er Herrens ord: «På alle steder og alltid skal et rent offer frembæres for meg, fordi jeg er den store Konge, sier Herren, og mitt navn skal være underfullt blant alle folk» («Didache» eller «De tolv apostlers lære», 1. årh.).
Det offer som her omtales er messeofferet. Navnet messe (missa), stammer fra den høytidelige avslutningsformel av den eukaristiske gudstjeneste: «Ite missa est» og brukes alt i det 4. århundre, f.eks. av St. Ambrosius. Messeofferet er Jesu eget evige offer. Fra sitt livs første øyeblikk av frembar Jesu seg selv som offergave til Faderen ved sitt hjertes fullkomne hengivelse i kjærlighet og lydig underkastelse under Faderens vilje. ba hans time var kommet, åpenbarte han sitt hjertes usynlige offer under en synlig og gripende ritus: Hans død på korset med alle de kvaler som var forbundet med den. For det ligger i det religiøse menneskes natur å fremstille det åndelige under synlige handlinger og tegn. Nå dør Jesus ikke mer. «Vi vet at Kristus som sto opp fra de døde, ikke dør mer. Døden har ingen makt mer over ham» (Rom. 6, 9). Hans evige offer kan derfor ikke lenger fremstilles under korsets blodige ritus. Derfor innstiftet Jesus den eukaristiske ritus, hvor brød og vin forvandles til Jesu legeme og blod. Denne ritus har imidlertid noe felles med Jesu død, nemlig det at hans død står for oss under et sakramentalt eller symbolsk billede, når konsekrasjon av brød og vin foregår på alteret. For den adskilte konsekrasjon av brød og vin under henvisning til at det er blodet som skal utgydes, henleder tanken på korset og minner oss om hvordan Jesus døde ved å utgyde sitt blod. Døden er altså ikke virkelig; den blir bare symbolsk anskueliggjort. Men to ting er virkelige: Jesu personlige nærvær under brødets og vinens skikkelser, og Jesu evige offer, d.v.s. den kjærlighet til Faderen og den frelsesvilje som evig lever i hans hjerte., «Han har et uforgjengelig prestedømme fordi han blir til evig tid. Derfor kan han også for evig frelse dem som kommer til Gud ved ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for oss» (Hebr. 7, 24-25).
Det eukaristiske offer er altså ikke bare et minne om korsofferet eller billede på det. Det er selve korsofferet, ikke som historisk begivenhet – for så vidt hører det fortiden til – men i den forstand at den samme Kristus som døde på korset, er nærværende, det samme legeme som ble gitt for oss, det samme blod som ble utgydt for oss, besjelet av den samme elskende hengivenhet til Faderen og av den samme kjærlighet til menneskeslekten, som oppfylte Jesu hjerte på Golgata.
Imidlertid frembærer Jesus ikke seg selv alene til Gud, men oss alle forenet med seg. Alle som tar imot frelsens nåde blir levende lemmer på Kristi legeme som er Kirken. Den fullstendige offergave er derfor ikke Kristus som enkelt menneske, men Kristus forenet med Kirken. Alle som ikke setter seg imot denne enhet med Kristus blir av ham ført til Faderen, dvs. blir delaktig i hans sinnelag, i hans hengivelse til Faderen, i hans ånd som oppløfter over det jordiske og timelige. Dette fremgår bl. a. derav at den vin som skal konsekreres blir blandet med litt vann. «Da Kristus som bar våre synder bar oss alle, er det klart at vi med vannet må forstå folket, med vinen derimot Kristi blod. Når vann blir blandet med vin i kalken, blir folket forenet med Kristus, de troende blir forbundet med ham som de tror på» (St. Kyprian, 200-258). Vi er altså ikke bare med som fromme tilskuere, når vi med andakt overværer messen, vi er med som offergave. For å oppnå dette sinnelag ber vi: «I ydmykhetens ånd og med sønderknust hjerte anta oss, å Herre, og la dette offer i dag fullbyrdes således for ditt åsyn, at det behager deg, vår Herre og Gud» (Messeliturgien). «Kristus er prest; han ofrer og han blir ofret. Han ville at dette sakrament skulle være Kirkens daglige offer. Kirken, som er hans legeme, lærer å ofre seg selv gjennom ham» (St. Augustin).
Men er det Kristus som ofrer seg, hvorfor sier vi at det er presten eller Kirken som frernbærer det hellige offer? Meningen er den at presten handler «in persona Christi» d.v.s. på Kristi vegne og med den fullmakt han fikk, da han ved prestevigselens sakrament ble delaktig i Jesu evige prestedømme. Kristus er usynlig for oss; men han vil at hans offer skal feires under en synlig ritus. Presten får derfor i oppdrag både av Kristus og av Kirken å utføre denne ritus for å anskueliggjøre Kristi offer. «Kristus Jesus, vår herre og vår Gud, er selv Gud Faderens høyeste prest. Han frembar seg selv som offer til Faderen og befalte at dette skulle gjøres til minne om ham. Presten handler altså sannelig i Kristi sted, når han gjør hva Kristus gjorde, og han bærer frem et sant og fullkomment offer til Gud Fader i Kirken» (St. Kyprian).
Ved den eukaristiske ritus vil Kirken tilbe og lovprise Guds opphøyede majestet, be om tilgivelse for våre synder og om alle nådegaver vi trenger og takke ham for alle hans velgjerninger. Messeofferet frembæres altså bare til Gud. Han alene er vår skaper, himmelens og jordens Herre og all nådes evige opphav. Men det frembæres også til helgenes ære, d. v. s. i den hensikt å lovprise Gud for hans storhet slik som den blir åpenbart for oss i helgenes liv og virksomhet. «Motta, hellige Treenighet, dette offer som vi frembærer for deg til ihukommelse av vår Herre Jesu Kristi lidelse, oppstandelse og himmelfart, og til ære for den salige Maria, alltid jomfru, den hellige Johannes Døperen og de hellige apostler Peter og Paulus, og ti lære for disse og for alle helgener, for at det må bli dem til heder, men oss til frelse, og at de, hvis minne vi feirer på jorden, må verdiges å be for oss i himmelen. Ved den samme Kristus, vår Herre. Amen» (Messeliturgien). Vi frembærer det også for de levende og de avdøde, d.v.s. for å be om hjelp i åndelig og timelig nød og om sjelenes utfrielse fra skjærsildens kvaler. «Overfor dette sonoffer som ved ublodig, åndelig ritus er blitt fullbyrdet, bønnfaller vi Gud for alle kirkers fred, for verdens orden, for keiserne, for hæren og for våre trosfeller, for de syke og for alle som er hjemsøkt av lidelser; vi alle ber og frembærer dette offer for alle som trenger hjelp. Deretter minnes vi også de hensovede … overbevist om at den beste hjelp vi kan yte disse sjeler er å be. for dem, mens det hellige og ærefryktbydende offerlam ligger på alteret» (St. Kyrillus av Jerusalem). «Begrav dette mitt. legeme hvor som helst», sa den døende Monika til sine sønner; «ikke gjør dere bekymringer for det. Bare en ting ber jeg dere om, at dere hvor dere enn ferdes, kommer meg i hu ved Herrens alter» (St. Augustin). Fra apostlenes, dager av var Kirken overbevist om at den eukaristiske ritus er et offer, ett og det samme som korsofferet og at Frelseren ved det meddeler enhver personlig de nåde~: gaver og den frelse han fortjente for hele menneskeslekten ved sin død.