For noen dager siden leste jeg en anmeldelse av og en kommentar til John F. Baldovins bok «Reforming the Liturgy. A Response to the Critics» – som jeg også skrev om for et år siden.
Det jeg bet meg spesielt merke i her, var forholdet mellom det latrevtiske og det didaktiske i messen, som jeg er enig i er det viktigste temaet når vi spør oss selv hva messen er, hvordan den bør oppleves etc.. Slik skriver Baldovin om dette på s 141-41:
Has the didactic aspect of the reformed liturgy triumphed over the latreutic?
While this way of formulating the question might seem strange, it strikes at the heart of the debate over the reformed Roman Catholic liturgy. Aidan Nichols is representative of a number of the critics in framing the question as follows: «Is the Liturgy primarily latreutic, concerned with the adoration of God, or is it first and foremost didactic or edificatory, the conscious vehicle of instruction of individuals and the upbuilding of a community?»
Now of course the answer is that the question is badly put. Is it really a matter of either/or? After all, Sacrosanctum Concilium speaks of the purpose of the liturgy as the glorification of God and the sanctification of the human race (§§ 7, 10). The operative word in Nichols’ question is «primarily.» I think it is safe to say that the liturgy is primarily about glorifying God (with the caveat that it is always God’s act first), but at the same time I want to recognize that the conciliar constitution affirms that one cannot disassociate the latreutic and didactic elements of the liturgy. Our growth in holiness and our acknowledgment of the holiness and glory of God need to go hand in hand. In this sense it is important to emphasize the fact that the liturgy always has a didactic and edificatory aspect in addition to a latreutic one. Mistakes are made when the didactic element overwhelms the latreutic. As Robert Taft puts it, when people tell him they do not go to church because «they don’t get anything out of it,» he responds that what one «gets out of it» is «the inestimable privilege of worshiping Almighty God.»
Her siterer Baldovin også pave Benedikt:
Ratzinger is after a similar target when he speaks of the liturgical «turn toward entertainment»:
… the liturgy is not a show, a spectacle, requiring brilliant producers and talented actors. The life of the liturgy does not consist in «pleasant» surprises and «attractive» ideas but in solemn repetitions. It cannot be an expression of what is current and transitory; for it expresses the mystery of the Holy. Many people have felt and said that liturgy must be «made» by the whole community if it is really to belong to them. Such an attitude has led to the «success» of the liturgy being measured by its effects at the level of spectacle and entertainment. It is to lose sight of what is distinctive to the liturgy, which does not come from what we do but from the fact that something is taking place here that all of us cannot «make.»
Doubtless Ratzinger is correct about the contemporary tendency to make liturgy into spectacle and to make it «interesting.»
Jeg vil våge å påstå at når det didaktiske aspektet blir mer viktig enn tilbedelse, så har man tapt både tilbedelsesaspektet og helliggjøringsaspektet, ettersom det siste aldri kan skilles fra tilbedelsesaspektet og gjøres til et rent undervisningsspørsmål. Akkurat som man ikke kan lese seg til hellighet og bønn, selv om man kan lære mangt og meget som kan hjelpe enn i å vokse i bønn og hellighet så lenge det er underordnet et ærlig forsøk på å leve slik at man i økende grad kommer i et mer intimt forhold til Gud og stadig mer reflekterer Hans kjærlighet. Dette siste er i høy grad avhengig av den nåden som ligger i de sakramenter og den tilbedelsesmulighet Gud har gitt oss, om han enn kan gi nåde til mennesker som ikke av egen fri vilje ikke har adgang til dette. Jeg vil også tro at man til syvende og sist taper ethvert «undervisningsprosjekt» ettersom undervisning må gå hånd i hånd med tilbedelse og helliggjøring for i det hele tatt å ha noen særlig sjanse til å forbli tro til læren og ikke gi etter for menneskelige kompromisser.
Dette store fokuset på at liturgien skal «tilhøre» alle, dvs. at alle skal ha en eller annen form for innflytelse på liturgien, er jo også noe som etterhvert gjør liturgien menneskelig heller enn guddommelig. Gud har allerede kommet ned til oss. La oss nå samarbeide med Ham i å trekke oss opp til Ham. I andre ord, la oss samarbeide med Ham i å helliggjøre hverdagen, i å gjøre en grå hverdag opphøyet og hellig heller enn å trekke det hellige ned til å ligne en grå hverdag.
Dette utelukker ikke en viss kulturell innflytelse over liturgien, slik man ser at man i Kirken har ulike liturgier i øst og vest og for noen uliker ordener. Vi er jo mennesker som svarer på Guds initiativ gjennom Kirken. Men det kommer til et punkt der man gjør det menneskelige viktigere enn det guddommelige. Der det først og fremst skal reflektere oss og ikke hjelpe til å løfte oss opp til Gud.
Det virkelig ironiske er jo at det er først og fremst vi mennesker som egentlig taper på det. Guds kjærlighet til oss er av ren generøs karakter. Hans kjærlighet er bunnet i Hans natur og ikke i noen mangel som gjør at Han har behov for oss. Han trenger ikke vår tilbedelse. Selv om det også er en stor fornærmelse om vi i stedet begynner å flytte tilbedelsen over til oss selv og således i seg selv er imot alt som er godt, sant og vakkert, så er det også fra et rent egennyttig standpunkt til syvende og sist vi som egentlig har noe å tape på ikke å tilbe Ham.