Morgenbladet kom ut i går med tredje og siste artikkel om Den katolske Kirke – jeg kommer tilbake til den artikkelen senere. Jeg hadde selv sendt inn et leserinnlegg om de to foregående artiklene. Dette ble ikke trykket, så jeg benytter derfor anledningen til å publisere det her på bloggen:
Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen
Morgenbladet skrev 18/2 om katolsk frigjøringsteologi i Latin-Amerika. Spesielt for oss som lever i Norden, er den store forskjellen mellom rike og fattige i disse landene selvsagt sjokkerende, og Den katolske kirke støtter hele tiden arbeidet for å gjøre de fattiges forhold bedre. Men i artikkelen kommer det så langt jeg kan se ikke fram noe informasjon om hvorfor Vatikanet hadde problemer med deler av frigjøringsteologien – det burde vel vært med? (Ja, er det ikke en alvorlig forsømmelse?) Det mest aktuelle Vatikandokumentet som handler om frigjøringsteologi «Instruction on certain aspects of the ‘Theology of Liberation'», fra september 1984, understreket svært tydelig viktigheten av å hjelpe de fattige, men man finner bruken av marxistisk filosofi, ideologi og praksis svært problematisk – for å si det veldig kort.
Morgenbladet skrev fredag 11/2 bl.a. om den gamle katolske messen, men for dem som ikke allerede kjenner Den katolske kirke godt, var informasjonen ikke særlig klargjørende. Bl.a. var det tatt flere bilder fra sakristiet i St Hallvard kirke av et krusifiks, et røkelseskar, en Maria-statue, en prest med hvit alba og grønn messehakel på seg – og alt dette er helt vanlig i alle katolske kirker over hele verden. Jeg hadde også på meg en biretta (hatt), som også kan brukes i alle nye messer (selv om det ikke gjøres ofte). Det eneste som viste tydelig at presten var kledd for å feire den gamle messen, var et bånd over venstre arm, en manipel – som ikke lenger brukes.
Videre nevnes det om den gamle messen, at vi som liker denne skulle ønske en så gammel liturgi som mulig, men det er ikke korrekt. Ofte sier man at den tradisjonelle latinske messen går tilbake til pave Gregor den store (ca 600), og siden har den blir naturlig utviklet gjennom århundrene, og spesielt på 800-tallet, 1200-tallet og 1500-tallet kom det viktige forandringer – og siste revisjon kom i 1962. Under Vatikankonsilet ønsket konsilfedrene at messen igjen skulle revideres, men de hadde nok aldri tenkt seg en så dramatisk forandring som det som vi fikk med den «nye messen» i 1969/70. Når noen av oss nå i 2011 ønsker (med pavens tillatelse) å bruke messen som ble feiret hver dag under konsilet, er det for å trekke veksler på vår egen Kirkes tidligere historie. Det er helt naturlig for all vitenskap, og for all kunst og kultur, å gå tilbake 50 eller 100 år eller mer for å se på tradisjoner og rikdommer fra den tid. Det samme ønsker noen av oss å gjøre med liturgien – og teologien. Selv feirer jeg de aller fleste messene mine etter det nye ritualet, men jeg ønsker også å bruke det gamle ritualet til en viss grad. Mer dramatisk er det ikke.
Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo