P. Lutz om AVLATEN

Jeg har nå gått gjennom hele pater A. J. Lutz’ kapittel om sakramentene i boka ‘Kjenn din tro‘, og vil her trekke fram det han skriver om avtalaten. Avtaleten mindre kjent blant katolikker i dag enn i 1945, og bl.a. av den grunn vi vel i å høre på hva den lærde dominikaneren skriver. Han forsvarer selvsagt Kirkens avlatspraksis fullt ut, men skriver også: «… Imidlertid kan det ikke nektes at det finnes gjerninger som er til større gagn for sjelen enn å vinne avlat. Det er godt å bli fritatt for timelige syndestraffer; men det er bedre å fortjene den helliggjørende nådes vekst og en høyere grad av himmelsk salighet. De gode gjerninger som fører sjelen til en inderligere forening med Kristus og til et dypere livssamfunn med den hellige Treenighet, f.eks. den betraktende bønn, den iherdige selvfornektelse, den høysinnede, offervillige nestekjærlighet er til større velsignelse for sjelen enn avlaten. …»

Les selv alt han skriver om avtalen:

2. Avlaten.

Til alle tider fantes det i Kirken høysinnede menn og kvinner som nådde fram til en dyp enhet med Frelseren på korset ved selv å lide. Enten var det forfølgelser de tålte for troens skyld, fengsel, landsforvisning, legemlige kvaler og døden; eller de ga selv avkall på de mest uskyldige naturlige gleder og tilbrakte sitt liv i faste og nattevåk og i heltemodige botsøvelser. Noen av dem hadde først levet i synd. Men de fleste var rene, kjærlige, sakt-, modige og ydmyke etter Jesu eksempel, og trengte neppe å sone, for deres hjerte var så forenet med Gud ved kjærligheten at alt spor av synd og syndestraff var utslettet hos dem. Skulle alle disse lidelser være nyttesløse? Nei, de har verdi for hele Kirken. «Nå gleder jeg meg i mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som mangler i Kristi lidelser for hans legeme, som er Kirken» (Kol. 1, 24). Apostlenes og martyrenes kvaler, alle hellige kristnes botsøvelser «manglet» i Kristi lidelser. For den fullkomne Kristus er ikke bare det guddommelige offerlam som døde på korset i keiser Tiberius’ dager, men Kristus forenet med Kirken, d.v.s. med alle troende, gudelskende, gudsøkende mennesker som gir seg over til ham og danner et samfunn med ham, ved å bli delaktige i hans liv som Guds Sønn. Og likesom Kristus led i hele sitt naturlige legeme, slik vil han lide i sitt åndelige legeme, Kirken. Hans lidelse blir ikke fullbyrdet før tidenes ende, når «Gud er blitt alt i alle» (1. Kor. 15, 28). Forenet med Frelserens sonoffer, som er kilden til all hellighet og til all sonende verdi i de kristnes tålmodighet, danner helgenenes og alle fromme kristnes botsøvelser en åndelig skatt, som er Kirkens felles eiendom. For Kristus med sin frelsende, sonende kjærlighet er vår.

Ut fra denne kjensgjerning kan Kirken helt eller delvis frita oss fra de timelige syndestraffer som muligens er igjen etter at vi har fått syndsforlatelse. Det er det som vi kaller avlat. Avlaten er altså ikke syndsforlatelse, men en ettergivelse av timelige syndestraffer. Ikke slik at straffen simpelthen blir opphevet, men slik at en annen, som ved de helliges samfunn og Kristi kjærlighet er solidarisk med meg, på forhånd har sonet for meg. Ved å gi oss en avlat taler Kirkens autoritet på en måte således: «Jeg gir deg den sonende verdi av en hellig martyrs eller en uskyldig bekjenners lidelser, for at du kan frembære den for Gud, for likesom å betale din egen skyld. Og Gud som selv er opphav til den kristne kjærlighet og de helliges samfunn, altså til den solidaritet som gjør alle kristne på jorden og i det hinsidige til ett med hverandre, tar imot denne gave som betaling for din gjeld».

Betingelsen for enhver avlat er for det første at vi har fått tilgivelse for alle synder. Dessuten må vi være besjelet av den oppriktige vilje til etter beste evne å unngå alle synder, også de tilgivelige. Endelig må vi gjøre den gode gjerning Kirken har knyttet avlaten til. Til en fullstendig avlat kreves det nesten alltid, foruten de foreskrevne andaktsøvelser, at vi mottar botens og alterets sakramenter.

En fullstendig avlat er ettergivelsen av alle timelige syndestraffer, slik at den som dør uten å ha gjort seg skyldig i nye synder blir fritatt for skjærsilden. En ufullstendig avlat, f. eks. 40 dager, er ettergivelsen av den straff i skjærsilden som svarer til 40 dagers offentlig kirkebot, slik som den var i bruk i oldtiden.

Med hvilken rett kan Kirkens autoritet treffe slike bestemmelser og forføye over den sonende verdi av Jesu lidelser og helgenenes botsøvelser? Med den fullmakt den fikk av Kristus til å styre Kirken. «Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du så binder på jorden, så skal det også være bundet i himmelen, og hva du enn løser på jorden, så skal det være løst i himmelen» (Matt. 16, 19). I ethvert samfunn er det jo autoriteten som tar vare på det felles gode, forvalter det, utdeler det og forsvarer det. Slik er det også i Kirken. Likesom det er autoriteten som fremsetter, forklarer og forsvarer det felles gode som er den åpenbarte troslære, således er det også autoriteten som råder over denne andre felles rikdom som er Kristi og helgenenes soning. Vår tro på avlaten bunner i troen på Kristi frelsesverk, på de helliges samfunn og på Kirkens autoritet.

Allikevel blir avlatslæren ofte misforstått. Selv om man ser bort fra de misbruk den ved slutten av middelalderen hadde vært anledning til – og som kirkemøtet i Trient har grundig gjort ende på – er det allikevel mange ikke-katolikker eller også en del katolikker for den saks skyld, som har vanskelig for å finne seg til rette i denne lære. Det blir sagt at avlaten er til skade for sjelene. Har vi fortjent straff så ville det være ærligere å lide den selv enn å ta andres lidelser som påskudd for på en lettvint og makelig måte å gå inn i himmelen. På dette kunne vi svare som så: Har vi fortjent den evige død så ville det også være ærligere å ta imot den enn å ta Kristi død på korset til inntekt for oss, for å slippe det evige helvete. Men nei, Gud som har skapt oss til seg, ville også frelse oss fra synden og føre oss tilbake til seg. Han er Herren. Det er han som råder over vår skjebne. Den frelse han tilbyr oss, tar vi imot i ydmyk bevissthet om vår egen avmakt og i dyp takknemlighet for hans nåde. På samme måte lar vi Guds kjærlighet råde med hensyn til de timelige straffer. Vil han ettergi oss dem med henblikk på Kristi og de hellige kristnes soning, så kan vi ikke annet enn med ydmyk takknemlighet å ta imot hans gave. Det er ingen fare for at vår sjel tar skade av det. Tvert om! Avlaten, i likhet med sakramentene, minner oss om at Jesu frelsesverk ikke bare er en historisk kjensgjerning som hører en. fjern fortid til, men en evig virksom og kjærlig makt fra himmelen som omslutter og bærer oss, og verner oss mot alt ondt. Denne tanke virker oppløftende. Avlaten styrker dessuten bevisstheten om de helliges samfunn, altså nestekjærligheten og kjærligheten til Kristus som gjorde alle delaktig i sitt liv som Guds Sønn. En sjel som gjør seg fortrolig med disse tanker løper ingen fare for å fortape seg i makelighet. Og så må en vel vokte seg for å oppfatte denne ettergivelse av syndestraffene som noe altfor lettvint, enn si noe automatisk. Det koster alvorlige anstrengelser for å vinne en avlat, selv om den foreskrevne gjerning er i seg selv meget lett. For grunnbetingelsen er den faste vilje å bryte med synden. Imidlertid kan det ikke nektes at det finnes gjerninger som er til større gagn for sjelen enn å vinne avlat. Det er godt å bli fritatt for timelige syndestraffer; men det er bedre å fortjene den helliggjørende nådes vekst og en høyere grad av himmelsk salighet. De gode gjerninger som fører sjelen til en inderligere forening med Kristus og til et dypere livssamfunn med den hellige Treenighet, f.eks. den betraktende bønn, den iherdige selvfornektelse, den høysinnede, offervillige nestekjærlighet er til større velsignelse for sjelen enn avlaten. Men la være at avlaten ikke er det fortrinligste av det kristne livs goder, så er den allikevel et gode. Å undervurdere, eller å ringeakte den katolske avlatspraksis røper en mangelfull forståelse for frelsesmysteriet og en ensidig oppfatning av den kristne fromhet.

Særlig verdifullt og i høyeste grad gagnlig er det å vinne avlat til fordel for de avdøde. Kirkens autoritet har ingen fullmakt over sjelene i det hinsidige. Den kan altså ikke direkte gi avlat til sjelene i skjærsilden. Men med Kirkens samtykke kan en avlat som en kristen på jorden vinner, tilvendes de avdøde under form av forbønn, d.v.s. vi gir avkall på å få våre egne syndestraffer ettergitt og ber Gud om at han nådig vil la sjelene i skjærsilden nyte godt av vår avlat. Og Gud som vekker den kjærlige tanke hos oss, vil også høre vår bønn.