Her kan man lese hele kapittel XXII i boka «Kjenn din religion«:
XXII. SYNDEN
Ved å handle imot Guds vilje, slik som vi kjenner den gjennom Guds og Kirkens bud og vår samvittighet, gjør mennesket seg skyldig i synd. Årsaken til denne ulydighet er først og fremst det onde begjær som arvesynden etterlater seg i vår natur, og som gjør oss tilbøyelig til å glemme vårt evige endemål, salig, heten i Gud, for å søke vår lykke i de skapte ting. «Hver især fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst» (Jakob 1, 14). Det onde begjærs makt blir øket ved verdens dårlige eksempel. «Alt det som er i verden er kjødets lyst og øynenes lyst og hovmod, og disse ting er ikke av Faderen, men av verden» (1. Joh. 2, 16). Med «verden» mener evangeliet menneskeheten for så vidt den lever etter sin syndige naturs impulser, i opprør mot Gud og søker å fortrenge Guds rike. Men det onde begjær kan også direkte påvirkes av Satan. Han kalles nettopp «fristeren». De onde ånder har vel ingen makt over vår frie vilje. Og ennå mindre har de makt over en sjel som eier nådens liv. Men med den makt de har over den materielle verden, kan de påvirke den del av vår natur hvor det sjelelige og det legemlige møtes, altså vår fantasi og vare sanser. Således framkaller de syndige drifter og illusjoner.
Gir mennesket etter for det onde begjær i den grad at det bevisst og frivillig vender seg bort fra Gud, for å søke sitt høyeste gode i sin egen onde vilje, eller i verdens rikdom eller vellyst eller i makt og ære eller i noe skapt i det hele tatt, så blir synden en dødssynd. Den dreper ikke det naturlige liv, men nådens liv går tapt, og mennesket er hjemfallen til den evige død. «Dersom de lever etter kjødet skal de dø; men dersom de dreper kjødets gjerninger ved Ånden skal de leve» (Rom. 8, 13). En dødssynd forutsetter altså to ting: a. En sak hvor menneskets høyeste gode, livets siste endemål står på spill, slik at mennesket ved å gjøre sin egen vilje nødvendigvis gir avkall på det. b. At mennesket treffer dette valg med klar bevissthet og fri vilje. Er de skapte ting vi attrår av så lite betydning at de ikke river vårt hjerte løs fra Gud, men bare svekker og sinker vår hengivelse til ham, eller handler vi, mot Guds lov i en alvorlig sak, men uten klar bevissthet og uten viljens fulle samtykke så blir synden en «tilgivelig synd». Den er ikke sjelens død, men ligner en sykdom som naturen overvinner. Derfor kalles den tilgivelig. Selve nådens liv med sin guddommelige kraft utsletter den, når sjelen for alvor strammer seg opp og overgir seg igjen til Gud ved en renere og fullkomnere kjærlighet. Mot denne lære om forskjellen mellom større og mindre synder påstår en del ikke-katolske moralister at alle synder er like store. Synd, sier de, er ulydighet mot Gud. Det som gjør at en tanke eller gjerning er synd, er den kjensgjerning at Gud har forbudt den. Alle synder innebærer altså den samme ondskap, nemlig opprør mot Guds vilje. At den klare bevissthet og viljens fulle samtykke mangler, skal ikke være noen unnskyldning. Uvitenhet, mangel på omtenksomhet, sinnsforvirring o.1. bunner i arvesynden og har del i arvesyndens ondskap.
Denne oppfatning av synden er stikk imot både den naturlige etikk og den guddommelige åpenbaring. En syndig handling er ikke syndig fordi Gud har forbudt den; men Gud har forbudt den fordi den er syndig, d.v.s. fordi den er i strid med skapningenes orden og mål. Denne uorden kan være større eller mindre stor. En som stjeler 5 øre fra en rik mann, synder mot rettferdigheten, men urettferdigheten er meget større hvis han f.eks. stjeler 5 kroner fra en fattig. En som sier en løgn til spøk eller for å hjelpe seg ut av en forlegenhet, synder mot sannheten, men en meget verre løgn er det å pådikte en annen en forbrytelse. At det er forskjell på synd framgår også av evangeliet. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, og bjelken i ditt eget øye ser du ikke?» (Matt. 7, 3). Og til Pilatus sa Jesus: «Derfor har den som overga meg til deg større synd» (Joh. 19, 11).
Hva arvesynden angår må vi skjelne mellom den egentlige synd og dens onde følger. Den egentlige synd er opprøret mot Gud. Den gjorde oss til vredens barn og fjernet vårt hjerte fra Gud. Dette syndens onde blir utslettet ved dåpen som gjør oss delaktige i Jesu liv som Guds sønn. Men endel av syndens følger blir igjen, bl. a. nettopp en mangel på åndelig innsikt, en svak et som utsetter oss for å bli mer eller mindre sterkt påvirket av sinnsbevegelser og ytre innflytelser. Alt dette er skrøpelighet, men ikke synd; årsak til fristelser, men ikke synd. Og det gjør at en handling som objektivt sett er en svær overtredelse av Guds bud under, tiden ikke er en dødssynd, på grunn av uvitenhet eller mangel på klar bevissthet og frivillig samtykke. Det er f.eks. ingen tvil om at blasfemi er i seg selv en dødssynd av den verste art. Men sett at en i et øyeblikk av voldsom sinnsbevegelse mister herredømme over seg selv og før han er i stand til å samle seg utstøter blasfemiske ord, så er dette nok et tegn på vår naturs skrøpelighet, men ikke det bevisste opprør mot Gud som kalles dødssynd. Det moralsk onde likesom det moralsk gode er først og fremst i sinnelaget, i viljen, i hjertet, ikke i den lavere region av sjelelivet.
Når disse skrøpelighetsfeil kalles tilgivelige synder, så er dermed ikke sagt at dødssynden ikke tilgis den angrende sjel. Men da er tilgivelsen en nyskapning, en oppstandelse fra døden. Nådens liv var tapt. Nå blir sjelen igjen en levende gren på vintreet.
Det er bare en synd det ikke finnes tilgivelse for. «Hver synd og bespottelse skal tilgis menneskene; men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Og den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse; men den som taler mot den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, hverken i denne verden eller i den som kom, mer» (Matt. 12, 31-32). Hvorfor blir synden mot den Hellige Ånd ikke tilgitt? Er det da grenser for Guds miskunn? Nei. Men syndsforlatelse forutsetter anger; og synden mot den Hellige Ånd er nettopp den onde vilje som nekter å angre, den hårdnakkede ubotferdighet, den bevisste og frivillige forakt for Guds nåde. Så lenge denne tilstand varer, gjør sjelen seg selv uimottagelig for Guds vennskap.
Blant de mange synder mennesket kan gjøre seg skyldig i, er det noen som kalles «hovedsynder». Dette navn betyr ikke at disse synder er de verste av alle; ikke engang at de nødvendigvis er dødssynder. Det betyr at det ligger i deres natur å være årsak og anledning til andre synder. Hovedsyndene er syv:
a. Hovmod, ikke bare det hovmod som i likhet med djevelen forakter Guds majestet, men også den uordnede trang til ære og ros og til å gjøre seg selv gjeldende. Det fører til ulydighet, herskesyke, kritikksyke, hykleri, tåpelig skryt og snakk og alle slags uærlighet. – b. Gjerrighet, d.v.s. det uordnede begjær etter jordisk gods. Det framkaller hårdhet, urettferdighet, overdrevne bekymringer, list, løgn og forræderi. – c. Ukyskhet. Den er årsak til rå og hjerteløs egoisme, til åndelig sløvhet, som ofte ender med vantro og forakt for alt overnaturlig. – d. Misunnelse. Den gjør mennesket tilbøyelig til å hate andre, til å glede seg over deres ulykke, endog over deres synder og skrøpeligheter, til å tale nedsettende om dem og til på all måte å skade dem. e. Grådighet i mat og drikke. Den nedverdiger mennesket, fratar det sansen for det åndelige, fører til alle slags utskeielser og urenhet, – f. Vrede. Den framkaller urettferdig hevnlyst, skjellsord og banning, slagsmål og drap og mange andre synder mot kjærligheten. – g. Dovenskap. Den dovenskap som regnes blant hovedsyndene er ikke den naturlige ulyst til arbeidet, men noe meget verre. Den består i en slags uvilje mot det åndelige og overnaturlige liv, og mot de nådemidler Gud har gitt oss; en uvilje som ikke skyldes fysisk tretthet eller sykdom, men som ligger i selve sjelen. Den er altså det stikk motsatte av kjærligheten til Gud. Kjærligheten gjør oss glad i de guddommelige goder, ivrig til åndelig vekst. Dovenskapen derimot gjør sjelen lei av Guds vennskap som om det krevet for meget av oss. Derav kommer ulyst til bønn og til et liv i overensstemmelse med det kristne ideal, treghet til våre religiøse plikter, motfallenhet, feig selvoppgivelse. I stedet for å søke. samfunn med Gud fortaper sjelen seg i tomme drømmerier eller i jordisk trøst, som snart fører på avveie.
Enhver synd medfører en tilsvarende straff. Det er rettferdigheten som krever det. «Den tjener som kjente sin herres vilje, og ikke holdt seg rede og ikke gjorde etter hans vilje, han skal få mange hugg. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente hugg, skal få færre. Men av den som har fått meget, skal det også kreves meget, og den som er betrodd meget, skal en kreve mer av» (Luk. 12, 47-48). Dødssyndens straff er den evige fortapelse. All den stund mennesket frivillig vender seg bort fra Gud for å gjøre sin egen vilje og søke sin evige salighet i noe .skapt, fortjener det også å bli utelukket fra Guds rike. Straffen er uendelig stor. Mennesket mister jo det evige, uendelige Gode, Gud selv. Men straffen er rettferdig fordi også syndens urett er uendelig stor. Den er en krenkelse av Guds uendelige majestet og kjærlighet. Når Gud i ‘ sin nåde tilgir den angrende synder, så er også den evige straff ettergitt. Men en viss plikt til å sone påhviler allikevel mennesket. Denne soning kalles «timelig straff». Den evige straff var en følge av dødssynden fordi mennesket hadde vendt seg bort fra Gud og foraktet det evige Gode. Den timelige straff er en følge av den samme synd, fordi mennesket ga etter for en uordnet attrå til timelige goder. Til gjengjeld har mennesket å tåle mange slags lidelser under sin jordiske tilværelse, eller skjærsildens kvaler i det hinsidige, med mindre det ved frivillige botsøvelser fyldestgjør den guddommelige rettferdighet.
Den tilgivelige synd medfører bare timelige straffer. Allikevel er også denne synd et stort onde, især når en ikke anstrenger seg for å unngå den, under påskudd av at den ikke berøver oss nådens liv. Sant nok at den ikke gjør det. Men den berøver oss mer eller mindre den guddommelige kjærlighets glød og trøst. Den svekker den overnaturlige livsenergi, og fører litt etter litt til likegyldighet og lunkenhet. Og er sjelen engang vant til å stå imot Guds vilje i mindre alvorlige ting, så er det stor fare for at den også kommer til å gjøre det i viktigere saker, når en sterkere fristelse overfaller den. «Den som er tro i det minste, han er også tro i det større og den som er uærlig i det ringe, han er også uærlig i det store» (Luk. 16, 10).
Hjelp mot synden finner vi i årvåkenhet og bønn. «Våk og be, så de ikke faller i fristelse» (Matt. 26, 41). Å våke betyr å være oppmerksom på de farer som truer oss fra vår syndige natur og fra den onde verden, for å verge oss imot den ved omhyggelig å unngå den nærmeste leilighet til synd, d. v. s. alt det som vi av erfaring vet er årsak til fall for oss. Er vi på vakt mot det onde, vil også Gud være vårt vern. Gud som har gitt oss nådens liv, vil også hjelpe oss til å bevare det. «Jeg kan alt i ham som gjør meg sterk» (Filipp. 4, 13). Derfor lærer Jesus oss å be: «Led oss ikke i fristelse». Denne bønn og tanken på Frelserens sonende død inngir oss avsky for synden og samtidig gjør oss modige og tillitsfulle i kampen mot den. «Vær frimodige, jeg har overvunnet verden» (Joh. 16, 33). «Er Gud med oss, hvem er da mot oss?» (Rom. 8, 32).