I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden
Her er første del:
1. Døden.
«Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og således er døden trengt fram til alle mennesker, fordi alle har syndet» (Rom. 5, 12). Det er nok sant at døden er en naturnødvendighet for oss, all den stund vi ved vårt legeme hører til den materielle verden. Alt legemlig er forkrenkelig. Enhver fysisk organisme går en oppløsning i møte, bortsett fra den voldsomme ødeleggelse den kan være utsatt for, og tiden kommer da foreningen mellom sjel og legeme blir umuliggjort ved legemets forfall. Men før syndefallet var denne naturlov for menneskets vedkommende opphevet ved en særlig nådegave som var forbundet med den opprinnelige uskyld. «Gud har skapt mennesket udødelig, i sitt bilde og sin likhet har han skapt det. Men ved djevelens misunnelse er døden kommet inn i verden» (Visdommens bok 2, 23-24). Sammen med den opprinnelige rettferdighet og lykke mistet mennesket udødelighetens gave. «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1. Mos. 3, 19). Fritatt fra denne dom som overga menneskets legeme til forråtnelse var Jesus og hans hellige mor Maria, fordi Adams synd ikke hadde noen makt over dem. Jesus døde frivillig som sonoffer for verdens synd, men overvant døden ved å stå opp i herlighet. Maria døde for å være sin guddommelige Sønn lik; men også hun våknet til livet igjen og gikk med sjel og legeme inn i Guds herlighet. Bibelen taler også om to andre mennesker som på en underfull måte ble fritatt for dødens lov: «Ved troen ble Enok rykket bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet igjen, fordi Gud tok ham bort, og før han ble bortrykket, hadde han det vitnesbyrd at han tektes Gud» (Hebr. 11, 5). Om Elias står det skrevet IV Kongebok (2. Krøn.) 2, 11, at han i stormen for opp til himmelen i en gloende vogn. Men begge skal komme ned til jorden igjen ved tidenes ende og lide døden. Ellers er det alle menneskers lodd å bli til støv i graven.
De kristnes legemer, om de enn har del. i synden og står under dødens makt, er allikevel helliget ved dåpen. «Vet de ikke at deres lemmer er et tempel for den Hellige Ånd som bor i dere, og som de har fra Gud, og at de ikke er deres egen eiendom? For de er kjøpt dyrt. Ær derfor Gud og bær ham i deres legeme» (1. Kor. 6, 19-20). Derfor er det en eldgammel skikk i den katolske Kirke å velsigne graven ved denne bønn: «Gud, som i din miskunn gir de troendes sjeler hvile, verdiges å velsigne denne grav og gi den din hellige engel til vokter. De troendes sjeler, hvis legeme hviler her, løse du av alle syndens lenker, for at de alltid og evig med dine hellige må glede seg i deg, ved Kristus vår Herre». – Ut fra det kristne syn på det menneskelige legeme forkaster Kirken kremasjonen, d.v.s. den skikk å brenne de døde, istedenfor å overgi dem til jorden. Bare i tilfeller av massedød, f.eks. under epidemier og i krigen, er likbrenning tillatt, fordi den er nødvendig. Ellers foreligger det ingen fornuftig grunn til den. Det er usant – både erfaringen og vitenskapen bekrefter det – at gravlegningen på kirkegårdene skulle medføre fare for sykdommer. I virkeligheten var det av andre grunner enn hygieniske at likbrenningen ble innført. Den gikk inn som et ledd i det 18. og 19. århundres kamp mot kristendommen. Det var først og fremst hemmelige og kristendomsfiendtlige foreninger som ble forkjempere for denne skikk. Den materialistiske vitenskap så i den en protest mot troen på et liv i det hinsidige, og på de dødes oppstandelse. Den voldsomme tilintetgjørelse av menneskets legeme ble for den likesom et symbol på at alt er slutt med døden. Uten å være materialister talte andre likbrenningens sak under påskudd av framskritt og kultur, men i virkeligheten på vegne av det moderne hedenskap. Det er sant at de hedenske kulturfolk før Kristus brukte likbrenningen. Men også disse folk begravet sine døde i jorden så lenge troen på et liv etter døden var levende hos dem. De egyptiske gravmonumenter vitner om det. Likeledes litteraturen fra Grekenlands beste tid, f. eks. Sofokles’ og Aischylos’ tragedier.
Kristendommen har gitt menneskene et meget høyere syn på det hinsidige og på mennesket i det hele tatt, og derfor også bannlyst likbrenningen. Sant nok at de grunner som Kirken gjør gjeldende mot den, ikke blir forstått eller vurdert av vantroende eller av dem som på forhånd er inntatt mot Kirken. Men den kristne finfølelse, den kristne sans for det hemmelighetsfulle og overjordiske oppfatter dem lett. Kristus ble gravlagt. Han er vårt forbilde. De kristnes legemer, som har vært organer for et sjeleliv i samfunn med Gud ved den helliggjørende nåde, og som en gang skal gjenforenes med sjelene, fortjener ærefrykt. Den skikk å overgi dem til ilden røper forakt for dem, noe av den forakt for mennesket og for naturen som er et karaktertrekk ved den moderne antikristne kultur. Kristendommen har ærefrykt for menneskets natur, såvel som for dets kall til nådens liv. Likesom legemet ved naturens gang langsomt blir formet, således skal det også ved naturens krefter langsomt oppløses og vende tilbake til jorden som det er tatt fra.