Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 3. Himmelen

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er tredje del:

3. Himmelen

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud» (Matt. 5, 8). «Høyt elskede, nu er vi Guds barn, og ennu er det ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham; for vi skal se ham som han er» (1. Joh. 3, 2). I all evighet å eie Gud ved å se ham åsyn til åsyn, og å finne en grenseløs glede og fred i ham, dette er himmelen. Under vårt jordiske liv eier vi også Gud. Ved den helliggjørende nåde bor Gud i vår sjel som i et hellig tempel. Men vi ser ham ikke; vi eier ham ved troen; Han er det uransakelige mysterium. «Det som øyet ikke så og øret ikke hørte og som ikke er kommet opp i noe-menneskes hjerte, det har Gud bestemt for dem som elsker ham» (1. Kor. 2, 9). «Nu ser vi som i et speil, i en gåte; men da: åsyn til åsyn. Nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, som jeg selv er kjent fullt ut» (1. Kor. 13, 12).

Men er ikke Gud i den grad opphøyet over all skapt fatteevne at ingen kan se ham? «Du kan ikke se mitt åsyn, sa Gud til Moses; for intet menneske kan se meg og leve» (3. Mos. 33, 20). Det er sant. Det er bare én fatteevne som er jevnbyrdig med Guds vesen, Gud selv. Så lenge mennesket eller engelen er henvist til sin egen åndskraft er Gud usynlig for dem. Men Gud som vil være sine trofaste venners salighet, kommer vår svakhet til hjelp. Likesom han her på jorden styrker vår ånd med en over, naturlig kraft for å sette -oss i stand til å ta imot åpenbaringensord med en glad og urokkelig overbevisning, slik styrker og høyner han vår sjel i himmelen med gloriens lys, for å gjøre den jevnbyrdig med seg selv. De salige skuer Gud i Guds egen klarhet, ikke «som i et speil», d.v.s. ikke bare gjennom skapningene som røper noe av Guds visdom og skjønnhet; ikke som «i en gåte», dvs. ikke bare i troens mysterier, som framsettes i menneskelige idéer og bilder, men i selve det guddommelige lys som ved sin livgivende makt gjennomstråler de saliges ånd. Våre menneskelige idker, bilder og liknelser er lånt fra den skapte verden; de kan derfor, umulig uttrykke Guds vesen. Men det er en uskapt Idé, Guds evige Ord, Gud fra Gud, Lys fra Lyset. Det er denne Idé som kjærlig senker seg ned i de saliges ånd, slik at de ser Gud i forening med Gud selv. «Og byen – det himmelske Jerusalem trenger hverken sol eller måne til å skinne i seg; for Guds herlig-, het opplyser den og dens lys er Lammet» (Joh. Åpenb. 21, 23). Nu er Gud ikke lenger mysteriet. Nu tror vi ikke på Treenigheten, på frelsesmysteriet, på Kirken; vi ser og fatter hvordan Guds Sønn evig fremgår av Faderen og hvordan den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. Vi oppfatter hvordan Guds Sønn lever som Gud og menneske og hvordan vår frelse ble fullbyrdet ved Guds evige kjærlighet. Vi ser og fatter det nye, overnaturlige liv, som alle Guds barn er delaktige i og som gjør dem til ett med Guds Sønn og med hverandre. Vi ser og fatter også Gud som Skaper og Forsyn. Tingenes utspring i den evige virkelighet, meningen med lidelsen og alt det vi kalte det onde, Guds plan i verdens, historien, alt det som var ufattelig for oss i verdens gang blir nu åpenbart.

Dette klare syn på Gud fremkaller i de saliges hjerte en kjærlighet uten mål, uten grenser. Også under deres jordliv var «Guds kjærlighet utøst i deres hjerter ved den Hellige Ånd» (Rom. 5, 5). Men den kunne ikke utfolde hele sin makt, fordi de kjente Gud bare innhyllet i mysteriets mørke. Nu ser de hvordan han er det uendelige absolutte gode, innbegrepet av all skjønnhet og sødme. Da blir kjærligheten til en evig ekstase. Nu er det evig umulig at sjelen skiller seg fra Gud, skjønt den bevarer sin frie vilje. Det som på jorden er årsak til at vi fjerner oss fra Gud er den illusjon at vi kan finne en varig glede i skapte goder. Slikt blendverk er umulig i himmelen. For likesom stjernene blekner og blir borte når solen går opp, slik mister de skapte ting sin makt over hjertet, når Guds salighet overstrømmer det. De salige er altså evig salige. De er gått inn i Herrens glede og i den evige fred. «Hvor stor er ikke den salighet, der hvor det ikke fins noe ondt, hvor intet godt mangler; hvor han som ga dyden vil selv være dydens lønn …. Slik må vi forstå apostelens ord: «Gud vil være alt i alle» (1. Kor. 15, 28). 1 ham kommer alle våre lengsler til ro, ham som vi vil skue uten ende, elske uten å bli kjed, lovprise uten å bli trette. Der vil vi hvile og se, se og elske, elske og lovsynge» (St. Augustin).