I tredje og siste del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her – og andre del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:
C. Viljefriheten og frelsesvissheten.
At den første og avgjørende impuls til det gode ikke kommer fra mennesket, betyr imidlertid ikke at mennesket er helt passivt, tvert imot: «Gud virker i dere både det å ville og det å virke etter det som tekkes ham» (Filip. 2, 13).
Vi virker med Gud, etter at Gud med sin allmakts nåde har satt våre sjelskrefter i bevegelse. For Guds virksomhet er ikke drepende, men livgivende. Gud virker i oss å ville, han kuer altså ikke viljen, men gjør den levende og virksom. «Den gjerning Gud med sin virksomhet har begynt, den fullbyrder han ved sin med, virkning, for det er ham som virker først at vi vil. Deretter virker han med vår viljesakt for å fullbyrde gjerningen. Det at vi vil, gjør. Gud uten oss, men når vår vilje er satt i bevegelse, slik at vi begynner å virke, så virker Gud med oss» (St. Augustin).
Likesom Gud ved den helliggjørende nåde gjør oss delaktig i sin guddommelige natur, således gjør han oss delaktige i sin virksomhet. Og det er sannelig til større ære for Gud at han gjør viljen virksom enn om han var nødt til å sette den ut av spill for å frelse oss. Nådens Gud er den samme som også skapte naturen. Han skapte den menneskelige natur nettopp slik at den med sine åndelige evner på vital og harmonisk vis kan oppta i seg både Guds sannhet og Guds viljeimpulser, slik at himmel og jord møtes i det kristne menneske, liksom den guddommelige og menneskelige natur forenes i Jesus Kristus. Gud vil altså ikke komme og ta bolig i sjelen med vold. Han vil at vi skal lenges etter ham, ta imot ham med kjærlighet, og med hele vårt hjerte tilhøre ham i liv og død.
Viljefrihet innebærer imidlertid også mulighet for å tilbakevise Guds nåde. Så lenge vi lever på jorden og ikke ser Gud åsyn til åsyn, er vi utsatt for syndig attrå, og det står i vår makt å vende oss bort fra Gud. Dette blir sjelens død. «Den som ikke blir i meg skal bli kastet ut som en gren og visne» (Joh. 15, 6). Viljefrihet ville altså være en farlig egenskap dersom vi ikke hadde den absolutte forvissning om at Guds nåde er sterkere enn synden og at Gud med kjærlig omhu våker over oss og tilbyr all den hjelp vi trenger for med Kristus å overvinne verden. Denne bevissthet gjør oss trygge.
Kan vi altså ha en absolutt visshet om at vi er i nådens stand? Det finnes kristne som påstår det. De hevder endog at ethvert kristent menneske i kraft av sin tro kan og skal ha en så fullstendig frelsesvisshet at all tvil, all frykt er utelukket. Denne mening er uten hjemmel i den kristne åpenbaring. «Intet menneske vet om det er kjærlighet verdt eller hat» (Predikeren 9, 1). «Jeg vet ikke selv om skyld, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort, den som dømmer meg er Herren» (1. Kor. 4, 4). Vel hender det at Gud ved en særlig åpenbaring gir et menneske den absolutte personlige frelsesvisshet, men det er sjeldne unntagelser. De kristne i alminnelighet har den ikke. Det vi har en absolutt visshet om ved vår kristne tro, det er at Gud elsker oss alle, at alle ved troen på Kristus har løfte på det evige liv, og at vi lever i Kristus og han i oss når vi mottar ham i sakramentet, for alt dette har Gud åpenbart. Men han har ikke åpenbart at du og jeg elsker ham og vil være ham tro inntil døden. Derimot har han åpenbart at vi alle er syndige mennesker og at vi kan komme til å svikte ham under påvirkning av verden og det onde begjær. Hvis det var nok å tro for å være sikker på å tilhøre Gud for alltid, hvilken mening ville det da være i alle Herrens formaninger til selvfornektelse, til bønn og moralske anstrengelser? Hvorfor skulle vi be: «led oss ikke i fristelse, men frels oss fra det onde?» Paulus var nok oppmerksom på de farer som truer oss, da han skrev: «Jeg tukter mitt legeme og holder det i trelldom, så jeg ikke selv skal bli støtt bort etter å ha preket for andre» (1. Kor. 9, 27) og «arbeid ikke bare i mitt nærvær, men ennå mer i mitt fravær med frykt og beving på deres saliggjørelse» (Fil. 2, 12). Fra Guds side er nådens liv og frelsen sikret. Fra vår side derimot er det grunn til å frykte, fordi vi er skrøpelige mennesker. «Ingen from kristen bør tvile på Guds barmhjertighet eller på Kristi fortjenester eller på sakramentets kraft og virkninger», erklærer kirkemøtet i Trient, men det sier også at «enhver som er oppmerksom på sin egen svakhet og sine mangler kan ha grunn til å være bange med hensyn til sin personlige nådestand, da ingen med troens visshet, med den tro som utelukker alle farer for å ta feil, kan vite om han har mottatt Guds nåde.» «Med troens visshet», dvs. med en visshet som grunner seg på Guds åpenbaring.
Allikevel føler en katolikk slett ikke den sjelenød som protestantene ofte mener at vi er hjemfalne til, når vi frakjenner oss en absolutt personlig frelsesvisshet. For å gjøre oss trygge er det ikke nødvendig at Gud åpenbarer sitt vennskap for oss som en trossannhet, slik at vi skulle være så visse på vår personlige nådestand som f. eks. på Treenigheten eller Kristi guddom. Vi finner en til-, strekkelig visshet i vår indre religiøse erfaring. Når vår samvittighet gir oss det vitnesbyrd at vi ikke frivillig har vendt oss bort fra Gud ved en synd, når vi kjenner oss tvert imot draget til Guds kjærlighet slik at ingen jordisk lykke er oss nok, når vi finner glede i bønn og i alterets sakrament, når vi for Kristi skyld elsker våre medmennesker, så har vi i vårt eget indre bevis nok på at Gud bor i oss og vi i Ham. «Ånden selv gir vår ånd det vitnesbyrd at vi er Guds barn» (Rom. 8, 16). «Vi vet at vi er ført over fra døden til livet fordi vi elsker brødrene» (1. Joh. brev 3, 14). En trossannhet er det ikke at vi personlig er den hellige Ånds tempel og at vår nestekjærlighet er ren for egoisme; det kunne jo hende at vi bedrar oss selv, eller «at Satan selv tar på seg skikkelsen av en lysets engel» (2. Kor. 11, 14).
Men vi har Gud skje lov en prøvestein som viser om våre religiøse erfaringer er av Gud eller ikke, og det er ydmykhet, den ydmyke underkastelse under Kirkens lærermyndighet og hyrde, embete. Den samme Hellige Ånd er opphav både til vårt personlige indre liv og til Kirkens liv. Vår personlige forening med Kristus skjer i Kirken og med Kirken som er «Kristi legeme» (Ef. 1, 22-23).
En inspirasjon eller en opplevelse som fører til motstand mot Kirken kan altså umulig være av den Hellige Ånd. En religiøs erfaring derimot, som er i overensstemmelse med Kirkens lære og med helgenenes eksempel, og som utvikler den kirkelige samfunnsånd, kan trygt tilskrives den Hellige Ånd. Denne bevissthet gir oss fred. En annen trygghet trenger vi ikke til, tvert imot, vi tilbakeviser den absolutte frelsesvisshet ved troen alene, ikke bare som ubibelsk, men som farlig. For en fred som ser helt bort fra vår svakhet og fra den frie viljes omskiftelighet, en fred uten «frykt’ og beving», kan lett føre til selvgodhet eller til å betrakte gode gjerninger og gudsfrykt som nytteløse.