Jeg skal til Roma en uke i mars, og regner da med å få besøkt FSSPs kirke Santissima Trinità dei Pellegrini for første gang – kanskje prøver jeg også å få snakke med sognepresten Fr.Joseph Kramer. I går jeg leste jeg nokså tilfeldig et innlegg om ham på The Hermeneutic of Continuity-bloggen – som sier mye interessant om messefeiring generelt:
Fr Kramer especially emphasised that the restoration of the traditional form of the Roman Rite is not a matter of «going back» to the time before Vatican II. He spoke particularly of the greater warmth and communication between bishops and priests, and between priests and people. I agree with him. There was certainly warm and open communication in some cases but I think he is right that this has been greatly improved in recent decades.
Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the «mutual enrichment» is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.
The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.
For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.
Hei. Dette har kanskje intet med innleget å gjøre, men når det står, at presten ikke skal late messen være en plass der kan viser sin evne til komunikation etc gjelder det så også i forkynnelsen, i prekenen i messen?
Rene,
Homilien er ikke en del av messereitualet.
I den gamle messen er det slik, René, at presten ikke sier ett eneste ord som ikke står i messeboken i løpet av hele messen. I prekenen – som ofte er med i messen, men ikke egentlig en del av den – kommer han med nødvendige kunngjøringer og annen informasjon i tillegg til sin preken.
I den nye messen er det langt på vei likt, men her er det en åpning for at presten kan legge til en del ting om han ønsker det. Det står i de nye rubrikkene at presten kan si noe om dagens messe helt i starten av messen (før syndsbekjennelsen) og mellom avslutningsbønn og velsignelse. (Men i den nye messen er rubrikkene så pass åpne, at en prest også kan komme med kommentarer mange andre stder i messen – og da syns jeg det blir ødeleggende.)
Personlig sier jeg ved starten av messen bare event. noe om dagens messeintensjon, før jeg starter trosbekjennelsen med ordene: «La oss bekjenne … » Før velsignelsen sier jeg eventuelt noe om kirkekaffe eller en annen kort, praktisk ting. Har jeg mer omfattende beskjeder, nevner jeg dem i forb. med prekenen.