Jeg kom nylig over en side på vatikanets eget nettsted, som omtaler de ulike plagg presten har på seg når han feirer messen – og bønnene som bes når han tar på seg hvert plagg. Disse bønnene er svært lite brukt i Norge, og jeg har ikke sett dem på norsk. Er det noen av leserne som kjenner til en norsk oversettelse?
Manipelen nevnes også blant disse plagg, og det står at den falt ut av bruk etter liturgireformen, men at den ikke ble avskaffet. Jeg har lurt på om jeg skal begynne å bruke manipel også når jeg feirer den nye messen, hva råder leserne meg og andre prester til?
Her er slutten av teksten på Vatikanets nettsider:
… one hopes that the rediscovery of the symbolism of the liturgical vestments and the vesting prayers will encourage priests to take up again the practice of praying as they are dressing for the liturgy so as to prepare themselves for the celebration with the necessary recollection.
While it is possible to use different prayers, or simply to lift one’s mind up to God, nevertheless the texts of the vesting prayers are brief, precise in their language, inspired by a biblical spirituality and have been prayed for centuries by countless sacred ministers. These prayers thus recommend themselves still today for the preparation for the liturgical celebration, even for the liturgy according to the ordinary form of the Roman Rite.
Her er en engelsk oversættelse, så det skulle være enkelt at oversætte til norsk.
The Celebrant first says, whilst washing his hands:
‘Give virtue to my hands, O Lord, that being cleansed from all stain I might serve you with purity of mind and body.’
Then whilst putting on the amice, which he first puts on his head, and then over his shoulders:
‘Place upon me, O Lord, the helmet of salvation, that I may overcome the assaults of the devil.’
At the alb:
‘Purify me, Lord, and cleanse my heart so that, washed in the Blood of the Lamb, I may enjoy eternal bliss.’
At the cincture:
‘Gird me, O Lord, with the girdle of purity, and extinguish in me all evil desires, that the virtue of chastity may abide in me.’
At the maniple:
‘Grant, O Lord, that I may so bear the maniple of weeping and sorrow, that I may receive the reward for my labors with rejoicing.’
At the stole, which he crosses over his breast:
‘Restore unto me, O Lord, the stole of immortality, which was lost through the guilt of our first parents: and, although I am unworthy to approach Your sacred Mysteries, nevertheless grant unto me eternal joy.’
At the chasuble:
‘O Lord, Who said: My yoke is easy and My burden light: grant that I may bear it well and follow after You with thanksgiving. Amen.’
[Jeg ville gjerne vite om det allerede fantes en norske oversettelse; en tradisjon for hva man pleide å si – men man (dvs. prestene) sa vel alltid bønnene på latin og ikke på engelsk eller norsk. Den engelske oversettelsen har jeg også på mine ressurssider her: http://aomoi.net/odv/tlm/tlm_prest_bonner.htm – RED.]
Alt som kan øke liturgiens skjønnhet og rikdom bør brukes, herunder også manipel.
Jeg er helt enig med Atle Jansen. :-)
Selv om å fikse på novus etter min mening blir som å male på råtne planker siden riten i seg selv er undermåls og ikke reflekterer teologien om det Hellige Messeoffer slik den er definert i Trento slik som TLM gjør, så er det tross alt bedre dersom en bedrer dens eksterne sider. Selv om en slik tankegang er litt «smells and bells».
Det er forøvrig fullstendig i tråd med tradisjonen å bruke manipel, også i novus. Når der kommer nye regler og disse ikke eksplisitt sier noe om et tema, så er det skikk å bruke det foregående der det nye er taust. Det vil si at der f.eks rubrikker i novus ikke sier noe, så skal man faktisk gjøre bruk av reglene i det foregående der disse er anvendbare. Dette er jo et kjent prinsipp også innen jussen.