Her er underkapittel fire (og i denne omgang siste) fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:
Katolsk eller alminnelig er det navn som den gamle Moderkirke har hatt fra begynnelsen av. Og i sannhet, våre Fedres Kirke bærer dette navn med rette og med heder.
Den katolske Kirke er den alminnelige Kirke, den er Moderkirken i ordets egentligste forstand, utbredt i alle land, i alle verdensdeler. Den er ikke fra i går eller fra i dag, den har århundrer bak seg, ja snart årtusener, den er jo stiftet av vår guddommelige Frelser selv. Derfor bærer den heller ikke navn etter noe menneske, og forgjeves ville historien lete etter en blott menneskelig opprinnelse.
Den gamle Moderkirke er apostolisk «oppbygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).
Den katolske Kirkes forstandere, paven og biskopene, er apostlenes rettmessige etterfølgere; for den gamle Moderkirke sitter inne med den apostoliske suksesjon. Herved forstås den uavbrutte rekkefølge av biskoper fra apostlenes tid ned til våre dager ved ordinasjon, foretatt av gyldig vigslede biskoper. Derfor har den katolske Kirkes prester makt til å frembære det hellige messeoffer og forvalte sakramentene.
Den overbevisning at man ved å vende tilbake til den katolske eller alminnelige Kirke, kommer tilbake til fedrenehjemmet, hylledes også av forhenværende lutherske geistlige Mads Christian Jensen. Han var sogneprest på Fyn. Menigheten flokkedes om ham, hans sjeldne oratoriske begavelse, hans rike, skjønne tankeliv drog, og hans gjennomærlige menneskelighet bandt båndet mellom ham og hans menighet fast. Han levde her en rekke lykkelige år. Men han erkjente Moderkirkens sannhet – han ble katolikk. Det var i 1894. Han visste på forhånd at han dermed brøt alle bånd som hittil hadde bundet ham, brøt med den menighet han hadde holdt av og fremdeles holdt av. Brøt med gode, sikre økonomiske kår for å stå på bar bakke. Og dette med familie, og som en mann som ikke lenger eide ungdommens friske og uforsakte legemlige kraft. Så sterkt var båndet mellom pastor Jensen og hans tidligere menighet, at han alltid senere var en kjærkommen gjest hos den. Jensen kom så til Helsingør i et lite beskjedent kateketembete ved den katolske menighet. Og her satt han i en trang skolestue og underviste små barn, han den åndelig begavede mann. Men aldri kom der en beklagelse fra hans munn hvorledes det hadde vært og hvorledes det nå var. Tvert imot. Han talte fritt om den fred i sin sjel, om den ro i sitt liv han hadde vunnet. Han døde 5. september 1913. «Nordisk Ugeblad» skrev ved hans død at pastor Jensen var den nest siste av de 5 prester i den danske folkekirke, som i det siste halve århundre var trådt over til den katolske Kirke.
Ikke alene kjenner vi navnene på de enkelte paver helt fra Petrus av og til våre dager, men også når de tiltrådte sitt embete og når de døde. Vi kjenner også navnene på de henved 30 erkebisper som satt på erkebispestolen i Nidaros samt når de fikk palliet (erkebispekledet) av paven. Disse erkebiskoper viet så lydbispene i Norges rike som i middelalderen strakte seg så langt. Således hører vi om at erkebiskop Eystein sammen med biskopene av Bergen og Stavanger i 1178 viet abbed Torlak fra augustinerklostret på Island til biskop av Skålholt. Denne biskop Torlak av Skålholt ble senere hen betraktet som en hellig mann. Allerede biskop Eystein hadde sagt om ham etter vielsen i Nidaros: «Jeg setter ham så hølt at jeg ønsker min siste levedag må være som hans har vært.» Biskop Torlak tok seg med forkjærlighet av fattige og syke og sørget etter Herrens egne ord for at den venstre hånd ikke fikk vite hva den høyre gjorde. Han kjempet også utrettelig for å hevde Kirkens frihet og ekteskapets hellighet. Han døde 23. desember 1193.
Sagaene beretter om biskop Torlak at han flittig leste i «hellige skrifter,» selv skrev «hellige bøker» og ofte «underviste gjennom prekener».
Professor dr. Fredrik Paasche skrev i en artikkel i «St. Olav» en del år tilbake (1915) at vi i de islandske biskopsagaer ser den åndelige overlegenhet hos den islandske geistlighet, ikke bare som dannelsestrang og ordnende evne, men også som varm personlig hengivelse i troen, som trygghet ved forvissningen om Guds makt og høyhet, som glede ved å gjøre det gode, og at Norge, moderlandet, visselig har hatt menn av samme ånd som de beste ute på øyen.
Disse biskopsagaer som skulle gi oss mere av folkets indre historie, er dessverre bare kjent av fagmenn og ligger som et lukket land for historisk Interesserte som ikke kan makte vårt gamle språk.