Slik leser vi om ekteparet Marta og Lars Eskeland:
Fru Marta Eskeland hadde i stillhet lest sin manns, folkehøyskolebestyrer Lars Eskelands katolske bøker. Da hun så ble syk, overrasket hun ham ved å be ham sende bud til Hamar etter den derværende katolske prest. Denne reiste da like straks til Voss – det var i juli 1925 – gav den syke den nødvendige undervisning og opptok henne og hennes mann i Kirken. Følgende morgen frembar han det hellige messeoffer i hennes sykeværelse (det var den første messe hun bivånet) og gav dem begge den første hellige Kommunion. Det var en gripende høytidelighet. Så mottok den syke den siste salvings Sakrament. Ennå tre dager forblev sogneprest Kjelstrup på Voss og gav dem hver morgen den hellige Kommunion. Noen uker etter kom han tilbake for å holde gravferden – den første katolske gravferd på Voss etter kirkeomveltningen. Klokkene klemtet fra den eldgamle kirke med sine dyrebare minner fra Norges katolske storhetstid.
Marta Eskeland var av dem man før med ærbødighet pleiet å kalle «de stille i landet». All hennes ferd bar vitnemål om en sjelens adel og høyhet som gjorde et uutslettelig inntrykk på omgivelsene. Skriftens ord om «den sterke kvinne» har vel sjelden passet bedre på en kvinne enn de gjorde på fru Marta Eskeland. …
… Folkehøgskulestyrar Lars Eskeland ble født 1867 på Stord i Sunnhordland og kunne føre sine aner så langt opp som til Norges siste drottsete, Jon Smør. Han ble vår folkehøyskoles første mann. Mange tusener av vår bondeungdom fikk sin åndsdåp under hans lærestol og derved også livsglede og arbeidsglede. Lars Eskeland ble også bindeleddet mellom de gamle norske utbygder Island og Færøyane og moderlandet, han stod for dem som Norges største mann.
Når en åndshøvding som Eskeland tok skrittet over til Moderkirken, så måtte dette være en følge av grundig gransking og samvittighetsfull overveielse. Han så med uro den religiøse splittelse blant nutidens kristne og lengtet etter fast grunn under føttene. Samtidig følte han trangen til en kirke som med myndighet fra Gud kunne løse alle tvil og gi sjelen den næring som den så høyt savner i de kirkesamfunn som er kommet opp i tiden. Han trådte i juli 1925 over til den katolske Kirke sammen med sin hustru som døde 2. august samme år. Dette skritt skulle komme til å koste Eskeland meget, hans livsverk, folkehøyskolen på Voss, fra hvis ledelse han ble drevet bort fordi han fulgte sin samvittighet og vendte tilbake til fedrenes gamle Kirke.
Eskeland var med på Stiklestadferden i 1930. I den gamle erkebispestad holdt han en av sin åndfulle og uforglemmelige taler, kom inn på Kirkens fremtid i Norge og sa bl. a.: «Vi vil ikke få se det, men våre barns barn, når de om 100 år kommer her for å feire tusenårsfesten, da vil store deler av Norge være katolsk.»
Lars Eskeland døde fredfullt og stille 30. sept. 1942, lykkelig over å kunne motta Moderkirkens hellige nådemidler. Han ble gravlagt på Voss ved siden av sin hustru.
Eskeland var en høyreist, helstøpt kristen personlighet, en personlighet både fra åndens, viljens og hjertets side. Hans livsprogram var å arbeide for kristendom og norskdom. Med all sin glød og styrke gikk han inn for disse høye idealer.
Morgenbladet skrev om ham i anledning hans død: «Det var et tungt og sorgfullt budskap som nylig gikk over Norges land: Lars Eskeland er død. Denne vår kjære åndshøvding og dikter er ikke mere. Han hvis levende ord og personlighet har hatt så stor betydning først og fremst for bondefolket, men også for alle dem i landet vårt med syn og sans for landets bærende makter. Hvor kunne han ikke med sitt varme og følsomme diktersinn reagere overfor alt hvori han så en fare for vår fremtid som kristent folk. Han var en adelsmann i dette ords rette betydning.»
I 1930 deltok Lars Eskeland i den Katolske Internasjonale Uke i Genève. Han holdt der et foredrag om hvilket en hollandsk journalist skrev: «Halvannen time hørte man ikke en eneste lyd i den store og stuvende fulle sal uten hans vakre, begeistrede røst. Og da han sluttet, ble han belønnet med en ovasjon så overveldende at den lot endog mgr. Baudrillarts grandiose suksess langt bak seg.» …
Jeg er nå ferdig med å korrigere teksten i boka «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935. Det er ei bok på ca 140 A-4 sider, og deg kan i sin helhet leses her.