Her er 14. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – noe forkortet. (Hele heftet kan leses her.)
XIV. – «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig».
Om Abraham sa Gud: «Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og vær velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg …. og alle jordens slekter skal velsignes, i deg» (1 Mos. 12, 2-3). På grunn av sin fromhet (tro og lydighet) ble Abraham Frelserens stamfar, og derved åndelig far til de troende. Men når Gud derfor ville gjøre hans navn stort og ville at Guds folk skulle velsigne ham, hvor meget mer skal vi da ikke velsigne Maria, som ved sin hellighet og tro ble Frelserens mor og derved også vår mor? «Abraham ble ikke verdig til å avle Kristus i en annen betydning enn at han ble verdig til at en av hans døtre fødte Kristus, eller at han eller en av hans etterkommere ble far til Guds mor» (De Lugo). Når Gud selv gjennom «sin engel lykkønsket Maria (Luk. 17 28), og den Hellige Ånd tilskyndte Elisabeth til å lovprise henne med høy røst (v- 41-45), skal da ikke også vi gjøre det? Det vår straks etter Elisabeths saligprisning at Maria profeterte: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi Han, den Mektige, har gjort store ting mot meg; og hellig er hans navn» (v. 48-49). At Maria er blitt bevart for enhver synd, også den minste, i en verden full av laster, er et av de største mirakler den allmektige og hellige Gud har gjort. Og derfor kan også på henne anvendes Bibelens ord om Judith: «Din pris skal ikke vike fra menneskenes hjerte,- som minnes Guds styrke evindelig» (Jud. 13,24). …
Gud vil at vi med takknemlighet skal erkjenne alt det Han har gjort til vår frelse. Og til dette hører også Marias syndfrihet, som var nødvendig for at hun kunne bli Frelserens mor. Marias syndfrihet var en virkning av Kristi nåde. Også hun er frelst. «Min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Luk. 1, 47). Hun er på en måte blitt mer frelst enn noe armet menneske; for det å bevare en mot enhver synd er den største og mektigste nådegave. I Maria har Kristus på den mest fullkomne måte seiret over satan ‘ «Hill deg, min konges og min Guds seier; hill deg, Guds aldeles uplettede trone» (Efrem, Orat. in Deipar., Op. Græc. III, 534). Det er Kristi seier i henne vi forherliger ved å prise Maria salig. Mariakultusen er ikke i motsetning til Kristuskultusen, men finner hele sin grunn i den. Den ære vi gir henne, blir ikke tatt fra Kristus, men går hen til Ham. Ikke å ville ære Maria er å krenke Kristi ære.
Den himmelske konge, Kristus, krever ære for «dronningen, som står ved hans høyre hånd» (Salme 45, 10) Han lar henne virke med i utdelingen av hans nåde, og ,vil derfor også gi henne- den ære at vi påkaller henne (for at vi skal erkjenne den makt hun har fått). «Og Tyrus’ datter skal søke din (= dronningens) yndest med gaver – de rike blant folket, jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til deg» (v. 13-15). Dette betyr ikke at vi, hver gang vi ber Kristus om noe, også uttrykkelig må påkalle hans mor, like så lite som det er nødvendig uttrykkelig å påkalle Kristus hver gang vi ber Faderen om noe. Maria ber sikkert også for dem som ikke kjenner henne. Men vi som kjenner henne som nådens mot, bør ofte bekjenne det ved å påkalle henne. «Man må påkalle henne» – skrev Luther enda i året 1521 – «for at Gud ved hennes vilje gir og virker det vi ber om» (Forklaring av Marias lovsang, Magnificat. W. Weimar VII s. 575)
Med barnlig tillit må vi søke hennes hjelp, ikke bare i åndelig, men også i legemlig nød. Tenk på hennes medlidenhet med brudeparet i Kana, da de manglet vin. En inderlig andakt til Jesu mor er en stor trøst og kraft i livet. På henne kan vi i forbilledlig betydning anvende det som profeten Esaias skriver om det fødende Jerusalem og dets moderkjærlighet. «Før hun var i barnsnød, har hun født; før smerten kom over henne, har hun brakt et guttebarn til verden. Hvem har hørt noe slikt? Hvem har sett sådanne ting? Kommer et land til verden på en dag, eller fødes et folk på en gang?» (Uten legemlige fødselssmerter fødte Maria Kristus og i Ham alle de frelste). Og så fortsetter profeten: «Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne…. for at dere må die og mettes av hennes trøsts bryst; for at dere må suge og forlyste dere ved hennes herlighets fylde.
Som en som hans mor kjærtegner, således vil jeg trøste dere» (Es. 66, 7-13). Ja, slik trøster Gud oss gjennom vår mor Maria, gjennom hennes kjærlighet til oss og vår kjærlighet til henne.
Ved inkarnasjonen har Gud påtatt en manns natur. Men for å forøke vår tillit vil Han i nådeforvaltningen også bruke den faktor som i den naturlige orden er det høyeste symbol på godhet, nemlig et morshjerte. Selvfølgelig er Marias kjærlighet til oss ikke større enn hennes guddommelige sønns. Men nettopp fordi Jesus er Gud, kan. tanken på hans majestet og rettferdighet forminske vår frimodighet overfor Ham. Derfor ville Han også la sin hellige mor (med et legemlig menneskehjerte, så vi kan være sikrere på hennes medføling) råde over alle hans nådeskatter. En kristendom hvor Maria ikke blir æret som mor, mister en stor del av sin varme. Den er som et hjem hvor moren er borte.
Mariakultusen med erkjennelsen av hennes herredømme i himmelen har – som vi allerede har sagt tidligere – gjennomgått en vekst. Den skulle etter Guds vilje først komme til full utvikling etterat læren om Kristi guddom og hans stilling som den ene mellommann var grunnfestet i de troendes bevissthet. Dog mangler det ikke på beviser for at Maria allerede i de første århundrer var gjenstand for en særlig pietet og ble anerkjent som forbederinne i himmelen. I katakombene finner vi henne flere ganger fremstilt som «orante» (= bedende) med armene utstrakt i bønn. En mer offisiell kultus med festdager og kirkebygninger til hennes minne oppsto i det 4. århundre. Kirkefedrene fra den tid lovpriste henne i sine skrifter og taler. «Over hele verden» – skriver Nilus (+ 430) – «blir Maria prist salig og velsignet; til hennes ære blir det sunget hymner og holdt lovtaler» (Ep. I. II, 180). Hun ble også påkalt. Vi kan henvise til de gjentatte påkallelser i Efrems skrifter (ca. 306-373). Gregor av Nazianza (ca. 329-390) sier om den hl. Justina (3 årh.) at hun «ba inntrengende den hl. jomfru om hjelp for en jomfru som var i fare» (Orat. 24). Kirkefedrene skjelnet klart mellom den ære vi skylder Maria, og den tilbedelse som alene tilkommer Gud. «Man ærer Maria» – skrev Epifanius (ca. 315-403) – «men ingen skal tilbe henne, fordi tilbedelse tilkommer alene Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd» (Adv. hær. Pan. 79,8).