Jeg nevnte for første gang for knapt en måned siden pastor J. van der Burgs hefte fra årsskiftet 1951/52 «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». Etter en pause har jeg nå tatt opp igjen ferdiggjørelsen av dette heftet, og vil nå i rask rekkefølge presentere de siste fem kapitlene. (Hele heftet kan leses her.)
XIII. Nådens mor – Himmeldronningen.
Kristus er nådens opphav. Men all den nåde vi får fra Kristus, er i Guds tanker også på en særlig måte knyttet til Maria. Gud gjorde jo Kristi komme som frelser, og derved hele vår frelse, avhengig av hennes medvirken. Hennes hellighet (og tro) var etter Guds vilje ikke bare nødvendig for å gjøre henne verdig til å bære Jesus i sitt skjød, men også for å gjøre oss, Evas barn, verdige til å få del i Jesu, den nye Adams, fortjenester. Og til det siste krevde Gud dessuten at den syndfrie nye Eva ved å hengi sitt livs frukt på en særlig måte skulle «utfylle Kristi trengsler for Kirken» (Sml. det vi har sagt tidligere i kap. VI).
Maria er mor til den hele Kristus, ikke bare til hans fysiske legeme, men også til hans mystiske legeme, Kirken. «Hun er» – sier Augustin – «i sannhet mor til hans lemmer, fordi hun ved sin kjærlighet har medvirket til at de troende, som er hodets lemmer, blir født i Kirken» (De sancta virginitate 6, 6). Jesus er hennes «førstefødte» (Luk. 2,7), «den eldste av mange brødre» (Rom. 8,29). «De som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd», er «de øvrige av hennes ætt» (Ap, 12,17)
Etter avslutningen av Marias jordiske liv har hennes virksomhet som nådens mor ikke opphørt. Den fortsetter i himmelen, hvor hun ved sin forbønn virker med til utdelingen av Jesu nåde. Bibelen sier at de som lider med Kristus, får «regjere med Ham» i herligheten (2 Tim. 2, 12-12), men da må vi anta at Jesu smertefulle mor har fått et særlig herredømme. Hun, som mer enn noen annen var «Herrens tjenerinne» på jorden, er blitt opphøyet til himmelens dronning. Likesom slangen fortsetter å forføre de troende, således fortsetter Kvinnen å be for dem. Hun som har født oss med smerte, får også med moderlig omsorg våke over vårt åndelige livs vekst.
I lys av dette vil en bedre forstå den store betydning som den katolske Kirke tilkjenner Marias legemlige opptagelse til himmelen. Likesom Jesus ved sin himmelfart har fått større makt til å gå i forbønn for oss (sml. Joh. 14, 12-13; 16,7; Rom. 8,34; Hebr. 9,24), således «tok Gud Maria bort fra denne verden for at hun mer tillitsfullt kan be for våre synder» (Bønn i messen på vigiliedagen for Marias opptagelsesfest). Det er nok sant at også de hellige som bare med sin sjel er i himmelen, kan be for oss og av Gud blir opplyst om våre anliggender. Men Maria eier i sitt forherligede legeme evnen til å kjenne og elske oss på en måte som de legemløse ånder ikke er i stand til. Hun elsker oss med et levende morshjerte.
Mange teologer antar at Maria virker med til utdelingen av alle nådegaver. Denne oppfatning må ikke ansees som urimelig. Når hun ved sin hellighet, tro og lidelse har virket med til å erverve oss alle nådegaver, hvorfor skulle det da være urimelig å tro at hun nå i himmelen ved sin forbønn får være med ved utdelingen av alle nådegaver? Ervervelsen og utdelingen av nåden hører sammen. All nåde meddeles oss på grunn av Guds velvilje mot. Kristus og hans syndfrie mor, men derfor også av hensyn til disses ønsker (dvs. bønner) for oss.
At Maria ber for oss, er på ingen måte i strid med at Jesus som Gud-menneske er den «ene mellommann mellom Gud og mennesker» (1 Tim. 2,5). Maria ber for oss hos Jesus. Nødvendigheten av Marias forbønn betyr ikke en forringelse av Kristi kjærlighet til oss (like så lite som nødvendigheten av Jesu forbønn betyr en forringelse av Faderens kjærlighet til oss). Det er Kristi kjærlighet til oss som gjør at hans mor kan be for oss.
Marias forbønn gjør ikke de andre helgeners forbønn overflødig, like så lite som den gjør vår egen bønn til Jesus overflødig. Hun er himmeldronningen, som de andre helgener må be i forening med. «Hvis du tier, ber ingen og kan ingen hjelpe» (Anselmus, Orat. 45 ad Deipar.).
Selvfølgelig må vi ikke forestille oss Marias forbønn hos Jesus (og det samme gjelder Jesu forbønn hos Faderen) på en altfor jordisk måte, f. eks. som om hun stadig på nytt må gå til Jesu trone og med formelle ord uttrykke sine ønsker. Hennes kjennskap til våre fornødenheter og hennes kjærlighet til oss er en stilltiende bønn. Jesu og Marias tanker og hjerter er i Gud fullkommen forenet. Det var med hensyn til en alt for jordisk forestilling om Jesu forbønn at Han sa: «Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere» (Joh. 16, 26), skjønt Skriften dog uttrykkelig lærer at Han er vår. talsmann (1 Joh. 2,1; Rom. 8, 34; Hebr. 7, 15). Allerede Marias nærvær og herlighet i himmelen er i seg selv en forbønn, slik som det sies i hymnen: «Te nostra supplex gloria, per cuncta laudet sæcula.»