mai 2011

Interessant om syndsbekjennelsen i den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

Martin Mosebach skrev i januar i år et interessant stykke om hva som ble borte i messen syndsbekjennelse i 1970; at man ikke lenger bøyer seg, at prest og menighet ikke lenger bekjenner til hverandre, helgenene har nesten helt forsvunnet ut (nevnt 10 ganger før, mot én gang nå), den sakramentale absolusjonen (for venielle synger) er borte.

At man ikke skal bøye seg når man bekjenner sine synder virker nokså meningsløst, men det står jo ikke noe om hvordan hode eller kropp skal holdes, så jeg bøyer meg alltid (men bare halvparten så dypt som i den gamle messen). I min oppvekst i Den norske kirke var jo også nettopp her presten knelte foran alteret – det var en knelepute foran alteret bare for syndsbekjennelsen.

Les videre hva Mosebach skriver:

The reform of the liturgy did away with four characteristics of the old Confiteor prayer:
1 The profound bow in which he prayer was spoken;
2 The structure of the prayer as a dialogue between the priest and the congregation;
3 The invocation of various saints by name; and, finally,
4 The sacramental of absolution.

The profound bow is the oldest part of the prayer. In the early days of Christianity every mass began with the prostration. A person threw himself on the ground in order to approach oriental kings. The early Christians for this reason chose this most reverent form of showing devotion and subjection when they had to enter the presence of the God-man and His sacrifice. At first nothing was said. In the 8th century the custom arose of saying at this point during the prostration (which had gradually evolved into a deep bow) the confession of sins as it had been prescribed from the beginning for the start of the sacrificial rite of the New Testament.

The dialogue form of the Confiteor derives from the divine office of the monks. It was always exchanged between two neighbors in the choir stalls; one monk confessed his sins to the other – the other monk begged God’s mercy for him. In the pontifical solemn mass of the old rite this tradition is preserved; here the Confiteor is recited by two canons. This form sprang from the insight that most sins against God are at the same time sins against one’s neighbor too, that repentance must lead to reconciliation and that every man must rely on the prayer of others. In order to really acknowledge one’s guilt a listener is necessary. In order that, after the confession, the intercessory prayer of the listener may effectively develop the confessing party is obliged to keep silence. A further element of meaning was added as the relation between neighbors on a bench became a relationship between priest and congregation. …

The formula “indulgentiam” which follows the confession of sins and the petitions for forgiveness is an early formula for absolution. The sign of the cross which the priest makes while speaking this prayer has taken the place of imposition of hands. … In any case it is clear that the Church regarded the “indulgentiam” as a sacramental that absolves from venial sins. …

Deretter skriver Mosebach en hel del om helgennavnene som ble borte i syndsbekjennelsen – les hele stykket her.

Martin Mosebach uttaler seg igjen om liturgi, paven og den tradisjonelle messen

Liturgi, Paven, TLM /

Martin Mosebach ble intervjuet i Die Welt 23. mai om Vatikanets nye dokument, som presiserer en del ting rundt feiringen av den tradisjonelle latinske messen. Intervjuet er nå oversatt til engelsk, slik at flere kan lese Mosebachs ganske «friske fraspark», som begynenr slik:

Four years ago, Pope Benedict XVI, against the opposition of the great majority in the Catholic Church, restored the old Latin liturgy to equality with the new vernacular form of the celebration of the mass, which had been mandated since 1969. … A week ago, the Vatican, in a papal letter, reaffirmed its determination of 2007 and clarified some disputed questions regarding its practical application. Martin Mosebach, the recipient of the Büchner prize, is one of the most fervent admirers and defenders of the old Liturgy.

Die Welt: In 2007, Pope Benedict XVI, in a special motu proprio, freed the ancient Gregorian liturgy for the Catholic Church. Why does the Vatican publish instructions four years later on how the will of the pope is to be implemented?

Martin Mosebach: The enemies of the great liturgical tradition of the Roman Church in many cases have not accepted the permission given to the Old Rite. They often tried to ignore the pope’s motu proprio and sought to maintain obstacles. They tried with bureaucratic methods to render ineffective the pope’s generosity. Therefore, the Vatican had to be clearer if it wanted to maintain the motu proprio.

Die Welt: The Instruction speaks of “two usages of the one Roman rite.” Doesn’t this open the door to a creeping new schism?

Martin Mosebach: There’s already a schism, not between supporters of the new and old rites, but between those Catholics who adhere to the old sacramental theology of the Church as was solemnly confirmed by Vatican II, and those who assert that Vatican II founded a new Church with a new theology and new sacraments. This latter doctrine has been diffused wholesale and against the better knowledge of its promoters, in the seminaries, universities and Catholic academies. This is what has fostered the danger of a schism.

Die Welt: “What was sacred for prior generations remains sacred and great also for us as well; it cannot be suddenly prohibited altogether or even judged harmful.” The Instruction cites here the pope. But wasn’t this the intention of the overwhelming majority of the Catholic bishops in the last 40 years?

Martin Mosebach: Yes, it is regrettably true that a not small part of the Catholic bishops, in a suicidal frenzy, attempted to separate from the Catholic Tradition and to cut the Church off from the source of her vitality. In the sentence you have cited, the pope has given them some tutoring in ecclesiology.

Die Welt: How can the Roman liturgy in the “usus antiquior “ be offered today “to all the faithful “ if only a fraction of the faithful understand Latin?

Martin Mosebach: At all times only a few Catholics have been able to follow the Latin Mass word for word. Europe looks back on well over a thousand years of glorious Catholic culture without the people being able to understand Latin. They understand something more important: that in the rite the Parousia – the mystic presence – of the Lord takes place. Without this understanding, a person has understood nothing of the Mass, even if he thinks he understands every word. Moreover, for a long time there have been wonderful bilingual missals with which we can pray the mass with the priest. But it is indeed correct: the Old Rite requires a certain effort, a readiness to learn.

Die Welt: And how will precisely the promotion of the “older” rite further “reconciliation within the Church” after it has led to so much conflict until now?

Martin Mosebach: The conflict essentially is due to the misunderstanding, so perilous for the Church, that Vatican II established a new Church. The struggle surrounding this misunderstanding must be endured to the end. Covering it up with peaceful phrases doesn’t help the Church.

Die Welt: Pastors are invited to show “a spirit of generous welcome” to groups of faithful who would like to celebrate the Old Mass in Latin. Isn’t this naïve after the last few decades, in which such faithful were considered hopelessly old-fashioned and retrograde?

Martin Mosebach: Indeed, the faithful, who have adhered to the Old Rite or have discovered it just recently, were reviled in manner that, I hope, is not revealing of the spiritual worth of the reform. ….

Uvanlig økumenisk møte i Oslo nylig – med Vassula Rydén

Økumenikk /

Jeg fikk personlig invitasjon fra noen katolikker – med en del informasjon om at det var OK – til samlingen med Vassula Rydén sist helg som dagen.no omtaler slik:

Rydén var forrige helg i Oslo for å snakke om tjenesten hun i 25 år har hatt. Hun fikk sitt første budskap fra skytsengelen i november 1985. Denne kontakten varte i 3 måneder. Siden 1986 er budskapene gitt henne av Jesus Kristus. Kommunikasjonen består i dag av 107 notatbøker, samlet i 12 bind, som utgjør «True Life in God»-serien. Den norske grenen av arbeidet heter «Sant liv i Gud». Født i Egypt, i en gresk-ortodoks familie, giftet hun seg etterhvert med en luthersk mann. Hun hadde lite interesse for religion og tro før episoden med engelen i 1985. Hun har alltid tilhørt den ortodokse kirke, men ikke praktisert troen før 1985. …

Jeg var ikke på møtet, vurderte heller ikke å gå – selv om jeg må innrømme at jeg ikke har studert hva hun står for i særlig grad. Et par av utdragene fra Dagens artikkel peker også på ting jeg nok ville ha reagert på:

Hvis Märtha snakker med engler, hvorfor ikke? Englene leder henne. Det er ingen grunn til at det ikke skal være sant. Jeg er glad at hun tør stå frem å si dette. Hun kunne vært redd for all hånen, sier Vassula Rydén, forfatter, profet og omstridt skikkelse innen den katolske og ortodokse kirke. …

… mange innenfor både den katolske og den ortodokse kirke er kritisk til hennes tjeneste. Debatten går mye på «hvem» det er som skriver beskjedene. Katolikkene er krtiske til hennes åpnehet for økumenikk, protestantene kritisere henne for new-age-tilnærming. Selv mener Rydén at krtikkerne tar feil. Det som skjer er ikke min private meditasjon, det kan bevises. Jeg hadde ingen kunnskap om profetier eller tegn før dette begynte. Hvor kom dette fra da? Jeg var tom. Vi vet alle at Gud kan tale gjennom oss, han talte gjennom et esel i Bibelen. Profetier er veldig vanskelig for presteskapet å akseptere. Det er en sentral tjeneste i Bibelen, men vanskelig å gripe, sier hun. …

Enda mer om MF og homofilt samliv

Teologi /

Det var ganske forutsigbart at dekanus ved Teologisk Fakultet i Oslo, Trygve Wyller, er glad for en større åpning for homofilt samliv på MF – som Vårt Land melder i dag. Wyller forventer også (eller håper, vil jeg tro) at MF skal gjøre et formelt vedtak om at de åpner for homofilt samliv. Men her er jeg ganske enig med MFs rektor, som sier at det er ikke slik ting fungerer. Lærerrådet ved MF gjør jo ingen vedtak av den typen, og det gjør man heller ikke på TF – for det er ikke slik vitenskapelige høyskoler fungerer.

Men samtidig møter retor Haanes seg selv nesten i døra; for om MF blir bedt (av kirke eller stat) om å avgi en uttalelse om dette temaet, da vil de jo likevel avgi en offisiell uttalelse om det. Noen utdrag fra dagens VL under:

… Det er veldig positivt, både for Den norske kirke, for de homofile og for norsk kristendom, at flere ansatte på MF enn før forstår at spørsmålet om homofilt samliv kan besvares med et ja innenfor rammen av kristen tro, sier Wyller.

Han sier at han nå regner med at «de ansvarlige organene ved MF fatter vedtak om det samme». En gallup er ikke forpliktende for institusjonen og ikke det samme som en uttalelse fra lærerrådet. Dette blir for alvor betydningsfullt dersom lærerrådet også sier ja til homofilt samliv. Jeg ser med forventning fram til at dette skal komme til uttrykk i forskjellige dokumenter, og at MFs ledelse, styre og forstanderskap slutter seg til det, sier dekanen. …

…. MF-rektor Vidar L. Haanes stiller seg uforstående til Trygve Wyllers ønske om at de ansvarlige organene ved MF nå må «fatte vedtak» i samsvar med Vårt Lands undersøkelse.

Wyller må i så fall si noe om hva han mener med «vedtak». Når fatter TFs styringsorganer prinsipielle vedtak på standpunkter om teologiske standpunkter? spør Haanes. … Wyller vet like godt som oss at vi er en akademisk institusjon. MF fatter ikke lærevedtak.

Har ikke MF gjort det tidligere?
Jo, lærerrådet avga læreuttalelser og vi gir fremdeles høringsuttalelser i konkrete saker. Men det er slutt på den tiden at vi kommer med uttalelser på eget initiativ i konkrete spørsmål, sier Vidar L. Haanes.

MFs rektor uttaler seg temmelig uklart

Teologi /

Jeg syns MFs rektor Vidar Haanes uttrykker seg uklart og ganske underlig – i alle fall slik Vårt Land siterer ham i lørdagens avis. Legg merke til at Haanes her uttaler seg om en generalsekretær i en av Den norske kirkes største frivillige organisasjoner, en mann som tidligere selv ogaså satt i MFs forstanderskap:

MF-rektor Vidar Haanes: Kjøde forstår ikke
Rolf Kjødes uttalelser viser at han verken forstår eller respekterer hvordan en vitenskapelig høgskole fungerer. Det er ikke min oppgave som rektor å beordre hva ansatte skal mene i bestemte spørsmål. Når noen, stiller spørsmål ved om jan-Olav Henriksen kan være ansatt ved MF er det min oppgave som rektor å forsvare hans plass og akademiske frihet ved MF, sier MF-rektor Vidar L. Haanes om Normisjon-general Rolf Kjødes uttalelser.

… Har MF et gigantproblem?
Nei. MF har et godt og bredt studietilbud og en god, kirkelig forankring. Vi legger stor vekt på en teologi som er forankret i bibel og bekjennelse for våre prestestudenter. jeg ser ikke at det er et problem at MFs lærere ikke går i takt i alle spørsmål.

(om forholdet til Universitetets teologiske fakultet) … MF er i sine grunnregler forankret i skrift og bekjennelse. Dessuten har vi en tett kontakt med det aktive menighetsliv i Den norske kirke. For oss er nok en kirkelig teologisk profil mer avgjørende enn for TF, svarer Vidar Leif Haanes.

Det virker på den ene side som om MFs rektor sier at 1) MF er en god, vitenskapelig høyskole – som selvsagt har forskningsfrihet og publikasjonsfrihet. Men på den annen side 2) er MF også «forankret i skrift og bekjennelse». Men hva skal dette siste bety? På hvilken måte begrenser dette den helt frie, vitenskapelig forskning? For gamle Mf-venner, er det i alle fall underlig at det ikke skal få noen betydning for forståelse av et av de viktigste etiske spørsmål i vår tid; ekteskap, familieliv og seksualitet.

Professor Oftestad ikke overrasket over MFs utvikling

Teologi /

I avisa Dagen skriver man også om Vårt Lands artikler om synet på homofilt samliv på Menighetsfakultetet, delvis refererer de VLs artikler, dervis har de selv intervjuet personer. De har bl.a. intervjuet professor Bernt Oftestad, som har vært på MF i 40 år (jeg møtte ham som ganske ung lærer da jeg begynte der i 1975). Oftestad er på ingen måte overrasket:

MF-professor Bernt T. Oftestad er på sin side overhodet ikke overrasket over utviklingen i holdninger blant lærerstaben ved fakultetet han selv har vært tilknyttet siden 1970-tallet. Han mener de som nå uttaler seg i hoderystende vendinger, «må ha snorket i timen».

De har rett og slett ikke skjønt at dette har sammenheng med den hermeneutikken (teksttolkningen, red. anm..) man la seg på da fakultetet vedtok å støtte ordinasjon av kvinnelige prester på 1970-tallet, sier han.
Oftestad mener også at denne utviklingen er en konsekvens av at Menighetsfakultetet knyttet seg institusjonelt til biskopene og kirkelige organer i Den norske kirke når det gjaldt presteutdannelsen. Da denne ordningen ble etablert på 1990-tallet, ble det eksplisitt utttrykt fra fakultetes side, gjennom lærerrådet, at man ville stille seg nøytral til biskopers eventuelle læreavvik.

Allerede da var det klart at noen av biskopene hadde et homopositivt standpunkt. Den kirkelige posisjon som fakultetet inntok før årtusenskiftet, gjorde at fakultetet ville måtte reflektere den teologiske utviklingen i Den norske kirke, sier han.

Oftestad selv var ingen teologisk aktør i striden rundt Henriksen for ti år siden, da han i år 2000 var blitt fratatt sitt professorat i kirkehistorie grunnet sin konversjon til Den katolske kirke.

Trist utvikling på Menighetsfakultetet

Teologi /

Man kan nok se små tegn til at utviklinga ville gå den veien allerede da jeg var student på MF – 1975-82 – i alle fall syntes jeg det, jeg var på flere områder (spesielt bibelsynet) ikke så fornøyd med mine lærere – men nå er det blitt ganske tydelig at MF har fått et moderne/liberalt syn på ekteskap og homofilt samliv.

I går skrev Vårt Land om dette:

Homoliberal boom på presteskole
For ti år siden ble en MF-lærer fjernet fra etikkundervisning fordi han var homoliberal. Nå er nær halvparten på MF enige med ham. 47,5 prosent av lærerne og stipendiatene ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) mener at kristen etikk åpner for at mennesker av samme kjønn kan ha sex. Det viser en ny undersøkelse Vårt Land har gjennomført blant ansatte ved fakultetet. …

… MF-rektor Vidar Haanes sier han er «litt overrasket» over det høye antallet som sier ja til homofilt samliv ved Menighetsfakultetet. … Rektoren legger til at utviklingen også gjenspeiler den endringen i teologisk oppfatning som man ser ellers i kirken.

Hva står MF for i dette spørsmålet?
MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet. Men det betyr ikke at vi er livssynsnøytrale. Grunnreglene forankrer MF i Den hellige skrift og den evangelisk-lutherske bekjennelse og vi forutsetter lojalitet, særlig knyttet til kirkelig utdanning. Samtidig har våre ansatte akademisk frihet og underviser i en rekke forskjellige disipliner der fagkompetansen er det viktigste. …

Og i dag skriver Vårt Land:

Homosyn ved MF gigantisk problem for kirken. – Vår sterke uro for utviklingen er blitt bekreftet, sier Normisjon-general Rolf Kjøde. Problemet med liberal etikk ved MF viser seg å være langt større enn jeg hadde forestilt meg. Hvis tallene Vårt Land la fram i går er representative, er det veldig alvorlig for MF og et gigantisk problem for norsk kirkeliv, sier Rolf Kjøde. …

(Han sier også) … For meg er det en ny vinkling fra MF. Tidligere tegnet lærerrådet profilen, og alle deres uttalelser i saken har vært entydige. Nå har MF fått ny ledelsesstruktur, og det er sagt at rektor tegner profilen. Midt i det som nå avdekkes om endrede holdninger i lærerstaben, har rektor likevel sjansen til å markere fakultetets tradisjonelle ståsted som offisiell profil. Det er dypt beklagelig at han ikke ønsker å gjøre det, men bøyer av for lærepluralismen.

Den katolske Kirke kommer ikke til å følge etter MF, det er helt klart, og samarbeidet med MF på enkelte områder vil nå bli noe mer anstrengt fra vår side – regner jeg med.

Engelske biskoper krevde i 1993 full integrering i vanlige menigheter

Katolsk, Økumenikk /

Nettstedet The Ordinariate Portal publiserer nå flere dokumenter fra 1993/94, da den første store bølgen av anglikanske prester ble katolikker. De engelske biskopene tok nokså vennlig mot enkeltpersoner den gangen, prester og lekfolk, men ville ikke legge til rette for at grupper av troende kunne konvertere sammen. Dessuten insisterte de på at konvertittene skulle assimileres fullstendig i vanlig katolsk menighetsliv – ikke kunne ta med seg noe av sin arv, ikke ha noen grupper for seg selv. Etter pave Benedikts initiativ overfor anglikanerne for et par år siden, er dette blitt radikalt forandret.

Nedenfor tar jeg med et utdrag fra ett av disse dokumentene – de engelske biskopene sier følgende i november 1993:

Approaches have been made by clergy of the Church of England, both singly and in groups. In some few instances groups of parishioners with their pastors have also made approaches, enquiring about the possibility of coming into full communion with the Holy See, embracing the fullness of Catholic life. After our Low Week meeting we stated that our aim in welcoming those who wish to join the Catholic Church must be their eventual total integration into the Catholic life of our dioceses. This remains our aim. Other paths have been suggested. We have looked carefully at the suggestions of the establishment of a Personal Prelature or of a Special Pastoral Provision, such as exists in the USA. We are of one mind that, in our particular circumstances, such alternatives would serve to increase the multiplicity of Church identities in an unhelpful and confusing manner. Our determination in this matter does not imply any lack of respect or esteem for the tradition, strengths and vision of Christian living represented by those who are approaching us. In fact the opposite is the case. We are convinced that the Roman Catholic community, diocese by diocese, will be enriched by the eventual full integration of those who bring with them not only the traditions of English Anglicanism, but also its commitment to reach out to those who are on the margin of Christian living, or beyond. But for this to be the case, it is essential that we strive to come together in a fully integrated manner, a challenge which will involved real change for all concerned.

It is this fundamental conviction that gives shape to the ways in which we have agreed to respond to those who approach us. …

Tre engelske prestebloggere

Data/blogg, Katolsk /


Jeg leser ganske regelmessig tre engelske presteblogger, i tillegg til Father Z.som er ganske så amerikansk, og også andre. Den første av disse tre er Fr. Tim Finigan, som skriver bloggen «The hermeneutic of continuity» – tatt fra pave Benedikt. Fra ham tok jeg nylig bildene fra den tradisjonelle messen i Peterskirken, som han omtaler slik:

L’Osservatore Romano has hundreds of photos from last Sunday’s Pontifical High Mass at the altar of the chair in St Peter’s. The set is headed Pontificale in Rito Romano Antico. There are some very fine shots there. It does rather look as though the Osservatore photographer (Sig. Francesco Sforza) enjoyed having something so beautiful to photograph, with such a magnificent setting, and with such a variety of clergy, religious, and laity in attendance. Furthermore, the presence of four Cardinals is enough to convince any Roman of the way the wind is blowing…

Den neste prestebloggeren er Fr. Ray Blake, som jeg ikke leser så regelmessig, men som også skriver mye interessant på sin «Mary Magdalen» blogg. Jeg tok innlegget om pave Benedikts tiara-gave – om det skriver han:

The Holy Father was presented with a tiara today at the Papal Audience by a group of Catholics and Orthodox. Will he wear it? His normal reaction when presented with a cap or some other headgear is to pop it on, but not today, I suppose cause too much fuss.
I had a friend who taught Pastoral Theology in a seminary, he quoined the phrase about seminarians, «Won’t wear, won’t care», obviously there is always an exception.

PS, Just below the Pope, a friend of mine, Fr Richard Biggerstaff of Lewes, has his back on NLM – just underneath the Pope. Interesting, so many of the younger priests in my diocese are experimenting with ad orientem.

Den tredje er den lærde Fr. John Hunwicke, som skriver både om liturgiske spørsmål med innsikt,og om latin. Slik skrev han nylig om dokumentet Universali Ecclesiae:

One might have expected Universali Ecclesiae; the normal term for «the Universal Church». Universae seems to me deliberately to avoid the formulaic expectation so as to emphasise per variationem that it really is the (yes!) entire Church which is to have a richer appropriation of the Roman Rite. (I take this literally. Just as Latins would have their spirituality immeasurably enriched if they knew the Byzantine Rite better, so Byzantines will be enriched the better they know the riches of the ancient Roman Rite.) …

«Dessverre» bruker alle disse tre blogspot.com, men father Z. og jeg (og andre) bruker WordPress.

OPPDATERING:
Jeg legger til noen flere engelske presteblogger:
Caritas in veritate
Fr. Mildew
Valle adurni

Pave Benedikts «stille revolusjon» – han renser opp i Kirken

Katolsk, Paven /

Et kjent kloster ble nylig stengt i Roma, uten at så mange la merke til det, eller forstod betydningen av det. Men John Allen forklarer hvorfor dette skjedde – og hvordan dette er blitt en del av pave Benedikts permanente politikk:

… For those with eyes to see, the suppression of the Cistercian abbey at the Basilica of the Holy Cross in Jerusalem, one of the traditional seven major pilgrimage sites in Rome, rates far more than placement in a «news of the weird» column. Instead, it’s the latest chapter in what might be called a «Quiet Revolution» under Pope Benedict XVI, referring to a reform in clerical culture beginning in Rome and radiating beyond.

The essence of it is this: it’s the end of the «by their fruits, you shall know them» logic that once translated into a free pass, or at least a strong benefit of the doubt, for superstar clerics and high-profile groups charged with misconduct. Once upon a time, the working assumption in officialdom often was that if someone is doing great good for the church, then allegations of sexual or financial impropriety against them were likely bogus, and taking them too seriously risked encouraging the enemies of the faith.

Without great fanfare, Benedict XVI has made it clear that today a new rule applies. No matter how accomplished a person or institution may be, if they’re also involved in what the pontiff once memorably called the «filth» in the church, they’re not beyond reach. …

Les resten selv.

Et svært ubalansert program om den nye engelske oversettelsen av messen

Liturgi /

Under kan man se et program fra Chicago (på 8 min.) om den nye engelske oversettelsen av messen. Det er pedagogisk korrekt å undervise de troende om (de få) forandringene som kommer i messen som gjelder dem, men vel litt overdrevet. Ellers ser programmet ut til å fokusere bare på de få prestene som er rasende på den nye oversettelsen. Det må man absolutt kunne kalle ubalansert og ensidig. (Se forøvridg de sjokkerende bildene av kalten som brukes i en messe man viser – gå til 5:20.)

Watch the full episode. See more Religion & Ethics NewsWeekly.

Jeg ble tipset om programmet HER.

Liturgi og bønneliv i 1960 og i dag

Liturgi, TLM /

Fr. Ray Blake i England har nylig skrevet et interessant innlegg på sin blogg om hvordan messen ble feiret tidligere (og hvordan den korresponderte med folks private bønneliv), hvordan den liturgiske bevegelse og Vatikankonsilet ønsket noen (nokså forsiktige) forandringer i liturgien, og hva resultatet virkelig ble. Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om disse tingene om man ikke kjenner liturgien (offentlig og privat) før 1970 ganske grundig (og faktisk kan feire den gamle messen). Ikke mange prester gjør det (og har derfor mindre å bidra med, etter min mening), men det gjør Fr. Blake – og skriver han bl.a.:

… One of the difficuties of the style of worship used at Mass over the last forty years is that it was difficult for many to recognise what happened in Church with what they do at home when they prayed. This dychotomy alone I suspect caused many to lapse. In most parishes Low Mass, with its profound silence, was all that was on offer, in larger parishes High or Sung Mass was usually left to the curates, with the Parish Priest hardly ever saying it. It was Low Mass that formed the spirituality of both priests and people. I don’t believe the VII Fathers intended what we ended up with what we have. They certainly intend some vernacular and I suspect their real intention was some blurring of the distinction of Low and High Mass. Their intention was to open up the treasures of the liturgy and form a liturgical people who participated fully in the liturgical life of the Church, hence the abreviation of the Divine Office.

It is prayerfullness within the the liturgy, not alonside the liturgy seems to be the aim of the Reform of Reform. It was prayerfullnes that marked the Holy Father’s liturgical celebration to Britain, and that prayerfulness was plainly recognisable both by Catholic and non-Catholic commentators in a way that the dancing, hand waving, wordy style of liturgy is not. …

..(Concerning the liturgical movement) … the reforms from Pius X through to Pius XII seem to encourage the non-passive involvement of the faithful. The expectation is that the people are at least singing the Ordinary and dialogues, understanding the texts that are used, so these, not a parallel or personal devotion are the underpinning of the Church’s life. At its best this happens in the Novus Ordo. The problem is it rarely happens. Antiphons are replaced by hymns, what should be sung prayerfully is said in a rather perfunctory way, with little personal prayerful engagement. What should be a prayerful encounter with God is not, and easily slips into a celebration of the community, or worse, the celebrant.

Pope Benedict speaks often about the ars celebrandi, essentially that seems to be about celebrating Mass prayerfully, which at the very least means the priest and other minister being recollected, recognisably prayerful. It is this recollectedness that is so characteristic of the older form of Mass. What I suggest the older form can learn from the newer form is the interaction between sanctuary and nave, which now seems so much part the experience of those who attend both forms, however the older form is always recollected, the newer form is not.

Han illustrerer denne artikkelen med et interessant bilde – fra Østerrike, tror jeg.

Om innføringen av reformasjonen i Norge – av Henning Laugerud

Katolsk /

Katolsk.no har lagt ut et interessant foredrag av Henning Laugerud om reformasjonen i Norge – del 1 – de første tiår og del 2 – 1600-tallet. Foredraget begynner slik (men les gjerne alt sammen på lenkene over):

Denne lille artikkelen er ikke en historie om reformasjonen i Norge. Men en fortelling om den motstand vi kan se konturene av, og de kvinner og menn vi faktisk kjenner til som var villige til – i siste innstans – å ofre alt for sin tro. Sannsynligvis var det langt flere som vi ennå ikke kjenner til – delvis fordi de for alltid er tapt i historiens mørke, men også fordi ingen har lett etter dem.

Kildesituasjonen når det gjelder 1500-tallet er ikke bare god, mangt har gått tapt i branner og dårlige arkivforhold, noe har blitt ødelagt, og papir kunne gjenbrukes, den gang som nå. Men vi vet også en hel del, og det er fremdeles mer å finne dersom vi ønsker å lete.

Mitt perspektiv her er naturligvis preget av dette utgangspunktet – og er også en slags oppfordring og anbefaling om å erindre og ære dem som stod opp for sin tro – vår tro – i en tid hvor det kostet å være katolikk i Norge.

I 1555, 18 år etter reformasjonens innføring, ble det første kjetterbål vi kjenner fra Norges historie tent. Da havnet to Vestfold-bønder på bålet fordi de hadde oppfordret folket til å holde fast ved den katolske tro, faste på fredagene og holde lørdagen hellig for å ære Jomfru Maria. … … Katolisisme ble på denne måten sidestilt med trolldom i straffegrad. Dette ble ikke den siste straffeforfølgelsen for katolske ”avvik” i Norge etter reformasjonen. …

Pave Benedikts tale til liturgikonferanse i Roma 6. mai

Liturgi, Paven /

Først nå er en engelsk oversettelse av pave Benedikts innledningshilsen ved 50-årsjubileet for det Pavelige Liturgiinstituttet i Roma, St. Anselmo. Jeg har funnet oversettelsen her, og tar under med det jeg syns er viktigst – innledning og avslutning er tatt bort, og jeg har uthevet to-tre ting:

…. On the eve of the Council, in fact, the urgent need for reform in the liturgical sector emerged ever more acutely, also postulated by the requests made by various episcopates. Moreover, the strong pastoral demands that motivated the liturgical movement required that a more active participation of the faithful in liturgical celebrations be encouraged and elicited through the use of national languages. Also necessary was an in-depth examination of the subject of the adaptation of the rites in the various cultures and especially in mission lands.

In addition, the need for a more thorough study of the theological foundation of the Liturgy appeared clear from the outset, in order to avoid lapsing into ritualism or fostering subjectivism and to prevent the celebrant from making himself the centre of attention; and to base the reform firmly found within the context of the Revelation and in continuity with the tradition of the Church. …

Dear friends, the title chosen for the Congress of this Jubilee Year is equally significant: “The Pontifical Liturgical Institute, Between Memory and Prophecy”. As regards memory, we must note the abundant fruits generated by the Holy Spirit in half a century of history and let us thank the Giver of all good for this, despite the misunderstandings and errors in the practical implementation of the reform. …

To the “memory” belongs the very life of the Pontifical Liturgical Institute, which has made its contribution to the Church committed to the reception of the Second Vatican Council, through 50 years of academic liturgical formation. Formation offered in the light of the celebration of the holy mysteries, of comparative liturgy, of the word of God, of liturgical sources, of the Magisterium, of the history of ecumenical requests and of a solid anthropology.

Thanks to this important formative work, a large number of those with degrees and licences now offer their service to the Church in various parts of the world, helping the Holy People of God to live the Liturgy as an expression of the Church in prayer, as a presence of Christ among people and as a constitutive feature of the history of salvation.

In fact, the conciliar Document sheds a clear light on the dual theological and ecclesiological character of the Liturgy. The celebration at the same time brings about an epiphany of the Lord and an epiphany of the Church, two dimensions that unite in the liturgical assembly, where Christ actualizes the Pascal Mystery of death and Resurrection and the people of the baptized draw more abundantly from the sources of salvation. The active presence of Christ subsists in the liturgical action of the Church: what he did as he went about among human beings, he continues to make active through his personal sacramental action whose centre is the Eucharist.

With the term “prophecy”, our gaze opens to new horizons. The Liturgy of the Church goes beyond the “conciliar reform” itself (cf. Sacrosanctum Concilium, n. 1), whose aim, in fact, was not primarily to change the rites and the texts, but rather to renew mentalities and to put at the centre of Christian life and ministry the celebration of the Paschal Mystery of Christ.

Unfortunately, perhaps, we too, Pastors and experts, understood the Liturgy as an object to be reformed rather than a subject capable of renewing Christian life, since “A very close and organic bond exists between the renewal of the Liturgy and the renewal of the whole life of the Church. The Church not only acts but also expresses herself in the Liturgy and draws from the Liturgy the strength for her life”. …

The Liturgy, the summit toward which the activity of the Church is directed is at the same time the fount from which all her power flows (cf. Sacrosanctum Concilium, n. 10), with its celebratory universe thus becomes the great educator in the primacy of the faith and of grace. The Liturgy, a privileged witness of the living Tradition of the Church, faithful to its original duty to reveal and to make present in the hodie of human vicissitudes the opus Redemptionis, lives on a correct and constant relationship between healthy traditio and legitima progressio, which the conciliar Constitution has made lucidly explicit in n. 23.

In their programme of reform, the Council Fathers wished to maintain an equilibrium between both terms, a balance between the great liturgical tradition of the past and that of the future. Tradition and progress are often clumsily opposed. Actually, the two concepts merge: tradition is a living reality, which therefore includes in itself the principle of development, of progress. It is as if to say that the river of tradition also carries its source in itself and flows towards the outlet. …

George Weigel om rapporten om seksuelle overgrep i USA

Generelt, Katolsk /

George Weigel skrev ganske nylig en artikkel i The National Review, som han kaller: «Priests, Abuse, and the Meltdown of a Culture – The lessons of an important new study.» Her nevner han først flere grunner til at Den katolske Kirke i stor grad ble kritisert for feil ting i media:

One: Most clerical abusers were not pedophiles, that is, men with a chronic and strong sexual attraction to pre-pubescent children. Most of those abused (51 percent) were aged eleven to fourteen and 27 percent of victims were fifteen to seventeen; 16 percent were eight to ten and 6 percent were younger than seven. …

Two: The “crisis” of clerical sexual abuse in the United States was time-specific. The incidence of abuse spiked in the late 1960s and began to recede dramatically in the mid-1980s. In 2010, seven credible cases of abuse were reported in a church that numbers over 65 million adherents.

Three: Abusers were a tiny minority of Catholic priests. Some 4 percent of Catholic priests in active ministry in the United States were accused of abuse between the 1950s and 2002. There is not a shred of evidence indicating that priests abuse young people at rates higher than do people in the rest of society. On the contrary: Most sexual abuse takes place within families. The John Jay study concludes that, in 2001, whereas five young people in 100,000 may have been abused by a priest, the average rate of abuse throughout the United States was 134 for every 100,000 young people. The sexual abuse of the young is a widespread and horrific societal problem; it is by no means uniquely, or principally, a Catholic problem, or a specifically priestly problem.

Four: The bishops’ response to the burgeoning abuse crisis between the late 1960s and the early 1980s was not singularly woodenheaded or callous. In fact, according to the John Jay study, the bishops were as clueless as the rest of society about the magnitude of the abuse problem …

Five: As for today, the John Jay study affirms that the Catholic Church may well be the safest environment for young people in American society. It is certainly a safer environment than the public schools. …

So: If the standard media analytic tropes on clergy sexual abuse in the Catholic Church in the United States have been proven false by a vigorous empirical study conducted by a neutral research institute, what, in fact, did happen? …

Til dette spørsmålet svarer han først at det er korrekt at spørsmålet hadde problemer i samfunnet generelt:

But if the Times, the Globe, and others who have been chewing this story like an old bone for almost a decade are genuinely interested in helping prevent the crime and horror of the sexual abuse of the young, a good, long, hard look will be taken at the sexual libertinism that has been the default cultural position on the American left for two generations. Catholic “progressives” who continue to insist that the disciplinary and doctrinal meltdown of the post–Vatican II years had nothing to do with the abuse crisis might also rethink their default understanding of that period. The ecclesiastical chaos of that decade and a half was certainly a factor in the abuse crisis, although that meltdown is not a one-size-fits-all explanation for the crisis and the way it was handled.

Men han har likevel en alvorlig kritikk av «John Jay rapporten», hvorfor i all verden mener de at dette ikke hadde noe med homofili å gjøre?

The John Jay study is less than illuminating on one point, and that is the relationship of all this to homosexuality. The report frankly states that “the majority of victims (81 percent) were male, in contrast to the distribution by victim gender in the United States [where] national incidence studies have consistently shown that in general girls are three times more likely to be abused than boys.” But then the report states that “the clinical data do not support the hypothesis that priests with a homosexual identity or those who committed same-sex sexual behavior with adults are significantly more likely to sexually abuse children than those with a heterosexual orientation or behavior.”

The disconnect, to the lay mind, seems obvious: Eighty-one percent of the victims of sexual abuse by priests are adolescent males, and yet this has nothing to do with homosexuality? …

«Min bror Dom Filip»

Generelt, Katolsk /

Jeg har de siste par dagene lest boka «Kalt til stillhet. Min bror Dom Filip». Svært interessant; om de to brødrenes, Jac og Hans Fredrik Dahls, oppvekst, om hvordan storebror i unge år blir interessert i Den katolske Kirke og konverterer i 1955, om foreldrenes reaksjon når han nærmest flykter inn i verdens strengeste ordenssamfunn, men hvordan de likevel holder nær kontakt hele livet gjennom. Og jeg lærte også en hel del om karteuserordenen fra boka.

Slik er den Norske Bokdatabasens omtale av boka (tatt herfra):

I denne boken forteller forfatteren Hans Fredrik Dahl om sin bror Jacob Dahl, som i 1955 konverterte til katolisismen. To år senere søkte han seg til karteusernes orden, en av verdens strengeste klosterordener. Siden har han i alle år levd i klostere i Frankrike og USA, og fulgt sin ordens bud om livslang, selvpålagt taushet. Hans Fredrik Dahl har bevart et nært forhold til sin bror i cellen, og i denne boken står de for første gang sammen. Fortellingen er om en manns oppbrudd fra en trygg, borgerlig tilværelse på Oslos vestkant, til et liv i ensomhet under klosternavnet Dom Filip. Den viser også hvordan to brødre forstår og finner hverandre, til tross for fundamentale skiller i levemåte og orientering. Boka er utgitt til Dom Filips 70-års dag 4. september 2005.

Janne Haaland Matlary har også skrevet en anmeldelse av boka I Fedrelandsvennen, der hun bl.a. skriver:

Hans-Fredrik Dahl har skrevet en interessant og gripende bok om sin bror, som også fulgte denne veien, men som viste seg å ha et så spesielt kall at ingen i omgivelsene kunne – eller kan – begripe det. I kirken finnes det en stor mengde ordener, … … Men karteuserne, med navnet etter klosteret La Grande Chartreuse i Frankrike, hvor ordenen oppsto på 1100-tallet, er meget spesielle, også i ordensfloraen. De fleste av oss kjenner vel bare den utsøkte likøren fra klosteret som bærer navnet «chartreuse». …

…Lillebroren Hans-Fredrik Dahl forteller på levende, morsomt og inntagende vis om oppveksten og ungdommen i en familie fra Bestum, solid borgerlighet; akademisk og veletablert. Søskenbarnet Francis Sejersted er med, så er også navn på norske akademikere og politikere vi alle kjenner: Torhild Skard, Dag Halvorsen, den katolske familien Børresen med sine fem frimodige barn, hvor Jac Dahl likte seg spesielt godt. Samt «the usual suspects» blant dominikanerne på Majorstuen: p. Raulin, også kalt «Faderrullan», p. Rieber-Mohn og p. Finn Thorn. …

En ny katolsk messe, midt mellom den «nye» og den «gamle»?

Liturgi, TLM /

William Oddie i the Catholic Herald skrev fredag om de ulike reportene som forteller at pave benedikts liturgireform vil fortsette:

… what seems to me a potentially wondrous proposed advance. But will it happen? There is a danger that what amounts to an entirely new proposal of a fresh liturgical development, going beyond both the Ordinary and the Extraordinary forms of the Mass to something possibly better than either, will sink without trace: so here’s my two penn’orth towards getting it noticed and talked about, and I hope acted on. …

The fact is that both existing forms, as at present celebrated, lack something. Much has been alleged and lengthily spelled out about the defects of the Novus Ordo, so I say nothing about them here. But the Old Rite (I intend to call it that in future: “Extraordinary Form” sounds like a physical defect of some sort) also presents its difficulties, if for no other reason than that it has become so unfamiliar to many if not most people. I have always thought it nonsensical and wrong that the Old Rite should be banned in the aftermath of Vatican II; the liberalisation of its use following Summorum Pontificum was long overdue. But the great and undoubted riches of the Old Rite, it has seemed to me since I recently began to attend it on Sundays, are impeded from re-entering the mainstream of the Church’s liturgical life by an almost insuperable barrier. It’s very difficult indeed for anyone not actually brought up with it (and that’s a large and growing proportion of congregations these days) to find out what is actually going on, except at certain key points when bells, the elevations and so on, indicate it unmistakeably. ,,,

Så fortsetter Oddie å skrive (og kommentarene etter hans innlegg handler mye om det) om hvor vanskelig tilgjengelig den gamle messen er – når man ikke har opplevd den så mange ganger, i alle fall. Jeg har tenkt på dette en del de siste par dagene, og tenker også på det nå – når jeg er på vei for å feire den tradisjonelle latinske messen i St Joseph kirke: Er denne messen for vanskelig tilgjengelig, hvilke små grep kan vi gjøre for at det skal bli lettere etc. ?

Den gamle messen er her «for å bli»

Liturgi, TLM /

«The Pope has made clear the older rite is here to stay» skriver dr. Alcuin Reid (alle som kjenner til ham, vet at han har støttet den tradisjonelle liturgien lenge og grundig) i en artikkel i the Catholic Herald. Han starter artikkelen slik:

It may seem rather odd that Pope Benedict XVI has expended so much energy on rules about the use of the old “Latin Mass” – after all, it would appear that most Catholics are content with the modern liturgy in the vernacular. Why, then, yet another set of rules from Rome in this Instruction?

The answer is found in the fact that, as the Instruction insists, the older rites are a “precious treasure to be preserved,” and that the Holy Father wants to offer this treasure “to all the faithful”, not as a quaint museum piece but as a living source of life and grace for the whole Church of today and into the future. All laity, clergy and religious should have access to its diverse riches.

These latest rules envisage the inclusion of recent saints and some new texts in the older liturgy. They even foresee new editions of the missal and other liturgical books of the older rites: the older liturgy will continue to exist and develop as it has over the centuries up until the Second Vatican Council. But it cannot, however, now have certain modern practices (altar girls, extraordinary ministers of Holy Communion, etc) imposed on it. Its integrity is guaranteed.

Of course, there are historical realities behind this Instruction and the 2007 Motu Proprio Summorum Pontificum which it clarifies. In the first place there is the controversy over the liturgical changes that followed the Council. Were they a legitimate development or did they involve a rupture with tradition? Neither of these documents settles that question, but the Instruction does, significantly, speak of the development of the Missale Romanum “until the time of Blessed Pope John XXIII” and of the “new Missal” approved for the Church in 1970 by Paul VI. ….

Skroll til toppen