«The Pope has made clear the older rite is here to stay» skriver dr. Alcuin Reid (alle som kjenner til ham, vet at han har støttet den tradisjonelle liturgien lenge og grundig) i en artikkel i the Catholic Herald. Han starter artikkelen slik:
It may seem rather odd that Pope Benedict XVI has expended so much energy on rules about the use of the old “Latin Mass” – after all, it would appear that most Catholics are content with the modern liturgy in the vernacular. Why, then, yet another set of rules from Rome in this Instruction?
The answer is found in the fact that, as the Instruction insists, the older rites are a “precious treasure to be preserved,” and that the Holy Father wants to offer this treasure “to all the faithful”, not as a quaint museum piece but as a living source of life and grace for the whole Church of today and into the future. All laity, clergy and religious should have access to its diverse riches.
These latest rules envisage the inclusion of recent saints and some new texts in the older liturgy. They even foresee new editions of the missal and other liturgical books of the older rites: the older liturgy will continue to exist and develop as it has over the centuries up until the Second Vatican Council. But it cannot, however, now have certain modern practices (altar girls, extraordinary ministers of Holy Communion, etc) imposed on it. Its integrity is guaranteed.
Of course, there are historical realities behind this Instruction and the 2007 Motu Proprio Summorum Pontificum which it clarifies. In the first place there is the controversy over the liturgical changes that followed the Council. Were they a legitimate development or did they involve a rupture with tradition? Neither of these documents settles that question, but the Instruction does, significantly, speak of the development of the Missale Romanum “until the time of Blessed Pope John XXIII” and of the “new Missal” approved for the Church in 1970 by Paul VI. ….
Det kan muligens interessere deg at det på side 6 i dagens papirutgave av Corriere del Mezziogiorno – Bari, er et intervju med en prest, don Nicola Bux, som i tre år har holdt messe på latin etter gammel ordning i San Giuseppe-kirken i Baris gamleby. Han kan opplyse om at oppslutningen om denne messen, som holdes klokken ti hver søndag, er økende. Og i strid med det man kanskje skulle tro, er det ikke først og fremst nostalgiske gamle som strømmer til, men det han kaller unge på jakt etter større rom for den indre roen. På journalistens uunngåelige spørsmål om faren for at manglende latinkunnskaper gjøre repetisjonen av ritualets formler til noe mekanisk, svarer Bux følgende: «Problemet med forståelse er en side av det hele, men ikke den eneste. I dag finnes det en rekke kommunikasjonsformer som ikke består av talespråk. Problemet er ikke at man ikke forstår liturgien; sånn sett er ikke talespråket så viktig for å få med seg det som foregår. Enhver sammenheng har sitt eget vokabular, og de unge har ingen problemer med dette.»
Interessant, Christian Skaug – det du her kommer inn på.
Man observerer det mange steder i dagens Europa, hvor de unge strømmer til den latinske messe. Det er også de tradisjonalistiske presteseminarene, som har den største rekruttering for kallelse til prestegjerningen.
Denne presten du nevner, er Monsignore Nicola Bux, som også er rådgiver for Pave Benedikt XVI i liturgiske spørsmål. Msgr. Nicola Bux er en ivrig forkjemper for den gamle latinske messe, og har skrevet både bøker og artikler om emnet. Du kan lese mere om ham her, på Pastor Moi sin blogg;
http://aomoi.net/blogg/?s=bux&searchsubmit=
Og her, fra den svenske katolske nettportalen «Katolsk Observatör», hvor Msgr. Nicola Bux blir intervjuet av det franske tidsskriftet «la Nef» – her i svensk oversettelse;
http://katobs.se/int_bux_nef.html
For øvrig, så var det hyggelig å se deg skrive noen ord her også. :)
Tor
Den gamle messen er bare nydelig og har faktisk lyst å lære meg Latin for å kunne forstå og feire den enda bedre enn å bla frenestisk i papirer (mangler missal – men håper å ordne det snart). Det er noe vakkert, stilfullt og svært hellig med hele messen.