Vatkankonsilets liturgidokument, Sacrosanctum concilium, ble vedtatt 4. desember 1963, og der står det i artikkel 23: «Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – må alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt. Videre skal de generelle lover for liturgiens struktur og indre mening tas i betraktning, samtidig som man baserer seg på de erfaringer som er vunnet ved den seneste tids liturgiske reformer og ved de spesielle tillatelser som er blitt gitt her og der. Endelig skal nye ting bare innføres i den monn det er sikkert at Kirkens sanne beste krever det; og man må være fullt viss på at de nye former betyr en på sett og vis organisk utvikling av dem som allerede eksisterer.» (Les større utdrag av teksten her.)
Når jeg så de siste årene gradvis har lært å kjenne Kirkens tradisjon fra før 1969 (tidligere hadde jeg bare hørt den avfeiet med krasse betegnelser), har jeg innsett at mye av det som ble gjort i kampens hete (1964-70) ikke på noen måte kan sies å være absolutt påkrevd (se over) og heller ikke kunne vise til noen organisk utvikling (se igjen over). – Noen ganger trodde man riktignok at man hadde funnet en oldkirkelig praksis, som man nå ville gjenopplive, men dette viste seg ofte å være misforståelser.
Fr. Hunwicke, i artikkelserien som jeg nå studerer, peker ganske tydelig på hva som skjedde i 1969 (i motsetning til hva som som skjedde under revisjonen etter Tridentinerkonsilet):
It was not, like the Missal of Paul VI, a rite marked on every single page with revolutionary innovations. Nobody denies that the ‘Tridentine’ Missal differs very little from earlier editions. Nobody claims that alterations were made in the Canon which had no basis in its textual history; that a dozen or so alternative ‘Eucharistic Prayers’ were added; or that the Collects, Epistles, and Gospels of every single Sunday were changed. Nobody can deny that all this is true of the Pauline Missal. (Well, I suppose that in the Pauline Missal two or three Sundays after Epiphany somehow managed to keep their collects. And Palm Sunday.)
…. the Pauline missal was not just one more light, slight, evolutionary revision of the Pian Missal. Those who most strongly argue that the Pian events and the Pauline events were parallel and congruous can hardly avoid the conclusion that Paul did not desire … any more than Pius intended … to consign the traditional forms of the Roman Rite to the rubbish dump.
I offer these thoughts as my meditation upon the words I quoted in my last post from Cardinal Ratzinger: that it is contrary to the Spirit of the Church to abolish the rites which have served the piety and lives of generations of Christians.
Fr. Hunwickes artikkelserie om messens liturgi kan leses i sin helhet her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4 – del 5.