Den tidligere engelske oversettelsen av messener (som mange nå bør vite) svært unøyaktig, 11,254 ganger i ulike bønner er «Allmelktige, evige Gud» (eller tilsvarende) oversatt med «Father». Man syntes visst i 1970 at en slik oversettelse var mer teologisk korrekt. (!) På tross av feielene ved den gamle oversettelsen, hisser noen prester og andre seg fryktelig opp over oversettelsen som skal innføres i hele verden ved starten av advent i år. Bloggen praytellblogg.com har et nytt innlegg om dette – men mange interessante kommentarer.
Innlegget over refererer til et møte holdt i Irland sist uke, der litt over 100 prester og lekfolk diskuterte (helt desperat syns jeg) hvordan de skulle kunne unngå å bruke den nye oversettelsen senere i år. Et innledningsforedrag denne dagen viser at protestene i svært stor grad er ideologisk og ikke språklige:
… (a female theologian) spoke for about 10 minutes. She called attention to a number of particularly historical moments in the life of the Catholic Church since the Second Vatican Council. The first was the way that the Encyclical Humanae Vitae was implemented and, especially, the treatment which was meted out to those who raised questions about it. The second was the refusal of the Catholic Church in Ireland and right around the world, to face up to the clerical abuse scandals in the 1970s and the 1980s. The third moment she highlighted was the Apostolic Letter of Pope John |Paul II – Ordinatio Sacerdotalis in which he stated that women could not be ordained to the priesthood.
The fourth moment was the imposition of translation of the new Missal without adequate consultation.
She identified two elements which are common in all of these moments. First, an unwillingness on the part of Church leaders to believe that they can err, despite numerous examples in history. Second, a belief, that despite the teaching of Vatican II, all competence for administration within the Church is vested in one person – the Pope. …
Man er nesten fristet til å synes litt synd på neomodernistene for tiden! De har ikke klart å stoppe den tradisjonelle messe, deres intriger for å holde tradisjonelle anglikanske konvertitter ute mislyktes, kvinneprestforkjemperne blir en stadig mere geriatrisk forsamling, nyutdannede prester er alt overveiende av det ortodokse slag, og nu må de daglig fremsi eller i det minste lytte til en oversettelse som påminner dem om at deres liberale prosjekt er avvist. Som sine forgjengere under den hl. Pius X fremstår de stadig tydeligere som en parentes i kirkehistorien.
Og den tidligere engelske oversettelsen var godkjent og er det fremdeles, inntil den nye kommer i bruk.
Direkte feil er den også på enkelte punkter(for many – for all)
I over 40 år har den nåværende blitt lest opp, med alle godkjenninger fra høyerste hold.
Det sier noe om enten autoritetens stilling, den faktiske tro hos bakmenn, eller en utrolig og uverdig slendrian hos autoritetene som skal godkjenne slikt.
Det var mye ideologi og moderne teologi i alle oversettelsene fra omkring 1970 – f.eks. heter det «for alle» i nesten alle europeiske oversettelser. Med den nye engelske oversettelsen har man nå jobbet i 20 (!) år; først en fem års tid med en oversettelse Vatikanet forkastet, og etter en pause, nesten 10 år med denne som nå endelig skal innføres.
Jeg ble nesten sjokkert over noe av argumentasjonen til motstanderne, ikke minst med hensyn til «inclusive language». Når det er sagt, så forstår jeg til en viss grad klagingen over at føler at de er blitt påbudt noe ovenfra, uten noengang blitt spurt om råd, selv om jeg ikke vet om dette faktisk medfører riktighet. Den nye oversettelsen er utvilsomt langt bedre enn den gamle, men ved å gi grupper som er motstandere hvertfall en følelse av at de blir hørt, gjør man implementeringen av den nye messeteksten langt mer effektiv.