Jeg skrev for et par dager siden om en mastergradsoppgave i kunsthistorie kalt: “Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.” Oppgaven kan i sin helhet leses her.
Under tar jeg med noen sitater fra oppgaven om alter, prekestol, kommunionsbenk – og om marmor. Et stykke nede i sitatene begrunner arkitekten sine valg, og helt på slutten forklarer oppgaveskriveren enkelte liturgiske prinsipper:
I 1954 fikk kirken nye sidealtre. … Kirken fikk ny kommunionsbenk i lys, grønn marmor Kommunionsbenken hadde nå åpning mot koret direkte overfor alteret. (Den gamle kommunionsbenken dekket hele koret.)
… Ut fra bilder kan det se ut som den opprinnelige prekestolen var av tre og hadde muligens relieffer av de fire evangelister. Den hadde også lydbrett over. Når den nye enklere prekestolen i marmor ble satt opp er noe uklart, men det var sannsynligvis ved ombyggingen i 1955-56.
Under punktet i Prinsippbeskrivelsen som heter ”Arbeider som gjelder hele kirken” sies det at: ”Store flater på vegger og tak skal males i en farge. Søyler, ribber og lignende i en annen.” Videre sies det at følgende forandringer vil bli foretatt i koret: Korgulv utgjør ca 61 m². herav senkes eksisterende opphøyet del på ca 30 m² tilsvarende et trinn, slik at hele korgulv ligger på samme nivå.” Likeså fjernes eksisterende høyalter med tabernakel og alter nærmere skip inkludert podier. Tabernaklet skal gjenoppsettes. Videre fjernes marmoroppbygging og marmorskranke mellom skip og kor samt sidealtere på korvegg … Korgulvet utvides mot skipet ved oppbygging i tre trinns høyde og ca 30 lm nye trinn. Eksisterende og utvidet korgulv flislegges med nye fliser som i kvalitet og farge harmonerer med eksisterende fliser. ….. Prekestolen skal også fjernes, og baldakinen på bispestolen fjernes. …”Det skal lages nytt alter i form av sokkel for tabernaklet i granitt. Tabernaklet skal ha ny messingkuppel.” I skipet skal sidealtrene fjernes, og gulvet skal her få ensfarvede fliser. Det som finnes av marmor på veggen skal også fjernes. Det samme gjelder malerirammer. Nåværende høyttaler fjernes og erstattes med nye. ”Det lages nisje under maleri på høyre side av korvegg for ny plassering av St. Olavsarm.” (Denne nisjen ble ikke laget.) ”Eksisterende 12 stk. treskjæringer (6 stk på hver sidevegg i skipet) skap tas ned for ny innsetting. Ny innsetting skal i prinsippet være som nå, men treskjæringene plasseres parvis nærmere hverandre; dypere inn i vegg og med skyggefuge mellom puss og treverk.” …
… Kommunionsbenken i St. Olav ble fjernet ved oppussingen i 1975-76. Arkitekten gir to begrunnelser: Kommunionsbenken var av marmor, og dette hører ikke hjemme i en gotisk kirke og dessuten at dette skulle medføre større enhet mellom skip og kor. Å fjerne kommunionsbenken i forbindelse med ”restaureringen” etter Det annet Vatikankonsil var et allment fenomen. Det er ingen liturgiske krav til kommunionsbenk, men det å fjerne den får liturgiske konsekvenser.
«The sentiment of the day saw the altar rail as an icon of clericalism that expressed a divided body of Christ and as an obstacle to ’the gathering of the faithful around the table of the Lord’. Another justification offered for its removal was to decrease the distance between the congregation and the altar, which admittedly it had done by some twelve feet or so.»
(Boken) Consecrated for Worship mener at kommunionsbenker som er av historisk og arkitektonisk
betydning skal beholdes. Å markere et skille mellom skipet og koret stammer fra 300-tallet. I de første basilikaene ble dette skillet kalt cancelli. I den bysantinske kirken ble etter hvert dette skillet en ikonostas (en hel vegg med dører). Cancelliet ble satt opp for å hindre at alteret ble vanæret. Også i den vestlige delen av Kirken utviklet cancelliet seg på lignende måte som ikonostasen, men den var likevel mer åpen mot skipet. ….