Pave Benedikt ønsker, som de fleste vet, at messen helst skal feires mot apsis/øst, og gjør også dette regelmessig i sitt private kapell. Men samtidig ønsker han ikke for mye uro rundt (han husker vel det som skjedde rundt 1970 altfor godt), og anbefaler (og gjennomfører alltid selv) at man feirer messen vendt mot et (ganske stort og tydelig) krusifiks. Også i Norge er det mange prester som følger hans eksempel her.
Men ikke alle liker dette. På en (ganske liberal, må jeg si) liturgiblogg – Pray Tell (som jeg leser ganske regelemessig) – har en teologiprofessor og permanent diakon antydet at dette (nesten eller egentlig) kan kalles avgudsdyrkelse:
«If I were to put this polemically, which of course I would never do, I would say that identifying the crucifix rather than the Eucharist as the point of orientation skirts the edge of idolatry. This point seems so obvious to me that I wonder what is going on with those who continue to put forward the idea of common orientation toward the crucifix. Could this be a case of a poor idea gaining momentum simply because it has been suggested by an authoritative source (i.e. Pope Benedict).»
Jeg leste dette for et par dager siden, men ble inspirert til å legge det ut på bloggen etter at jeg leste om det også her.
Det polemiske poenget «avgudsdyrkelse» passer i så fall enda bedre på orienteringen mot «folket» slik det gjøres i Novus Ordus vanligvis.
Men denne teologiprofessoren mener at fokuset må være på selve nattverden, verken på folket eller på krusifikset. Samtidig er det litt vanskelig å forstå hva han egentlig mener med dette rent konkret. Den gamle tradisjonen er at presten skal feste sine øyne på hostien så mye som mulig etter konsekrasjonen, så i den forholdsvis korte delen av messen er det ikke krusifikset som står i sentrum – det har professoren egentlig rett i, selv om jeg ikke tror det er slik han tenker. I resten av messen må fokuset være på krusifikset når man henvender seg til den treenige Gud, og mot folket når man henvender seg til dem – i prekenen først og fremst, men ohså hver gang man sier «Herren være med dere» f.eks..