oktober 2011

11. oktober: Festen for Marias morsverdighet

Liturgi, TLM /

I dag feirer jeg for første gang festen for jomfru Marias morsverdighet; en fest innstiftet av pave Pius XI i 1931 i anledning av 1500-jubileet for dogmet om Maria som Thetokos. (Jeg feirer private TLM-er de fleste tirsdager og en del torsdager, i oktober vil flere av disse messene bli ‘missa cantata’ – de som ønsker å komme til disse messene, kan få dato og tidspunkt av meg.)

Slik leser vi om dette i dag (i den gamle kalenderen) i Matutins 6. lesning:

From the Acts of Pope Pius XI
In the year 1931, amid the applause of the whole Catholic world, solemn rites were celebrated to mark the completion of the fifteen centuries which had elapsed since the Council of Ephesus, moving against the Nestorian heresy, had acclaimed the blessed Virgin Mary, of whom Jesus was born, as Mother of God. This acclamation had been made by the Fathers of the Church under the leadership of Pope Celestine. Pius XI, as Supreme Pontiff, wished to commemorate the notable event and to give lasting proof of his devotion to Mary. Now there had existed for many years in Rome a grand memorial to the proclamation of Ephesus; the triumphal arch in the basilica of Saint Mary Major on the Esquiline Hill. This monument had already been adorned by a previous pontiff, Sixtus III, with mosaics of marvellous workmanship, now falling to pieces from the decay of the passing ages.

Pius XI, therefore, out of his own munificence, caused these to be restored most exquisitely and with them the transept of the basilica. In an Encyclical Letter Pius set forth also the true history of the Council of Ephesus, and expounded fervently and at great length the doctrine of the prerogatives of the Blessed Virgin Mary as Mother of God. He did this that the doctrine of this lofty mystery might sink more deeply into the hearts of the faithful. In it he set forth Mary, the Mother of God, blessed among women, and the most holy Family of Nazareth as the exemplars to be followed above all others, as models of the dignity and holiness of chaste wedlock, as patterns of the holy education to be given youth. Finally that no liturgical detail be lacking, he decreed that the feast of the Divine Motherhood of the Blessed Virgin Mary be celebrated annually on the 11th day of October by the universal Church with a proper Mass and Office under the rite of a double of the second class.

På katolsk.no kan vi lese om hvordan de ulike festene for jomfru Maria (også denne) har utviklet seg:

… I Roma var den eldste og eneste festen for Vår Frue 1. januar, oktavdagen for Kristi fødsel, før den hellige pave Sergius I (687-701) i 692 innførte de fire store Mariafestene Fødselen, Bebudelsen, Renselsen og Innsovningen/Opptakelsen i himmelen …

Senere, på 1200- og 1300-tallet, ble festen for Jesu omskjæring tilføyd den 1. januar, selv om den hadde blitt innført i Spania og Frankrike allerede på slutten av 500-tallet og i Roma fra 900-tallet. Senere ble den tatt inn i det romerske missalet av den hellige pave Pius V (1566-72).

En folkelig bevegelse for en fest til ære for Marias Morsverdighet begynte i Portugal på 1700-tallet, og i 1914 ble datoen for festen fastlagt til 11. oktober. Den ble utvidet til hele den latinske kirken i 1931 i anledning 1500-årsjubileet for konsilet i Efesos i 431, som ga Maria tittelen Theotókos. Deretter sto denne festen i den romerske kalenderen i 38 år (1931-69) under 11. oktober som «Marias Morsverdighet», Maternitas Beatae Mariae Virginis.

Siden kalenderrevisjonen i 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, igjen høytiden for Guds Mor Maria, og dermed ble den opprinnelige romerske praksis gjeninnført. Gjeninnføringen av festen den 1. januar gjør at dagen faller i juletiden og har en økumenisk betydning, den faller også sammen med andre merkedager: for eksempel nyttårsdag (siden 153 f.Kr; offisielt fra 46 f.Kr), oktavdagen for julen, som ble innført allerede på konsilet i Efesos. …

Ordinariatet kommer snart til USA

Økumenikk /

Kardianl Wuerl, som er ansvarlig for å starte Ordinariatet (for anglikanere som vil konvertere) i USA, sier (referert hos The Catholic Herald). Det vil bestå av over hundre prester og flere tusen legfolk, sier han:

An ordinariate is close to being established in America, Cardinal Donald Wuerl said during his visit to Scotland last week.

As Vatican delegate for the US ordinariate Cardinal Wuerl, Archbishop of Washington, said he had been watching developments in Britain with great interest and was confident that the establishment of the US ordinariate was imminent this autumn.

The cardinal also said that discussions with the Episcopal Church had included plans for the transfer of property.

He was speaking before he received a US Episcopalian parish into the Catholic Church yesterday in anticipation of the ordinariate being established there.

He (said to a newspaper) …: “I am hoping that it will happen in this calendar year that an ordinariate will be announced.”

“There will be a time lag between the Holy See announcing that it intends to establish an ordinariate and the actual date of its implementation but I am still hopeful that before this year is out an US ordinariate will be established,” he said.

“We are moving forward with the examination of the cases of at least 100 clergy and several thousand Anglicans who want to come into the Catholic Church as groups. In two weeks’ time I will be receiving an entire parish into the Church and confirming around 120 people. This is being done in anticipation of the ordinariate.”

A great deal of work has already been done on the US ordinariate, he said. “We have had wonderful accord between the Episcopal diocese of Washington, and its bishop, and our archdiocese,” he said. …

Il Concilio Vaticano II: una storia mai scritta

Katolsk, Teologi /

Prof. Dr. Roberto de Mattei har mottat den italienske historie-prisen ‘Acqui Storia’ for sin bok om Vatikankonsilet – leser vi på Rorate cæli. Boka oversettes nå til engelsk, og artikkelen har også med et udrag av denne oversettelsen; et utdrag fra en av konsil’fedrene’, som nokså kort tid etter konsilet (på samme måte som Ratzinger) forstå at tolkningen av konsiltekstene løp helt løpsk:

Father Henri de Lubac, one of the “fathers” of the Council, denounced the use and abuse of the principal conciliar documents at a conference held on the 29th of May 1969 at the University of St. Louis in Missouri (U.S.):

«The constitution Dei Verbum – he said – offers the pretext of a narrow Biblicism that disregards all of Tradition and ( therefore)it devours itself”, elaborating “the notion of a ‘faith of the future’, so much so that one no longer discerns what it retains from the Gospel of Jesus Christ; the constitution Lumen Gentium is interpreted “in order to transform the Church into a vast democracy” and to criticize that which is called ‘the institutional Church’ for the sake of an ideal of ‘an amorphous Christianity’ which strikes at the Divine foundation of the Church.”

The opening to the world of Gaudium et Spes becomes “an estrangement from the Gospels, a refusal of the Cross of Christ, a path towards secularism, neglect of the faith and customs, in short, a dissolution in the world, an abdication, a loss of identity, in effect – the betrayal of our duty to the world (…). We also know how the decree on religious liberty has been distorted, when, contrary to its most explicit teaching, it is now concluded that it is not necessary anymore to proclaim the Gospel (…). And how much criticism could be made regarding the constitution on the liturgy, so often misunderstood, at times , even sacrilegiously mocked? Or the Decree on ecumenism? (…) What derision, once again, we find, alas, too frequently, in audacious and ostentatious application of the principals enunciated by the Council for the ‘ proper renewal’ of religious life , all the while, contradicting it! It is perhaps here that the devastation of the crisis is revealed, simultaneously, more serious and more significant (…). What a wretched situation – with abandonment of every kind; there is such degradation in certain cases that they even approach perversions; they are then hidden beneath the banner of ‘prophetism’ or “ the requisite of truth”, under the deception of the word ‘renewal’!

[Footnote: H. De Lubac, The Church in the present crisis, tr. It. Paoline, Rome 1971 pp. 39-49 . The text reproduces the conference given at the University of Saint Louis (Missouri) the 29 May 1969; Church in Crisis, “Theology Digest”, no.17 (1969) pp. 312-325. The conference was also published in “Nouvelle revue Thèologique”, n.91 (1969). pp. 580 -589]

Alcuin Reid om liturgisk brudd med tradisjonen

Katolsk, Liturgi /

Alciun Reid holdt et foredrag på en liturgisk konferanse i Freiburg i Tyskland i september, og ble da intervjuet av det katolske tidsskriftet Deutsche Tagespost. I dag leste jeg dette intervjuet oversatt til engelsk. På spørsmålet om hva som er de rette kriteriene for å forandre liturgien, svarer han;

…The criteria for development in continuity are found in article 23 (of Sacrosanctum Concilium), read in context and as it was approved by the Fathers of the Council. I have published a paper on this. It means that development is proportionate – the liturgical tradition may be developed, as is necessary, but it is not completely changed. There must be a continuity of rite where new texts or practices are integrated, naturally, over time. A good example is the Ordo Missae of 1965. It is the rite of Mass as handed on to the Council, pruned and developed in line with the discussions at the council. But the 1969 Ordo Missae is very different, a new construction of the Concilium. To be sure, it is more conservative than they wanted because Paul VI refused their requests to abolish the Roman Canon, the Orate fratres and the sign of the cross at the beginning of Mass. But even so, the 1969 Ordo as a whole is a radical ritual and theological innovation, not an organic development in line with Sacrosanctum Concilium 23.

Og han svarer slik på spørsmålet om man opplevde et brudd med den liturgiske tradisjonen etter konsilet:

… I can say that there is evidence that those responsible for the reform intended rupture – ritual and also theological. They did not want what was handed on in tradition. They did not want to develop that. They wanted something new, something that would reflect ‘modern man’ in the 1960’s and what they thought he needed.

This is an historical reality, not an ecclesio-political position. Liturgists from ‘both sides’ agree that the reform was radical and a rupture. As a Catholic I regard this as a significant problem, because it is unprecedented in liturgical history and it is not what the Council, out of respect for liturgical tradition, called for.

Han svarer så på spørsmålet om hva slags myndighet kommisjonen «Concilium» hadde:

…it was an organ to implement the Council’s Constitution. In effect its work rested on the personal authority of Pope Paul VI, who followed it very closely and authorized each change in forma specifica. It is clear that they went well beyond the Constitution: there is no authorization there for any new Eucharistic Prayers, for the 100% celebration of the Mass in the vernacular, etc. But all of these reforms enjoy the authority of Paul VI.

Til slutt får han spørsmålet om hva vi kan gjøre med liturgien i årene framover?

… If it is clear that we have lost important elements of the liturgical tradition, or have introduced ones that are harmful, then we must have the honesty to admit this and do what is necessary. This has been begun through Sacramentum caritatis and Summorum pontificum and the personal example of Pope Benedict XVI in his liturgical celebrations.

We must also move forward with charity and pastoral sense. It is not possible to re-impose the past rites on everyone or to take away the new ones in an instant. At this moment, though, it would be possible to permit – facultatively – some older elements (the offertory prayers, some of the ritual gestures made by the priest, etc.) in the modern rites. It is also possible to adopt that ars celebrandi spoken about in Sacramentum caritatis, where the modern rites are celebrated with a liturgical richness that is in more tangible continuity with tradition. …

Om katolsk blogging – samling i England

Data/blogg, Katolsk /


Jeg leste nettopp om et møte i et nytt ‘laug’ for katolske bloggere, som fant sted for en uke siden. Les mer om det HER:

The Guild of Blessed Titus Brandsma (a guild for Catholic bloggers) held its first official meeting yesterday, on what turned out to be one of the hottest days of the year! Around 15 Catholic bloggers and users of the new media travelled from all over Britain to meet …

Bildet øverst viser et av foredragene som ble gitt denne dagen, der det bl.a. ble sagt:

Fr Tim Finigan addressed the assembled bloggers and parishioners in the parish hall. His talk was on «Catholics and the new media», and he spoke with great eloquence on the need for Christians to be present online. In saying this, Fr Finigan was re-echoing the words of Pope Benedict XVI, who has often spoken explicitly – in his messages for World Communications Days, for example – of the need for Catholics, and especially priests, to blog and be active users of the new media. …

After reflecting on the fears that many in the Church have regarding blogging and the new media, Fr Finigan concentrated on the good that blogging can achieve; though he also suggested that bloggers do need to examine their consciences from time to time – just as all Christians should. It is sometimes best not to publish some posts, and prayer can often help us discern the blogging choices we make. Having said that, one of the joys of blogging is that other bloggers will usually temper uncharitable or harsh posts or comments, or will seek to offer another opinion or way of approaching a controversial topic. Another benefit that blogging and social media have brought humanity (and the Church) is the fact that ordinary people are now able to hold to account those who are in authority over them. …

Mens bildet øvers er naturlig på en slik dag, er det litt mer overraskende at dagen begynte med en høymesse i den gamle ritus (under). «High Mass was celebrated at 10:30am as part of the parish’s Saturday devotions. This Mass (included) beautiful singing offered by the Schola, and all three sacred ministers were Catholic priest-bloggers. The celebrant was Fr Tim Finigan (The Hermeneutic of Continuity), whilst Fr Sam Medley SOLT (Medley Minute) acted as Deacon and Fr Simon Henry (Offerimus Tibi Domine) was Sub-deacon.»

Evangelium 17. søndag etter pinse

Liturgi, TLM /

Slik lyder dagens evangelium på norsk (i den tradisjonelle latinske ritus) 17. søndag etter pinse:

Matt. 22, 34-46
På den tid kom fariseerne til Jesus, og en av dem, en lovkyndig mann, spurte ham for å friste ham: «Mester, hva er det store bud i loven?» Og Jesus sa til ham: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det største og første bud. Men det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv. I disse to bud ligger hele loven og profetene.» Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De sa til ham: «Av David.» Han sa til dem: «Hvorledes kan da David i ånden kalle ham Herre, når han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter?» Når altså David kaller ham Herre, hvorledes kan han da være hans sønn?» Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen fra denne dag av å spørre ham mer.

I dagens matutinbønner leser vi følgende tanker om denne teksten av den hellige Johannes Krysostomus. (En litt overraskende vinkling, syns jeg; at fariseerne ikke hadde forventet at Jesus skulle bekrefte deres tradisjonelle, jødiske tro, og ikke forandre eller legge noe til. De visste egentlig ikke hva de så skulle kritisere ham for.)

Matt 22:34-46
In illo tempore: Accesserunt ad Iesum pharisaei: et interrogavit eum unus ex eis legis doctor, tentans eum: Magister, quod est mandatum magnum in lege? Et reliqua.

Homily by St John Chrysostom, Patriarch of Constantinople – 72nd homily on Matthew.
When the Pharisees had heard that Christ had put the Sadducees to silence, they gathered themselves together for a fresh attack just when it behoved them to be quiet, they willed to contend and so they put forward one of themselves who professed skill in the law, not wishing to learn, but to lay a snare. This person therefore proposed the question: «Which is the great commandment in the law » The first and great commandment is » Thou shalt love the Lord thy God,» but they expected that He would make some exception or addition to this in His Own case, since He made Himself God. (John x. 33.) With this expectation they asked Him the question. but what said Christ? To show that they had adopted this course, because they were loveless, and sick with envy, He answered «Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind. This is the first and great commandment. And the second is like unto it Thou shalt love thy neighbour as thyself.»

«Den katolske kirkes messeliturgi»

Katolsk, Liturgi /

Slik åpner kapittel 2 i Sara Brødsjøs masteroppgave om katolsk kirkemusikk; ved at hun først sier litt om hva messen er:

Den hellige messe er den viktigste katolske liturgien på grunn av sin sakramentale karakter, og fordi den uttrykker hele den katolske tro og er universell for hele den romersk-katolske Kirken. Den regnes for å være Den nye pakts hovedgudstjeneste, som ble innstiftet av Kristus selv på skjærtorsdag.

For å forstå Den hellige messes plass i katolisismen må man vite litt om teologien bak den. Den katolske nattverden innebærer ikke bare et måltid, men også en offerhandling. Messens sentrale del er konsekrasjonen, dvs. idet presten gjentar ordene som Jesus uttalte under den siste nattverd, og transsubstansiasjonen finner sted (at brødets og vinens vesen opphører å eksistere, men beholder sine skikkelser, og blir forvandlet til Jesu legeme og blod). Korsofferet blir på en hemmelighetsfull måte nærværende i Den hellige messe – slik som under Jesu siste nattverd med apostlene. Dette fordi messens offer har det samme offerlammet og den samme offerpresten som under korsofferet – altså Kristus. Ved alteret uttaler presten konsekrasjonsordene i Kristi sted (in persona Chisti), dvs. ikke bare på Kristi vegne, men i hans person. Siden messeofferet er det samme offeret som korsofferet, er dette det mest fullkomne offer katolikkene kan tilby Gud.

Messens handling er altså at Kristus, som ”evig prest” og ”evig offerlam” i himmelen ofrer til Gud Fader sin lidelse på korset, slik at Gud av hensyn til dette offeret vil høre de troendes bønner og skjenke dem de nødvendige nådegaver. De troende som er tilstede under frembæringen av dette offeret, tar også del i offeret ved at de er en del av Kirken, som ifølge apostelen Paulus på en mystisk måte utgjør lemmene på Kristi legeme. Kristus ofrer seg legemlig på alteret, mens menigheten ofrer seg selv som Kristi mystiske legeme, og i praksis er dette offeret en overgivelse av den enkeltes liv og vilje til Guds rådighet. ….

Senere beskriver hun ulike former for messer; høymesse og lavmesse i den gamle ritus – bl.a. når det gjelder sang og musikk – samt den nye messen. Dette bør mange lese, siden denne kunnskapen er blitt glemt i vår tid. Les gjerne hele oppgaven her.

Oppgaven om katolsk kirkemusikk – pave Pius X’s motu proprio

Liturgi /

Jeg leste masteroppgaven om kirkemusiik allerede i mai/juni, og skrev litt om den allerede da (se HER, HER og HER); mest om sitatene fra pave Pius X’s motu proprio fra 1903, Inter Sollicitudines. Bl.a. om hvordan pave Piux X beskriver kirkemusikken – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904:

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien. …

… 3. Disse egenskaber møter vi i høieste grad ved den gregorianske sang, som ifølge deraf er den romerske kirkes egentlige sang, den eneste sang, som den har arvet efter sine forfædre og gjennem aarhundreder omhyggelig vogtet i sine liturgiske codices – bøger –, hvilken den som sin eiendom direkte tilbyder de troende, som den i enkelte dele af liturgien udelukkende foreskriver, og som de nyeste granskninger paa en saa heldig maade har gjenoprettet i dens fuldstændighed og renhed. …

LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011

Liturgi /

Jeg er nå blitt spurt av Sara Strazynski (nå Brødsjø) om å legge hennes masteroppgave fra Norges Musikkhøgskole fra mai/juni 2011 ut på nett – og det gjør jeg mer enn gjerne. OPPGAVEN KAN I SIN HELHET LESES HER – en pdf-fil på (bare) 3,4 MB.

I forordet skriver Sara bl.a.:

Den foreliggende masteroppgaven handler om liturgisk vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge i årene 1843-2011. En viktig motivasjon for valget av dette temaet er at jeg siden 2003 har vært ansatt i St. Hallvard katolske menighet som organist og kantor, og har altså en yrkesmessig begrunnet interesse og nytte av dette masterarbeidet. Det finnes ingen tidligere publikasjoner om katolsk kirkemusikk i Norge som omhandler perioden mellom 1843 og 2010, altså Den katolske kirkes reetablering etter reformasjonen. Til gjengjeld har denne perioden vist seg å være mer oversiktlig og bedre dokumentert enn først antatt. Her har tilgangen til de interne, historiske kildene spilt en avgjørende rolle, i likhet med de mange og uvurderlige muntlige beretninger fra noen eldre katolikker jeg har vært så heldig å få kontakt med. …

Innholdsfortegnelsen ser slik ut:

Innledning

KAPITTEL 1 – Den katolske kirkes læreembete
1.1 Konsiler mellom 1500 og 2000
1.2 Offisielle dokumenter om kirkemusikk mellom 1500 og 1900

KAPITTEL 2 – Den katolske kirkes messeliturgi
2.1 Den katolske messeteologi
2.2 Den gamle messen
1) Lavmesse
2) Høymesse
2.3 Den nye messen
2.4 Liturgiske avvik

KAPITTEL 3 – Den liturgiske musikken i messens rubrikker
3.1 Messen av 1962 – rubrikker for høymessen
3.2 Messen av 1962 – musikk under lavmessen
3.3 Messen av 1970

KAPITTEL 4 – Katolske salmebøker i Norge mellom 1843 og 2011
4.1 Katholsk Salmebog, 1893
4.2 Katolsk Salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1915
4.3 Katolsk salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1922
4.4 Cantemus Domino. Katolsk Salmebok, 1934
4.5 Cantemus Domino. Katolsk salmebok, 1951
4.6 Katolsk Salmebok, Oslo 1964
4.7 Lov Herren, Trondheim 1974
4.8 Lov Herren. Katolsk Salmebok, Oslo 2000
4.9 Jubilate, Oslo 1993 – salmebok for ungdom
4.10 Adoremus, Oslo 2008 – salmebok for barn og ungdom

KAPITTEL 5 – Vurdering av den liturgiske vokalmusikkens utvikling i Norge
5.1 Historisk perspektiv på vokalmusikkens utvikling
5.2 Den liturgiske bevegelse og Det 2. Vatikankonsils reformer

Konklusjon

Litteraturoversikt

Vedlegg

Som sagt; LES GJERNE HELE OPPGAVEN.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 9. oktober kl 19.00

TLM /

Messen blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Se tekster og bønner for denne 17. søndag etter pinse HER – programmet for messen HER. Som ordinarium synger vi (som vanlig) Messe XI og Credo I.

Under inngangsprosesjonen (før messen starter) synger vi denne gang følgende salme:

Vi elsker vår kirke, den gamle, den trofaste, hellige mor, som vil i sin helligdom samle hver sjel som på Frelseren tror. Vi elsker dens eldgamle minner som lever mens slektene svinner. Vi elsker de bånd som oss binder, til sjelenes vokter på jord.

Vi elsker vår Kirke som døptes i treng-selens bloddåp og ild, hvis frihet i lenkene kjøptes, hvis fred ble i fengslene til – den Kirke, hvis liv er et under som vokser i trengselens stunder. Vi elsker de blodige vunder som brentes i kvidenes ild.

Vi elsker vår Kirke, hvis krone er torner fra Golgatas jord. Det evige Rom er dens trone, dens scepter er sannhetens ord. I trengselens stormnetter sorte mot helvedes rasende porte dens brudgom som aldri er borte beskytter sin Kirke på jord.

En korrekt tolkning av Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Mauro Piacenza, prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet, sa nylig til seminarister i Los Angeles:

… Sarete voi, probabilmente, la prima generazione che interpreterà correttamente il Concilio Vaticano II, non secondo lo «spirito» del Concilio, che tanto disorientamento ha portato nella Chiesa, ma secondo quanto realmente l’Evento Conciliare ha detto, nei suoi testi alla Chiesa ed al mondo.

Non esiste un Concilio Vaticano II diverso da quello che ha prodotto i testi oggi in nostro possesso! É in quei testi che noi troviamo la volontà di Dio per la sua Chiesa e con essi é necessario misurarsi, accompagnati da duemila anni di Tradizione e di vita cristiana.

Il rinnovamento é sempre necessario alla Chiesa, perché sempre necessaria é la conversione dei suoi membri, poveri peccatori! Ma non esiste, né potrebbe esistere, una Chiesa pre-Conciliare ed una post-Conciliare! Se così fosse, la seconda -la nostra- sarebbe storicamente e teologicamente illegittima! …

Om man ikke forstår denne (enkle) italienske teksten, ser en foreløpig engelsk utgave slik ut (her ser man også litt mer av fortsettelsen):

… Yours will probably be the first generation that will correctly interpret the Second Vatican Council, not according to the «spirit» of the Council, which has brought so much disorientation to the Church, but according to what the Conciliar Event really said, in its texts to the Church and to the world.

There is no Vatican II different from the one that produced the texts we have in our possession today! It is in those texts that we find that will of God for his Church and it is to them that we must refer, accompanied by two thousand years of Tradition and Christian life.

Renewal is always necessary for the Church, because the conversion of her members, poor sinners, is always necessary! But there cannot be, nor could there be, a pre-Conciliar Church and a post-Conciliar Church! Were it thus, the second one – ours – would be historically and theologically illegitimate!

There is only one Church of Christ, of which you are part, that goes from Our Lord to the Apostles, from the Blessed Virgin Mary to the Fathers and the Doctors of the Church, from the Middle Ages to the Renaissance, from Romanesque to Gothic to Baroque, and thus until our days, uninterruptedly, without any solution of continuity, ever!

And all that because the Church is the Body of Christ, it is the unity of His Person that is given unto us, her members!

You, most dear Seminarians, will be priests in the same Church of Saint Augustine, of Saint Ambrose, of Saint Thomas Aquinas, of Saint Charles Borromeo, of Saint John Mary Vianney, of Saint John Bosco, of Saint Pius X, up to Saint Padre Pio, Saint Josemaría Escrivá and Blessed John Paul II. You will be priests of the same Church that has been made up of so many holy Priests who, throughout the centuries, have rendered the face of Christ, Lord of the world, luminous, beautiful, radiant, and, therefore, easily recognizable. …

At Vatikankonsilet, rett forstått, ikke skaper noen revolusjon i Kirken, er egentlig ganske klart (og jeg har nevnt det utallig ganger på denne bloggen), men likevel har det blitt hevdet at mange modernister/liberale og også av noen konservative/tradisjonalister. Heldigvis har vi mindre av denne voldsomme spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne i Kirken i Norge enn i mange andre land.

Hele kardinalens tale kan leses på italiensk HER, på spansk HER, og HER er utdraget på engelsk.

Rehabilitering av Martin Luther?

Katolsk, Paven, Økumenikk /

I går stod det et leserinnlegg i Vårt Land fra pensjonert Luthersk biskop, Sigurd Osberg, om at det nå var på tide å oppheve bannlysingen av Luther. Hans innlegg har bakgrunn i noen vennlige ord pave Benedikt sa om Luther da han nylig var i Tyskland, og en kort artikkel i Vårt Land sist uke.

[Oppdatering: Jeg må innrømme at jeg ikke sist uke reagerte på at «luthersk teologi er nærmere katolsk teologi enn teologien i andre kirkesamfunn». Jeg syntes det var fint at dette ble slått fast, når det så ofte er anglikanerne som (noe feilaktig) blir omtalt slik. Jeg reagerte ikke på det fordi jeg akkurat da bare tenkte på vest-Europa. Men samtidig er det jo helt opplagt for oss katolikker at ortodoks teologi står oss mye nærmere, svært mye nærmere. Så slik absolutt forstått var uttalelsen selvsagt helt feilaktig.]

Jeg må innrømme at jeg ble paff da jeg så Osbergs innlegg nå i dag, for det er dessverre helt og absolutt misforstått. For når paven kan si vennlige ord om enkelte elementer i Luthers teologi og hans troskamp, betyr det jo ikke at han godtar Luthers arbeid i sin helhet, eller hans brudd med den katolske Kirke. Og dessverre er det jo også alik at avstanden mellom luthersk teologi og kirkeliv blir større for hvert år, sett fra katolsk perspektiv.

Osberg skriver i Vårt Land bl.a.:

Det var en glede å lese at (man) … på bakgrunn av Pave Benedikt XVIs besøk i Tyskland nylig, kunne konstatere at «Martin Luther var «et stort vitne for troen» og langt på vei rehabilitert i Den katolske kirke.» På denne bakgrunn spør jeg om det ikke da er på tide å ta et steg til i rehabiliteringen, nemlig å oppheve bannlysningen av Luther.

Det har vært hevdet fra den romersk-katolske kirkes side i forbindelse med de senere års økumeniske dialoger, at opphevelse av bannlysning bare har mening overfor personer som fremdeles lever. Men opphevelsen av en så historisk markant bannlysning som den mot Luther, vil bety mye for det økumeniske klima mellom våre to kirker. …

Les hele innlegget på verdidebatt.no.

Noen dager på prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.

Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.

Monsignore Guido Pozzo svarer på spørsmål om SSPX og liturgien

Liturgi, TLM /

Monsignore Guido Pozzo i den pavelige kommisjonen ‘Ecclesia Dei’ svarer følgende på spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle katolske liturgien blir møtt av så mye motstand:

What are the reasons for the hostility in many Church circles toward a liturgy that the Church and so many saints have celebrated for so long and was instrumental in a spectacular development of the Church?

This is a complex question because I think there are many factors involved in understanding why this prejudice against the extraordinary form of the liturgy of the Old Rite is still widespread. One needs to keep in mind that for many years now a really appropriate and comprehensive liturgical formation in the Catholic Church has not been offered. Some have tried to introduce the principle of a rupture, a distancing, a radical break between the liturgical reform proposed, established and promulgated by Pope Paul VI and the traditional liturgy. In reality things are different, because it is clear that there is substantial continuity in the liturgy and in the history of the liturgy; what you find is growth, progress, renewal, but not a break or discontinuity, and hence these prejudices decisively affect the mindset of various people, including clergy and the faithful. We must overcome this prejudice, we must provide a complete and authentic liturgical formation and see how, in actual fact, the liturgical books of the liturgical reform desired by Pope Paul VI are one thing; something else, however, are the other forms of implementation that have occurred in practice in many parts of the Catholic world which are, in reality, abuses of the liturgical reform of Paul VI and also contain doctrinal errors that must be corrected and rejected. This is what the Holy Father Benedict XVI, in a recent speech at the Pontificium Athenaeum Anselmianum in late spring of this year, sought to reaffirm. The books of the liturgical reform are one thing, something else, however, are the concrete forms of implementation which, unfortunately, have spread to many places and are not consistent with the principles laid down and made explicit in the Second Vatican Council’s Constitution on divine liturgy, Sacrosanctum Concilium.

Man kan lese hele intervjuet på engelsk her.

Pave Benedikt forklarer hvorfor han reiser til Assisi 27. oktober

Katolsk, Paven /

Professor Peter Beyerhaus var/er ganske godt kjent blant konservative lutheranere i Norge, og kardinal Ratzinger var hans kollega i Tübingen for mange år siden (på slutten av 60-tallet), har stor respekt for ham, og de har holdt kontakt i alle disse årene. Slik svarer pave Benedikt på et spørsmål fra Beyerhaus om hvordan han kan være med på det risikable religiøse arrangementet serere i oktober (fra Rorate Cæli):

«I understand quite well – Benedict XVI wrote on March 4, 2011 – your concern regarding the participation at the Assisi meeting. However, this commemoration would have to have been celebrated in some way and, all things considered, it seemed to me that the best thing would be for me to personally go there being thus able to determine the direction of it all. I will nevertheless do everything in order that a syncretistic or relativistic interpretation of the event will be impossible and so that what will remain is that I will always believe and confess that which I had called to the attention of the Church with [the Declaration] ‘Dominus Iesus’.»

Pave Benedikt: «Samarbeid, men ikke fullt fellesskap»

Paven, Økumenikk /

John Allen skriver også i sitt innsiktsfulle innlegg om pave Benedikts besøk i Tyskland om møtet med protestantene:

Benedict’s return to the Land of Luther was always destined to be scrutinized for its impact on ecumenical relations, especially with the Protestant churches of the Reformation. On that score, to put it politely, Benedict drew mixed reviews.

The pope clearly signaled his ecumenical commitment, presiding over a service with a Lutheran bishop in the Erfurt monastery were Martin Luther was ordained an Augustinian monk. The pontiff expressed admiration for Luther’s passionate quest to understand God’s mercy, and Archbishop Robert Zollitsch, president of the German bishops conference, even said that Benedict asked him to find a way for the Catholic church to participate in celebrations of the 500th anniversary of the Protestant Reformation in 2017 — by any standard, a remarkably irenic touch from a Roman Pontiff.

Yet Benedict didn’t offer any breakthroughs, or even signals of flexibility, on the contentious points in Catholic/Lutheran relations, such as inter-communion or mixed marriages. For those who believe such reforms are a prerequisite to progress, the performance therefore left much to be desired.

Pundit Klaus Krämer, for instance, wrote that Benedict still styles “the Catholic church as the ‘cruise ship,’ while the Protestant church is, at best, a ‘container ship’ that should follow the Vatican’s course.” The Frankfurter Rundschau was even more acerbic, calling the trip an “ecumenical disaster” and Benedict’s approach to Protestants “spectacularly half-hearted, patronizing, and callous.”

…. What seemed clear from the Germany trip is that Benedict XVI regards collaboration in responding to these external challenges as the near-term future of the ecumenical movement — and not, therefore, structural unity that might lead to inter-communion. The ecumenical agenda on his watch, in other words, is more ad extra than ad intra.

I sin tale til protestantiske kirkeledere Erfurt, beskrev pave Benedikt to områder der katolikker og tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn kan samarbeide; i møte med det stadig mer sekulære samfunnet og med de nye, karismatiske kristne grupperingene (som han ikke beskriver særlig positivt):

The “new geography of Christianity,” by which the pope seemed to mean the dramatic growth of Pentecostal and Evangelical Christianity around the world, especially in the southern hemisphere. He called it “a form of Christianity with little institutional depth, little rationality and even less dogmatic content, and with little stability” — implying that whatever their differences, Catholics and Lutherans still have more in common with one another than, say, the Brazilian Pentecostal “Church of Christ’s Spit.”

Secularism in the West, where “God is increasingly being driven out of our society” and the history of revelation recounted in Scripture is “locked into an ever more remote past.” Secularism puts all Christians in the same boat, the pope said, just as they once faced a common threat from the Nazis — and just as the witness of the martyrs gave rise to the ecumenical movement of the 20th century, he said, today a common faith lived within the secular world is “the most powerful ecumenical force that brings us together.”

Pave Benedikts beste taler – der han kritiserer positivismen

Apologetikk, Katolsk, Paven /

John Allen skriver om pave Benedikts besøk i Tyskland, at noen var svært fornøyde, andre mindre:

Last Sunday Pope Benedict XVI wrapped up a four-day trip to Germany, which, depending upon whose word you take, either generated “widespread acclaim” (Italian commentator Sandro Magister) or a national yawn (the Munich daily Sueddeutsche Zeitung’s headline was, “He came, he spoke, he disappointed.”)

Slik beskriver John Allen pave Benedikts aller sterkeste side (som taler); at han er «a sensation as cultural critic»:

Pop quiz: What do the Collège des Bernardins in Paris, Westminster Hall in London, and now the Reichstag building in Berlin have in common? The answer, in papal terms, is that they have been the settings for arguably the most triumphant moments of Benedict’s papacy — occasions when the cerebral pontiff dazzled secular audiences with an oratorical tour de force on faith, reason, and the foundations of democratic society.

Whatever one makes of Benedict as a religious leader, he’s a sensation as a cultural critic. True to form, his Sept. 22 speech to the Bundestag, the national parliament, quickly became the latest candidate for “best speech of his papacy.”

Addressing German lawmakers, but really speaking to Western culture generally, Benedict took on logical positivism — the view that only empirical science counts as real knowledge, and that all moral claims are subjective. It’s a widespread conviction, the pope said, but inadequate as the basis of a just society. Without belief in some form of natural law, he argued, there’s no foundation for universal human rights. That means “humanity is threatened”, because the only thing left as the basis for law and politics is the raw will to power.

Germany’s Nazi past, Benedict XVI said, offers a harrowing reminder of what happens when “power becomes divorced from right.”

…. Secular media outlets, even those which were otherwise critical, raved about the speech. Der Spiegel called it “courageous” and “brilliant,” while Bild quoted a prominent lawmaker hailing it as a “masterpiece.” Even Die Welt grudgingly allowed that it was “not completely without cunning.” (In a further indication that Benedict got through, the left-wing London Guardian published a lengthy commentary on the speech, encouraging secular environmentalists to see past their stereotypes of the pope as “a prissy and repressed German professor”.)

In these venues, Benedict also wins points for style. He comes off as gracious and thoughtful, a contrast to the blowhards and ideologues who dominate public life. As George Weigel recently put it, he seems “the world’s premier adult.” …

Skroll til toppen