Jeg skrev nettopp om kirken de planlegegr å bygge i Fr. Longeneckers menighet, og han skriver i forb. med det en spenstig (og dristig, kanskje frekk) artikkel om kirkearkitektur i Crisismagazine. Her sier han bl.a.:
We are building a new church in our parish, and to lead the effort I have been thinking and reading about church architecture. Looking around at the dismal buildings that have been presented as Catholic churches over the last 50 years, one has to ask where on earth the architects, designers, and liturgists got their ideas.
We don’t have to look far. G. K. Chesterton said, “Every argument is a theological argument,” and the modern churches clearly reflect the beliefs of their builders. First, the builders and their buildings are fundamentally utilitarian. Driven by the unquestioned modernist dogma that “form follows function,” they have designed not churches but auditoria. Everyone can see the altar; the sound system is excellent; the toilets are capacious and clean. The air conditioning works, and the roof does not leak, and (most important of all) the building was not expensive.
When it comes to whether the church should be beautiful or not, the building committee adopts the doctrine of Judas: “Why should the money be spent on costly ointment when it could be given to the poor?” In other words, let’s cut out all that beautiful stuff; it’s too expensive. We need a few statues and vestments — but cheap, mass produced stuff will do. But too often, once the cheap choice is made, they forget that the money saved was to go to the poor, and the savings are merely pocketed.
Then there are the liturgists, who tell us that the Mass is all about “gathering the people of God for a fellowship meal.” Therefore, everyone must sit around the altar as a family. I heard one trendy priest explain, “When I am celebrating Mass, I am like the shaman telling stories around the campfire with the whole tribe gathered around me.” On this pretext, on Holy Saturday, this priest brought the new fire into the sanctuary of the church itself. I suppose it was unsurprising, therefore, when he built a church that resembled a large brick tepee. …
Fr. Longenecker har helt rett. De revolusjonære lagde en ny messe i henhold til en ny teologi. Bevisene finnes i rikt monn i deres egne skrifter og artikler både før og etter at Novus Ordo tok den [tradisjonelle] katolske messens plass. VIIs dokument om liturgien ble skrevet flerttydig nettopp på grunn av det som var planen senere; nemlig Novus Ordo Missae, Montini, Bugnini, Jungmann og Boyers drømmemesse. Det konsilet sa om kirkebygningen og dens innhold ble også skrevet like flertydig, slik at de som tolket det etterpå kunne gjøre slik de ville.
En ny teologi krever en ny messe som igjen krever en ny bygning.
En slags «treenighet» med motsatt fortegn.
[Jeg vil ikke nekte for at noen hadde en slik agenda – det er vel mer uklart hvor mange det var, og om særlig mange biskoper ved konsilet tenkte slik. RED.]
Jeg er enig i analysen, men utfra den tegningen som er presentert kan jeg ikke se meningen med å kopiere en «gammel» stil. Det blir for lettvint å hoppe over 80 års arkitekturhistorie og «rekonstruere» en slags bysantisk-romansk-stil. Det blir jo ren arkeologisme. Resultatet er etter min mening et kunstig Disney»-aktig byggverk som ikke avspiler noe «ekte»