I år har jeg fire messer Palmesøndag, på fire forskjellige steder, Bredtvet (lørdag kveld), St Hallvard kirke, Nesodden og Holmlia (man skulle ikke tro man trengte å reise så mye når man jobber i Oslo). Det ser ut til at jeg kommer til å lese hele den lange pasjonen i hver av disse messene, og ikke velge kortversjonen i noen av dem. Noen år har jeg leste kortversjonen av lidelsen på Palmesøndag og (selvsagt) langversjonen Langfredag. Noen ganger har jeg syntes at den korte versjonen er vel kort, og i år syns jeg absolutt det – og lar være å bruke den.
På nettstedet PrayTell er det i år en diskusjon om hvordan pasjonen bør leses. I engelskspråklige land er det ganske vanlig at alle i kirken leses ‘folkets’ deler av teksten – jeg var selv med på det i de engelske messene i Stavanger et par år. I innlegget jeg her refererer til argumenteres det mot denne praksisen, for folk lytter ikke normalt til teksten når de selv stadig skal huske på når de selv må ta del.
I Norge bruker vi vanligvis måten som er mest anbefalt, bl.a. i Paschale Solemnitatis, Vatikanets brev fra 1988 som beskriver hvordan Kirkens hellige Triduum skal feires. Der står det bl.a.:
33. The passion narrative occupies a special place. It should be sung or read in the traditional way, that is, by three persons who take the parts of Christ, the narrator and the people. The passion is proclaimed by deacons or priests, or by lay readers. In the latter case, the part of Christ should be reserved to the priest.
#66 for Good Friday refers back to this.
Jeg har ikke noe mot denne praksisen, og har vært med på den mange ganger selv. Men i år kommer jeg til å lese hele pasjonen selv i hver av de fire messene – mest av praktiske grunner, men i innlegget jeg her referer til, sier noen debattanter at dette ofte kan være den beste måten.