En bok med en slik tittel er nettopp kommet ut på italiensk: “Le ‘chiavi’ di Benedetto XVI per interpretare il Vaticano II”, skrevet av kardinal Walter Brandmüller, erkebiskop Agostino Marchetto, og msgr. Nicola Bux. Boken ble presentert av Radio Vaticana, og her sa erkebiskop Marchetto:
Q. – Let us return to the hermeneutic of discontinuity, of rupture, and the hermeneutic of reform: which one prevails today within the Church?
A. – Unfortunately, I must say, the one of rupture prevails. I would rather add that it is acknowledged today that not only the extreme fringe – of what was the majority in the Council -, but also the Traditionalist movements say the same thing. For them also there was a rupture. Therefore, there is still much work to be done.
Her kan jeg legge til at jeg er uenig med Rorate Cæli, som skriver om dette og kommenterer det slik: «.. an attempt to interpret the whole of the Council according to a view of «reform in continuity» is laudable, but those … who see this interpretive attempt as a kind of constrained intellectual exercise are not necessarily mistaken.» Jeg syns selv det er mer fruktbart å følge pave Benedikt her, og si at konsilet selv (dets dokumenter) er ikke noe brudd med Kirkens tradisjon, og selv om mange har tolket det som et brudd, og brukt det til å bryte med Kirkens tradisjon, er løsningen (heller enn å si at konsilet selv tok feil) å sørge for at konsilet blir forstått som en videreføring av Kirkens tradisjon, og å sørge for at Kirken også i dag fører videre denne tradisjonen.
Artikkelen nevner videre at de to dokumentene fra konsilet som skaper mest problemer for noen tradisjonalister, er dokumenter av mindre betydning og vekt:
… «There is a huge difference between a great constitution,» like the Vatican II constitutions on the church, the liturgy and divine revelation, «and simple declarations,» like the Vatican II declarations on Christian education and the mass media. «Strangely enough, the two most controversial documents» for the SSPX — those on religious freedom [Dignitatis humanae] and on relations with non-Christians [Nostra aetate] — «do not have a binding doctrinal content, so one can dialogue about them,» the cardinal said. «So I don’t understand why our friends in the Society of St. Pius X concentrate almost exclusively on these two texts. And I’m sorry that they do so, because these are the two that are most easy to accept if we consider their canonical nature» as non-binding, he said. … (Fra Catholic News Service.)
OPPDATERING:
Katolsk.no kom i ettermiddag også med en sak om dette, de har oversatt mye av tekstmaterialet til norsk, og lagt inn en lenke til viedoen under: