Leroy Huizenga skriver på FirstThings.com at argumenter mot homofile ekteskap, i samfunnsdebatten, egentlig ikke bør være fra Bibelen (i særlig grad). De vil ikke fungere, og de kan føre til at spørsmålet oppfattes som religiøst – noe det ikke er. Han siterer også noe Chicagos kardinal George skrev om dette nylig:
Cardinal George suggested on his blog, “It might be good to put aside any religious teaching and any state laws and start from scratch, from nature itself, when talking about marriage.” He then made the following points:
Marriage existed before Church and state. Therefore, “Neither Church nor state invented marriage, and neither can change its nature.”
Marriage concerns the physical complementarity of the sexes. “The sexual union of a man and woman is called the marital act because the two become physically one in a way that is impossible between two men or two women.”
Even though marriage precedes the state, the state has an interest in regulating marriage, which is a public institution, to the end of “assur[ing] stability in society and the proper protection and raising of the next generation of citizens.”
The Church is also interested in regulating marriage, “because Jesus raised the marital union to the level of symbolizing his own union with his Body.” For Catholics, at least, the harmony of reason and faith, of nature and grace, means that things that existed before Jesus Christ was ever conceived—water, bread, wine, marriage—can be raised to the level of a sacrament.
The Cardinal, then, claims that the State has a duty not to define marriage according to the passing fancies of the body politic at a given time but to protect marriage as a natural good preceding the State. The Church too has a double duty, as it is indebted not only to nature but also to revelation.
Because of the harmony of faith and reason, thoughtful Christians can speak of marriage in terms of both categories. …
Endelig! Positivt at en kardinal tar til orde for å argumentere mot homoekteskap ut fra en annen innfallsvinkel enn den religiøse. Som han sier, det fungerer ikke. Det fungerer ikke fordi argumentene bare kan føyses unna som en spesifikk religiøs oppfatning som det postmoderne samfunnet ikke trenger å ta hensyn til. Vår egen historieløse regjering trodde, eller lot som den trodde, at heterofilt ekteskap var en kristen oppfinnelse da den innførte den nye ekteskapsloven. Den religiøse innfallsvinkelen er ikke bare lite effektiv. Den virker mot sin hensikt også.
Går vi historisk og antropologisk til verks, finner vi at ekteskap, i en hver form, til enhver tid og i ethvert rom, alltid har vært heterofile. Det heterofile ekteskapet fant opp seg selv, helt av seg selv – det er en praksis nedfelt fra tidenes morgen av den enkle grunn at den absolutte majoritet av alle mennesker er heterofile. Skal man lage bindende seksuelle kontrakter mellom folk, dvs hvem som har lov til å ligge med hvem, ligger det i sakens natur at disse seksuelle kontraktene nødvendigvis blir laget mellom heterofile. Av den enkle grunn at bare heterofil sex klarer å produsere et barn.
Jeg vet ikke hva de gjør nå, men da jeg studerte sosialantropologi ble det med den største selvfølge forelest over – ledsaget av de karakteristiske tegnsymbolene for mann-kvinne-barn som antropologien bruker – at det heterofile ekteskapet er den lovmessigheten ethvert menneskesamfunn bygges opp på. Samfunn dannes altså av en mann og en kvinne som gjør forskjellige ting for å beskytte barnet sitt. Derfor har også seksualiteten alltid blitt regulert. Det er ikke slik som enkelte tror, at hvis vi går bakenfor eller utenfor den kristne verden så blir ikke seksualiteten regulert. Tvert i mot kan en finne at seksuell regulering ofte er den viktigste formen for politisk styring i og mellom primitive samfunn. Dvs dårlig utviklede lederstrukturer, men komplekse eksogamiske ekteskapsregler, og handel og resiprok gaveutveksling som følger ekteskapsrutene. Og ingen steder finner man aksept for samboende, homofile parforhold.
Mann-kvinne-barn og regulert seksualitetet. Selv innenfor faraoenes incestuøse prerogativ finner vi denne logikken. Det er oppå denne forståelsen man har lagt alt det andre, som handel, forsvar og politiske systemer. Hvis man ikke skjønner dette, skjønner man ikke hva et samfunn er og hensikten med det.
Den postmoderne homoaksepten ønsker å blande sammen omsorgen for enkeltpersoner, dvs homofile, med et håpløst likestilingsprosjekt.
Det hjelper ikke å jukse, lage barn pr. surogati eller kunstig befruktning. Utgangspunktet er uansett en mann og kvinne. Paradoksalt nok understreker disse nye måtene å lage barn på dette helt grunnleggende faktum. Bumerang.
Takk Anna, for at du la ut dine meget godt formulerte ord. Kontant, berikende og opplysende riktig, var din historisk-antropologisk- biologiske utlegning her på denne post. Du berører kjernen, som også kardinalen gjør det, når du skriver følgende:
– «Endelig! Positivt at en kardinal tar til orde for å argumentere mot homoekteskap ut fra en annen innfallsvinkel enn den religiøse. Som han sier, det fungerer ikke. Det fungerer ikke fordi argumentene bare kan føyses unna som en spesifikk religiøs oppfatning som det postmoderne samfunnet ikke trenger å ta hensyn til…» –
Statspropagandaen her i landet, og systemets apologeter, later jo som om det ikke finnes hverken kulturelle eller biologisk-betingede faktorer inne i denne og andre tilsvarende saker. Men så hevder man jo også den sosioøkonomiske, kulturmarxistiske tese, at alt levende vedrørende mennesket og dets beteende er «sosiale konstruksjoner». Altså en form for ekstremismens relativisme – hvor både naturrett og morallære, biologi og gener bare er noe umoderne, gammeldags «reaksjonært sprøyt». Man kunne ledd av det hele, hadde det ikke vært for det tragiske forhold, at visse kretser delvis har fått gjennom dette i lovs form. –
Hva var det den kjente homoaktivisten Kim Friele sa i sin tid, da den nye «ekteskapsloven» ble tvangs-implementert (= vi har ikke fått ta stilling til denne lov ved valg) som forordnet lov ; «Hun hadde aldri tenkt tanken en gang på 70-tallet – at homofile skulle få anledning til å inngå ekteskap». SÅ fjernt var dette påfunn altså, selv for de homofiles tidligere leder og frontfigur. Og så fjernt er det i virkelighetens verden også, for naturens egne mekanismer kan aldri oppheves via noen menneskeskapte lovhjemler eller ditto forordninger for det illusoriske.
Som Kong Magnus Lagabøte (1263-80) sa det i hine hårde dage: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Skaperverket skal man ikke tukle med, ei så heller rotfaste tradisjoner fra tidenes morgen, som både Vår Herre, Moder natur og Ånds-menneske selv er en fullbyrdet del av. En slags hellig treenighet dèt også, om enn på et annet plan enn Kirkens treenighetslære, naturligvis. Men like sant og rett, også i den sekulariserte verden.
Så igjen: Godt og logisk fremført, Anna – med en dose humor ved det lærerike, som bare du kan gjøre det… :)
Hilsen fra Tor