Vi starter opp igjen med de tradisjonelle latinske søndagsmessene i Oslo etter sommeren, og feirer søndag 26. august messe i St Joseph kirke til vanlig tid, kl 19.00. Vi feirer denne dagen 13. søndag etter pinse. Antifoner, bønner og tekster kan man lese her på latin og norsk.
Dagens kollektbønn lyder slik:
Omnípotens sempítérne, Deus, da nobis fidei, spei, et caritátis augméntum: et ut mereámur ássequi quod promíttis, fac nos amáre quod præcipis. Per Dóminum nostrum … (Norsk oversettelse;) Allmektige evige Gud, gi oss vekst i tro, håp og kjærlighet, og la oss elske dine bud, så vi kan fortjene å oppnå det du har lovet. Ved vår Herre …
Og evangeliet – fra Lukas 17, 11-19 – slik:
På den tid hendte det at Jesus vandret midt igjennom Samaria og Galilea på veien til Jerusalem. Og da han kom til en by, møtte han ti spedalske menn som sto langt borte. Og de løftet røsten og sa: «Jesus, mester, miskunn deg over oss.» Og da han så dem, sa han: «Gå bort, vis dere for prestene.» Og mens de gikk bort, skjedde det at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt renset, og priste Gud med høy røst, falt på sitt ansikt for hans føtter og takket; og det var en samaritan. Og Jesus tok til orde og sa: «Ble ikke alle ti renset? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede mannen som vendte tilbake og ga Gud æren?» Og han sa til ham: «Stå opp og gå bort, din tro har frelst deg.»
Jeg opplevde antitesen til TLM denne søndag: «kommunionsgudstjeneste uten prest.» Selvom jeg setter pris på engagementet og den gode vilje hos de legfolk som forestår dette, kan jeg ikke unngå å bli slått over hvor fremmed denne gudstjeneste virker i forhold til Kirkens tradisjon, og hvilket kolossalt brudd med den nedarvede ærefrykt for Alterets sakrament den representerer. Med hvilken begrunnelse tillot man legfolk å utdele, ja, berøre hostien? Og hvorfor ble det så om å gjøre å bruke lege nadverdsutdelere i den ordinære messe? Er det så viktig å spare noen minutters tid på kommunionsutdelingen – tid som nadverdsgjestene uansett burde bruke til forberedelse og takksigelse? Når man sammenligner de tradisjonelle ritualer som omgir Sakramentet på Skjærtorsdag eller Corpus Christi – velum, røkelse, knebøyninger – med virkeligheten rundt omkring i sognene, blir man ikke akkurat slått av «kontinuitetens hermenevtikk…»
Det er vel egentlig tre ting du berører her, Atle.
Det første er gudstjeneste med kommunion uten prest, som jeg har studert litt ekstra de siste månedene. Der har det (for knapt ti år siden) bli presisert fra Vatikanet at det skal man aldri ha på hverdager, siden folk kan motta kommunion på søndagene. Heller ikke søndager skal man ha slike gudstjenester hvis det blir feiret messer i rimelig nærhet. Det vil si at i og rundt de store byene i Norge vil det aldri være aktuelt med slike gudstjenester, men i en menighet/by med bare én prest kan det være aktuelt en søndag presten er bortreist, og man ikke klarer å skaffe vikar.
At lekfolket kan berøre hostien kjenner man til fra tidligere tider i Kirkens historie, og det kunne vel fungere godt når folk hadde en dyp respekt for sakramentet.
Ekstraordinære kommunionsutdelere er vel helt nytt, og misbrukes en hel del noen steder. I St Hallvard menighet bruker vi dette svært forsiktig for øyeblikket; en prest deler ut kommunion til 100-150 alene, og bare i søndagens høymesse er det med noen ekstra medhjelpere – celebrant pluss en prest og en lekmann, eller celebrant pluss to leke personer.
Kirkens regler sier jo ganske tydelig at pkt 1 og 3 her skal brukes bare når det er absolutt nødvendig.
Takk for svar! Såvidt jeg har kunnet se er den eneste historiske presedens for at legfolk utdeler Sakramentet at eremitter i forfølgelsestider, når utsiktene til å få besøk av prest var små, kunne ta hostien med egne hender – men kanskje der var andre spesialtilfeller? Uansett frykter jeg man lett kommer i den snare som er protestantismens store problem: enhver forandring av praksis vil kunne føre til forandring i læregrunnlaget.